De siste ukene har vi hatt en lei sak her på Sørlandet. En person har truet med å hoppe fra Varoddbroa i Kristiansand hele seks ganger på fire uker.
Dette har selvsagt ført til mye ressursbruk fra ulike instanser. I tillegg har også denne personen hisset på seg ildsinte bilister som må sitte lenge i kø på grunn av stengte veier.
Hører hjemme på galehus
Det hele virker ganske spesielt. For hvorfor i all verden er det noen som stiller seg på samme bro seks ganger og truer med å hoppe? Ekspertpanelet i sosiale medier tar bladet fra munnen. De konstaterer blant annet med at dette mennesket må sperres inne på galehus.
Jeg trodde vi for lengst var ferdig med den termologien forresten. Dette såkalte galehuset er faktisk et behandlingssted for mennesker i dyp krise og som har behov for hjelp, bare sånn til info.
Ekspertpanelet fortsetter med å fortelle at denne personen kun er ute etter oppmerksomhet. Det påstås videre at ingen som vil ta selvmord holder på som dette her, de holder kjeft om det og gjør det i det stille.
I tillegg til all denne ekspertisen så har vi også de som tenker på samfunnet. For det er klart at denne unødvendige ressursbruken på én person som likevel ikke skal ta livet sitt, koster oss skattebetalere unødvendig mange skattekroner. Tenke seg til.
Folk mangler kunskap og empati
Jeg kjenner jeg blir oppriktig lei meg av å lese dette. Mangel på empati, og ikke minst, kunnskap er en gjenganger. Det er skremmende at så mange, i et så opplyst samfunn som vi lever i, virker å bo under en sten. For all del. Det koster å rykke ut på slike oppdrag. Ikke minst så brukes det store ressurser fra politi og brannvesen som gjerne har mye annet de også må bruke resursene sine på. Jeg har full forståelse for bekymringen og frustrasjonen rundt dette.
Teksten fortsetter under bildet

Det jeg derimot reagerer på er hvordan denne bekymringen formidles. Politiet sier regelrett at denne personen koster samfunnet både tid og penger. Som videre formidler at psykisk syke er en belastning for samfunnet. Dette igjen er med på å fremme fordommer. Ikke minst så er det god mat for «ekspertpanelet» våres.
At behandling og utrykninger koster mye penger er det ingen tvil om. Men er denne ressursbruken mindre verdt enn for eksempel de ressurser som blir brukt hver helg for å behandle og arrestere fulle folk? Folk som av egen fri vilje velger å miste kontrollen over seg selv. Det koster samfunnet mange unødvendige skattepenger det. Og dette er noe folk som sagt gjør frivillig.
Ingen velger å bli syke. Jeg vil derfor påstå at personen på Varoddbrua er mer berettiget disse ressursene enn de som trenger politiet som barnevakt i helgene. Hvor er alle ekspertene når politiloggen legges ut hver Søndag? Ingen snakker om galehus og unødvendig ressursbruk da. Det er jo bare gøy. Folk må jo få kose seg.
Jeg kan ikke tenke meg noe mer unødvendig ressursbruk enn at politiet skal bruke sin dyrebare tid på å være barnevakt for voksne mennesker. Voksne folk som attpåtil oppfører seg verre enn barnehagebarn.
Nå er jeg i utgangspunktet ikke veldig begeistret for å sette problemer opp mot hverandre. Men jeg velger å gjøre det her nå for å illustrere et poeng.
Sparker de som ligger nede
En person som truer med å ta livet sitt er alvorlig syk. Dette er en person som mest sannsynlig er i dyp krise og som ikke tenker rasjonelt. At man da skal sitte på sin høye hest og sparke nedover er så ufattelig kynisk og empatiløst som det kan få blitt.
En myte om selvmord er nettopp det jeg nevnte litt tidligere i innlegget: Personer som vil ta liv av seg sier ikke noe om det, og de gjør det hvis de virkelig vil.
Rundt 70 % av dem som tar livet sitt har vist risikotegn på forhånd. Det er heldigvis bare et fåtall av dem som viser risikotegn som faktisk tar selvmord. Det gjør selvmordet vanskeligere å forutsi, men understreker at det er veldig viktig at tiltak blir satt inn overfor alle som viser alvorlige risikotegn. (Leve.no – World suicide prevention day.)
Vi kan vel fastslå at det å stå på en bro seks ganger med et ønske om å hoppe, i aller høyeste grad er et risikotegn. Så for å flytte blikket litt bort fra disse bedrevitende ekspertene på sosiale medier. Hva med psykiatrien? Hvorfor får ikke denne personen hjelp?

Kan ikke behandle folk med tvang
Kommuneoverlege Dagfinn Haarr sier til fvn at når en person kommer til legevakten, uten å følge kriterier for tvangsinnleggelser, så sendes de ut.
Med fare for å bli en bedrevitende ekspert selv her jeg nå skriver, så kan jeg ikke la vær å stille meg spørrende til dette. Hva slags kriterier må oppfylles da for at en person som gjentatte ganger truer med å ta livet av seg, skal bli tvangsinnlagt?
Det er mange juridiske og politiske spørsmål her som jeg overhode ikke har kunnskap om. Så nå synser jeg meg litt frem i blinde basert på egne erfaringer og inntrykk jeg har fått:
Forebyggende arbeid i psykiatrien er mangelvare. Tiltak iverksettes ofte ikke før det er for sent. Mange må kjempe en lang kamp for å bli tatt på alvor og for å få hjelp. Selv har jeg flere ganger følt meg så hjelpeløs at jeg har følt at eneste måte å få hjelp på faktisk er å true med selvmord. Noe som derfor gjør at jeg empatien for denne personen på Varoddbrua velter over meg. Jeg vet ingenting om hvem dette er, eller hva som ligger bak disse handlingene. Jeg kan bare tenke, forestille og spekulere. Og erfaringmessing tenker jeg at denne personen lenge har ropt om hjelp uten å ha blitt hørt.
Frihetsberøvelse er på ingen måte det beste alternativet. Og så lenge pasienten er samtykkekompetent så står legene på bar bakke. I enkelte tilfeller dog, så er det høyst nødvendig med tvang. Jeg tenker at om en person er så desperat at han eller hun gjentatte ganger truer med, eller har gjentatte selvmordsforsøk bak seg, ja så burde drastiske tiltak iverksettes.
Arrogant helsepersonell
Tilfellet på Sørlandet nå er ikke et unikt tilfelle. I følge fvn så har politiet vært ute for flere lignende tilfeller. De har blant annet måtte foreta 30 utrykninger for samme person på en uke. Samtidig føler helsepersonell seg maktesløse på grunn av et system som setter dem i en fastlåst situasjon.
Fædrelandsvennens sin journalist stiller seg også kritisk til dette og spør klinikkdirektør ved klinikk for psykisk helse ved Sørlandet sykehus hvordan det er mulig at denne personen ikke får hjelp.
Svaret lyder i mine øyne noe arrogant. Jeg får inntrykk av at denne direktøren er mer opptatt av å poengtere at de gjør jobben sin riktig, fremfor å åpne opp for at det kan foreligge kritikkverdige forhold:
– Nå antydes det at vi ikke gjør jobben vår. Det å vurdere selvmordsfare er en omfattende og vanskelig oppgave. Dette er et arbeid vi har et særskilt fokus på, ikke minst i forhold til opplæring ved vår klinikk. Så langt jeg har oversikt, gjøres det på en faglig svært god måte i de leddene som står fremst i akuttjenesten vår, sier Vegard Øksendal Haaland. (fvn.no – Fortviler etter gjentatte utrykninger til Varoddbrua)
Det kan absolutt være at det har blitt foretatt riktig beslutning i denne saken med de juridiske og lovpålagte hensyn som må ligge til grunn. Likevel så må man være åpen for at det kan ha forekommet feilvurderinger. Noe jeg savner fra Haaland her. Og som også skaper enda større misstillit til psykiatrien.
Politikerne må komme på bane
Først og fremst så må politikerne helt klart på bane og gjøre noe med lovverket for psykisk helsevern. Det må også en real opprustning til. Da tenker jeg i forhold til behandlingstilbud, ventetider og kunnskap om psykisk helse innenfor primærhelsetjenesten.
Til syvende og sist så er poenget mitt dette: Det er utrolig trist å se den mangelen på empati og kunnskap som så tydelig kommer frem i saker som denne. I tillegg er det frustrerende å se et system som ikke fungerer optimalt. Her er det helt klart snakk om en person som trenger en eller annen form for hjelp. Og som av ulike årsaker ikke får denne hjelpen.
2 hendelser på “Selvmordsforsøk møtes med sinne og latterligjøring”
Et ytterst reflektert, ærlig og åpent bidrag til debatten. – Helsevesenet og psykiatrien har utrolig mye å lære – og å hente på å lære! . . . . .
Takk for det. Ja, det er mye som trenger og forbedres og endres. I tillegg trengs det mer kunnskap både innenfor de ulike innstansene, men også blandt befolkningen for øvrig. Trist at det må gå for langt før noe skjer.