diagnose

Et tankekors at man må ha «riktig» diagnose for å kvalifiseres til hjelp

Et innlegg jeg skrev for halvannet år siden om det å be om hjelp i det offentlige. Som er like aktuelt nå som da, derfor publiserer jeg det nå. Det endte opp med tre klager før jeg i det hele tatt kom inn til vurderingssamtale, og til slutt måtte jeg bare kutte det offentlige og ty til privat hjelp. Fryktelig frustrerende med et så rigid system, med for høyt fokus på diagnoser og hvor det stadig kuttes i tilbud, som fører til enda dårligere tilbud!

For tiden strever jeg med å komme ut av en depresjon. Jeg har bedt om hjelp, men det er ikke så enkelt som man skulle tro. Hver gang jeg ber om hjelp, er det en evig lang kamp før jeg faktisk får hjelp, dersom jeg er så heldig å få innvilget hjelp. Ofte ender det opp med at jeg blir dårligere i prosessen. 

Da jeg satt på vurderingssamtale følte jeg at jeg gikk opp til eksamen. Man kan trygt si at jeg strøk med glans. Det er nemlig ikke alltid så enkelt å få frem alt på en 45 minutters kort samtale. Særlig ikke når det er så stort og komplekst som det psykisk uhelse er.

Jeg tenker også at det er vanskelig å avgjøre om noen skal få hjelp eller ikke, på 45 minutter. Likevel var det ifølge deres skjemaer og beregninger slik at jeg ikke var syk nok til å kvalifisere for hjelp. Det er jo et tankekors at man må kvalifisere seg til å få hjelp

Noen ganger trenger man noen som kan gå sammen med deg

Jeg har vært gjennom dette noen ganger nå, altså depresjon. I tillegg vet jeg hvordan den arter seg, hvordan jeg blir, hva som må tas hensyn til og når det burde tas tak i. Så vet jeg også hva som kreves for å bli bedre. Likevel er det vanskelig å gjøre det som kreves, alene.

Det er kun meg som kan gjøre jobben, men noen ganger er det fint å ha noen som går sammen med deg. Det kan være fint å ha noen som veileder deg. Noen som kan hjelpe å sette ting i perspektiv. For når du er oppslukt i et inderlig og tomt mørke, er det vanskelig å gjøre disse tingene alene.

Med depresjonen kommer flere ting, for eksempel angst, dårlig selvtillit, dårlig selvbilde, selvforakt og en følelse av å være verdiløs. Med traumebakgrunn forsterkes gjerne dette, da det også er noe av symptombilde til en traumediagnose. Sleng på komplekse traumer og du får enda flere symptomer, som for eksempel relasjonelle utfordringer. Når man da faller ned i et mørke av depresjon, forsterkes alt sammen.

Foto: canva

Ønske om å gå i gruppeterapi

Jeg kjente smått på depresjon da jeg valgte og oppsøkte hjelp igjen. I tillegg opplevde jeg også mye negative tanker knyttet til relasjoner med andre.

det siste året har jeg vært i en arbeidssituasjon hvor jeg jobber som frivillig. Det er nytt for meg å fungere i en slik situasjon, og tidligere har jeg ikke klart å være i jobb sammenhengende over tid. Men endelig har jeg begynt å mestre dette.

Likevel er det krevende. Mye av grunnen til det, er at jeg sliter mye med frykten for å feile. Jeg sliter med å ha ansvar. I tillegg føles det krevende å føle at andre plutselig ser på meg som en ressurs. Noe som bunner ut i at jeg aldri tidligere har mestret dette.

Jeg ønsket dermed å gå i gruppeterapi for å utfordre meg selv og bilde jeg har av meg selv. Kanskje kunne jeg lære litt om meg selv i samspill med andre i en terapeutisk setting. Jobbe med å forstå mer av meg selv og hvordan jeg oppfattes av andre. Samtidig jobbe med de negative tankene mine som står i stor kontrast av hva jeg ofte får høre.

Jeg hører nemlig ofte positive ting om meg selv. Jeg sliter bare med å ta det ordentlig til meg. En del av meg vet at jeg er god nok, mens en annen del skriker at jeg ikke er verdt noe som helst.

Personlighetsforstyrret?

De relasjonelle vanskene mine handler ikke om konfliktfylte og ustabile relasjoner, om drama og om en intens trang til å holde fast på de jeg er glad i. De handler heller ikke om en avhengighet til andre som gjør at jeg ikke evner å klare meg selv. Eller at jeg unngår disse i situasjonene for enhver pris (alle symptomer på en eller flere personlighetsforstyrrelser).

I møte med hjelpeapparatet ble ordene relasjonelle problemer og utfordringer med følelsesregulering, plutselig til noe helt annet enn det jeg mente. Plutselig stilles det spørsmål ved om jeg har en personlighetsforstyrrelse.

Det er for all del ikke noe i veien med å ha en personlighetsforstyrrelse. For øvrig mener jeg at diagnosen i seg selv skaper rom for stigmatisering, som setter folk i bås på en veldig negativ og unyansert måte. Selve diagnosen burde revurderes mener jeg, og symptomene bør i mange tilfeller heller ses mer i lys av traumer og behandles med en traumebevisst tilnærming.

Foto: canva

Veldig mange med personlighetsforstyrrelse har traumer

I stedet for å si at mange med traumer har personlighetsforstyrrelser, burde man heller stille spørsmål ved om mange av dem som kategoriseres som personlighetsforstyrret, egentlig heller har utfordringer på grunn av traumene, og dermed kan ha personlighetslidelse, eller identitetsvansker som følge av traumene.

Traumer gjør noe med oss mennesker, særlig om man opplever gjentatte traumer over tid og i barneårene. Det vil ikke automatisk indikere at man har en forstyrrelse og endring i personligheten, men en rekke utfordringer som må jobbes med i lys av det man har opplevd, og det man ikke har opplevd. Med gode, trygge rammer, hvor man får oppleve gode og trygge relasjoner, vil man kunne endre de nevrale nettverkene i hjernen som fører til alle disse utfordringene.

Grunnen til at jeg blir frustrert, er fordi jeg ikke føler meg forstått eller hørt. Jeg kommer med et problem, et problem jeg har hatt i en årrekke og på 45 minutter snus dette problemet helt på hodet og ses i en helt annen sammenheng.

De vil utrede meg; jeg har hatt to utredninger for to år siden som konkluderer med at jeg ikke har personlighetsforstyrrelse. Det som ble fastsatt derimot, er at jeg har mye angst, komplekse traumer og en bipolar lidelse som forklarer svingningene mine, og en tidvis utfordring med følelsesregulering, igjen på grunn av traumer.

Foto: Canva

Rigide diagnosesystemer

Poenget er at diagnoser er et system som er satt sammen av mennesker basert på kriterier som er bestem av mennesker. Det vil si at det ikke er ufeilbart. Psykiatri er i stor grad satt sammen av fortolkninger av en virkelighet som folk flest mener er riktig, basert på den kunnskapen man har i øyeblikket. Og igjen, i stor grad på bakgrunn av fortolkninger som kan være preget av ulike biaser (skjeve, eller feilaktige slutninger).

Misforstå meg rett, jeg sår ikke tvil om psykiatrien som disiplin. Det er mye viktig og bra forskning som viser til hvordan vi mennesker fungerer. Diagnoser er for all del en viktig veileder for å kunne hjelpe mange. Det kan være en forklaring på hvorfor man har ulike symptomer. Hvorfor man handler, tenker, reagerer og føler som man gjør. Hor man videre kan tilpasse behandling deretter. Men har vi blitt for fokusert på diagnoser?

I dag er det jo slik at man må ha spesifikke diagnoser for å få spesifikk hjelp. Som i mitt tilfelle; Jeg må ha en personlighetsforstyrrelse for å kunne få en form for behandling som jeg har behov for. En behandling jeg trenger, uavhengig av om det er en personlighetsforstyrrelse, eller noe annet som fører til disse symptomene.

Når man da blir møtt med det som oppleves som en forutinntatt mening om at du har en diagnose som du overhodet ikke kjenner deg igjen i, og av personer som jobber i hovedsak med nettopp denne diagnosen, så er det vanskelig å føle både tillitt og trygghet på at de vil foreta en objektiv vurdering.

Brukermedvirkning er en forutsetning for riktig og god helsehjelp

Jeg forstår at man kommer til fagfolk av en grunn. Det er fordi de kan hjelpe, samtidig er psykisk helse komplekst og pasientens egen opplevelse av seg selv må også tas i betraktning. I tillegg skal og burde diagnoser kun brukes som en veileder å ta utgangspunkt i når man skal behandle mennesker, ikke som en fasit på hvordan alle innen den enkelte diagnosen skal behandles.

For det er jo nemlig slik at selv om diagnoser har en rekke symptomer og kriterier som skaper et felles symptombilde, så er det ikke slik at alle med for eksempel depresjon opplever en depresjon likt. Følgelig vil dette kunne skape utfordringer når man blir for opphengt i diagnoser. Man låser seg fast i en måte å se menneske på. Da vil man kunne ende opp med å se dem i lys av diagnosekriterier, og ende opp med å glemme individet bak.

Foto: Canva

For frisk for å få hjelp

I all hovedsak ender det opp med at jeg får beskjed om at jeg ikke er syk nok til å få hjelp mot depresjon. Begrunnelse: Jeg viser tross alt antydning til engasjement og glede over enkelte ting.

Så da sitter jeg her, deprimert og fastlåst i et mørke. Vaklende mellom å gi opp og å kjempe videre. Den ene dagen har jeg håp for fremtiden og et ønske om å gjøre det jeg kan for å opprettholde noe engasjement. Mens neste dag kan alt være tåkelagt og jeg ser null poeng i noe som helst.

Den største frykten min nå, er å miste det lille glimtet av engasjement og håp jeg har. For mister jeg det, vet jeg at veien opp blir så mye tyngre og mye lenger. Og i dette mørket ser jeg ned på meg selv, mer enn vanlig, fordi tankene males av et negativt verdensbilde hvor mye oppfattes feil.

Det relasjonelle blir dermed vanskelig, fordi jeg setter opp en mur mellom meg og alle andre. Jeg ender opp med å leke tankeleser og tillegger andre tanker om meg selv, som ikke egentlig har rot i virkeligheten. Likevel blir det en del av min virkelighet.

Unødvendig ressursbruk

Veien å gå er derfor å bruke unødvendige ressurser på nok en utredning, til tross for at jeg for kort tid siden har vært gjennom to utredninger. I tillegg er eneste måten å få et tilbud på, at jeg faktisk «kvalifiseres» til en personlighetsforstyrrelse.

Så da skal jeg forsøke å komme til poenget: Dette er en stor utfordring når det kommer til psykiatri. At det er et altfor stort fokus på diagnoser og manglende hjelp hvis man ikke kvalifiserer for den rette diagnosen.

Selv om jeg ikke har en personlighetsforstyrrelse, så har jeg fortsatt utfordringer som går såpass mye utover livskvalitet og funksjonsevne at jeg har behov for hjelp. Med en grunnholdning om at man må ha «riktig» diagnose for å få hjelp, at alle med samme diagnose skal behandles likt, og hvor helsepersonell ikke ønsker å ta i betraktning det pasienten selv sier om sine opplevelser, hvordan skal man da egentlig få hjelp?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Del innlegget på:

------ Les også ------

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no