depresjon

Depresjon: Alt jeg ser er skuffelse, svik og hat i øynene hennes

"Jeg klarer ikke å integrere meg med den delen av meg selv. ikke enda. Og dermed sitter jeg til stadighet i dette mørke som omfavner meg. Tar pusten fra meg og skaper en frykt for å bli avslørt. At alle andre skal se på meg, slik jeg ser meg selv".

Dagene føles så uendelige, tomme og meningsløse. Lysten til å gjøre noe forsvinner sakte, men sikkert. Finner ingen mening, alt er et ork. Et sikkert tegn på at en depresjon er på vei, er nettopp dette; denne tomheten og manglende viljen til å gjøre noe.

Når jeg ikke klarer å gjøre noe, legger jeg meg helle til å sove. Å være våken blir for vanskelig. Jeg orker ikke sitte i mine egne tanker, mitt eget selvhat over at jeg ikke klarer å ta tak i meg selv, gjøre de tingene jeg innerst inne egentlig har lyst til. Ting jeg burde, og ting jeg helst gjøre. En elendig mestringsstrategi, for det skyver bare problemene foran meg og fører til en opphoping av ting som til slutt likevel må gjøres. En ond sirkel av elendige og destruktive valg.

I tillegg fører det til uregelmessig døgnrytme. For når kvelden endelig kommer, klarer jeg ikke å sove, så da blir jeg tvunget til å sitte i mitt eget hode likevel. Enda mer alene, i nattens mørke som i tillegg bringer angsten frem.

Svart-hvitt tenkning

Jeg er så lei av dette. Så uendelig lei. Sliten. Vil så mye, men greier ingenting. Eller? Nå er dette ganske sort-hvit tenkning, og den oppegående delen av meg forstår at verden ikke er sort og hvit. Jeg vet at den består av nyanser og farger. Alt fra trege og tunge gråtoner, til fargerike regnbuer. Problemet er likevel at når depresjonen tar over, så tar denne enten-eller tenkningen mer plass. Det er vanskeligere å stå imot, og man faller fortere inn i disse negative tankerekkene av tankefeil.

Det sies at det er en fordel å være bevisst disse tankefeilene. Det er en fordel å kunne reflektere rundt disse tingene, og det er det jo. Jeg sier gjerne det samme selv til andre: «Så bra at du greier å se det», «du har en fordel som er så reflektert». Jeg kaster opp i munnen av meg selv, for jeg sier nettopp det alle har sagt til meg opp igjennom, som ikke har hjulpet meg en damn shit, annet enn å fremstå som en «flink pike» som er alt for oppegående til å egentlig være så syk som jeg påstår at jeg er.

Nå viderefører jeg de samme greiene til andre, i en eller annen tro om at det å bekrefte deres evne til refleksjon vil hjelpe dem. Når jeg innerst inne vet at det mest sannsynlig bare gjør dem mer frustrert. For finnes det noe større paradoks, eller noe mer irriterende å vite hvorfor, men likevel ikke klare å gjøre noe med det?

Foto: Ingvald R. Ingebretsen

Depresjon gjør det vanskelig å se nyansene


Noen ganger tenker jeg at det hadde vært bedre og levd (u)lykkelig uviten, enn ulykkelig viten – joda, det er nok til syvende og sist en fordel. En styrke som gjør at jeg faktisk kommer meg videre. Problemet er bare at det tar så forbanna lang tid, og på veien greier jeg å ta mange destruktive og idiotiske valg. Grave meg ned i gjørma gang på gang. Reise meg igjen, for så å falle ned igjen til det kjedsommelige, med den labre trøsten om at jeg har denne gode refleksjonsegenskapen.

Det som gjør det hele ekstra slitsomst, er at jeg noen gange trenger og bare være i denne sort-hvitt tenkningen. Tillate meg selv å se litt mørkt på verden, uten alle disse nyansene. Få være litt i fortapelse, være trist, tom, lei og barnslig negativ. Men så henter alltid refleksjonen meg opp igjen, inn i nyansene hvor jeg bruker enorme krefter for å analysere og bearbeide i håp om å finne et svar. Med mål om å være «flink pike», «stilett Stine» som ikke skal vise seg udugelig, bli avslørt for den taperen jeg egentlig er.

Sort-hvitt tenkningen vil nemlig ha det slik; enten er jeg en taper eller så er jeg en vinner, kan ikke være begge deler. Litt av alt, enten-eller. Samtidig skal fornuften, den indre rasjonelle delen av meg, hente meg frem og nyansere alt så jævlig mye. Nesten til det kjedsommelige.

Positiv pessimist

Jeg skal ikke være så negativ. Men sannheten er at jeg egentlig er litt negativ av natur. Positiv pessimist om du vil. Og om det er personlighet, eller noe som har utspring fra traumer, vet jeg ikke, men jeg er en «glasset er halvtomt» type person, mens jeg egentlig vil være en «glasset er halvfullt» type person. Så er jeg egentlig det også….i blant. Jeg blir så forvirret og sliter med å finne fotfeste, fordi jeg svinger så mye. Fra det ene til det andre. Jeg er ekstrovert, fanget i en introvert kropp. En eventyrlysten tiger, fanget i et skilpaddeskall, redd for å stikke hode frem. Sosial, men introvert med sosial angst. Drømmende, men realistisk.

Foto: Ingvald R. Ingebretsen

Av og til er det vanskelig å finne ut av hva som er hva

Kontraster, det er hva jeg er; og jeg sliter med å navigere i alle disse kontrastene. Jeg syns det er slitsomt og vanskelig å vite hva som er meg, hva som er diagnose og hva som er traume. Så er det ikke sikkert det egentlig er så viktig, for alt er jo til syvende og sist meg, og det er vel her problemet ligger; i en manglende evne til å akseptere nettopp det. Det er her denne sort-hvitt tenkningen igjen tar over, for det trenger ikke å være enten eller. Jeg kan være alle disse tingene, det ene utelukker ikke det andre. Det viktigste er jo å akseptere nettopp det. Akseptere meg. Og det er vanskelig. Det er noe av det vanskeligste jeg noen gang har jobbet med, å akseptere meg selv. Se hele meg, tåle hele meg og ikke sammenlikne meg med alle andre.

Depresjon fører ofte til en frykt for å bli avslørt

Særlig når jeg havner i depresjonens vollgrav, så er dette vanskelig. Da blir nyansene enda mer utydelige og selvhatet vokser i takt med depresjonen. Dette hatet jeg har båret med meg siden jeg var liten. Et hat som har blitt påført gjennom manglende kjærlighet og undertrykkelse fra noen som skal være programmert til å elske deg. Jeg vet, rent rasjonelt sett den dag i dag, at det ikke er meg som er feil. Det er dette individet som har hatt manglende evne til å gi kjærlighet. Barnet i meg, den lille jenta som ikke fikk denne kjærligheten og tryggheten, hun klarer liksom ikke helt å se det like klart.

Hun kommer stadig frem og skriker etter å bli sett, anerkjent og ivaretatt. Og den personen som må romme henne, det er meg selv. Og jeg klarer det ikke. Alt jeg ser er skuffelse, svik og hat i øynene hennes og jeg klarer ikke å integrere meg med den delen av meg selv. ikke enda. Og dermed sitter jeg til stadighet i dette mørke som omfavner meg. Mørket av depresjon som tar pusten fra meg og skaper en frykt for å bli avslørt. At alle andre skal se på meg, slik jeg ser meg selv – for i mitt hode er det sannheten, og det omverdenen får se, er en fantasi jeg har skapt for å passe inn.


Les også: Avhengig av å gruble

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Del innlegget på:

------ Les også ------

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no