Krenkede barn blir syke voksne

Hvordan unngå at krenkede barn blir syke voksne?

Krenkede barn blir syke voksne. Har du hørt denne påstanden før? Har du tenkt på det at du er summen av alle dine opplevelser? Vi er alle født med ulike biologiske forutsettinger til å tåle og håndtere livet, både psykisk og fysisk. Likevel er du fortsatt summen av dine opplevelser. 

Omgivelsene rundt deg, altså miljøet, er med på å forme ditt biologiske utgangspunkt. Riktignok er noen mer sårbare for å kunne utvikle psykiske plager eller lidelser. Denne sårbarheten trenger likevel ikke å utvikle seg til å bli en faktisk lidelse. Den vil derimot kunne trigges om du ikke får dekket de basale behovene du som menneske har, i oppveksten din. 

Om du på en eller flere måter opplever omsorgssvikt, så kan denne sårbarheten trigges og dermed føre til enorme ødeleggelser for hele livsgrunnlaget ditt. Det kan her være snakk om psykisk eller fysisk vold, mobbing eller andre traumer. Derav kommer påstanden “Krenkede barn blir syke voksne”.  Men trenger det egentlig å være slik?

Stockfoto/Pixabay.com
Hvorfor blir noen sykere enn andre?

Det er her denne kompleksiteten kommer inn; sammenhengen mellom arv og miljø. For er du biologisk mer sårbar, vil også slike hendelser kunne være mer ødeleggende for deg, enn for en som ikke rent biologisk er mer sårbar. Men det gjør ikke den ene, eller den andre noe sterkere eller svakere av den grunn. Det er snakk om faktorer man ikke har kontroll over. Du sier ikke til en person som har dårlig imunnforsvar, at han eller hun er et svakt menneske. Denne personen har vært uheldig og fått dårlige gener som kan føre til en rekke sykdommer. Det samme gjelder også for psyken vår noen har rent biologisk et dårligere psykologisk imunnforsvar, som dermed også gjør dem ekstra sårbare for psykologiske traumer. 

Men dette alene trenger ikke å være avgjørende for hvordan du håndterer vanskelige ting i livet ditt. For selv om du har en sårbarhet for å utvikle ulike psykiske plager, står miljøet sterkt. Nyere studier utfordrer ideen om at gener står sterkere enn miljø.n Det viser seg nemlig at miljøarv kan fremstå som viktigere enn genetisk arv, Nordanger & Braarud, 2017, utviklingstraumer, 66/67.

Derfor er det nå, endelig, mye fokus på tidlig innsats. Det vil si at man som samfunn ønsker å forebygge, samt gå tidlig inn for å reparere. (Vi har så absolutt en lang vei å gå her, bare så det er sagt).

Krenkede barn, blir syke voksne

Det ligger noe i det. For tidligere erfaringer har som nevnt en stor påvirkningskraft. Jeg vil gå så langt som å påstå at nesten alle psykiske plager og lidelser bunner ut i en eller annen form for traume. Ikke nødvendigvis hjemme, men små og store, overveldende opplevelser som har satt sine spor, som videre har vært med på å forme hjernens utvikling.

Spesialist i klinisk psykologi og forsker, Arne Blindheim, skriver i Stavanger Afttonblad, følgende:

«Ifølge Undersøkelser viser at depresjon er 3–5 ganger mer vanlig hos barn som har opplevd vold og overgrep, og de har 12 ganger større risiko for å utføre selvmordsforsøk. Fysisk mishandlede tenåringer har 6–12 ganger større risiko for å utvikle rusmisbruk (ref. i Putnam 2006), og seksuelt misbrukte tenåringer 18–21 ganger større risiko for å utvikle rusmisbruk.

Risikoen for å utvikle fysisk sykdom er også langt høyere, og generelt sett fører traumatiserende hendelser til tidligere død. Undersøkelser der en har studert personer som har vært seksuelt misbrukt, viser blant annet økt grad av depresjon, selvskading, angst, isolasjon, svakt selvbilde, rusmisbruk, og en tendens til å oppleve vold og overgrep på nytt i nye relasjoner. Det er også sterk sammenheng med flere innleggelser i psykisk helsevern, økt suicidal atferd, somatiske plager og svakere fungering som foreldre (Jumper 1995, Neumann et al. 1996, Brownie & Finkelhor 1986, Beitchman et al 1992, Kendall-Tackett et al. 1993, Kessler et al. 2010). Barn som har vært utsatt for fysisk vold, har dobbel så stor sjanse for å bli arrestert for voldelig, kriminell atferd når de blir ungdommer.

En studie som gikk over 23 år (Trickett et al. 2011), viser signifikante økninger i en rekke ulike psykiatriske tilstander, større grad av risikofylt seksuell atferd, samt større andel av tenåringsgraviditeter, nesten dobbel så stor risiko for å oppleve vold og seksuelt misbruk som voksne, og fire ganger så stor risiko for å utvikle selvskading og suicidal atferd enn de som ikke hadde vært seksuelt misbrukt. Forskerne fant også negativ innvirkning på skoleprestasjoner og negativ atferd i skolen, langt større risiko for overvekt i voksen alder, utvikling av tidligere pubertet, større risiko for gynekologiske vansker, svakere immunsystem og generelt dårligere fysisk helse, og økt risiko for å utsette sine egne barn for vold, seksuelt misbruk og neglisjering.

Neglisjerte barn har blant annet større vansker med intellektuell utvikling og utvikling av språk, utrygghet overfor andre, sosiale vansker, negativt selvbilde, tidlig depresjon og en rekke ulike former for psykiske vansker og selvmordsfare (Erickson & Egeland 2002, Hildyard & Wolfe 2002).» Blindheim, februar 2016, Stavanger Aftenblad «Traumatiske hendelser er enormt skadelige for barn»

Stockfoto/pixabay.com
Tidlig innsats er viktig for å unngå at krenkede barn blir syke voksne

Forskning viser for øvrig også at tidlig innsats kan være med på å stoppe denne negative utviklingen. For krenkede barn, trenger nemlig ikke å bli syke voksne. Det handler i stor grad om hvordan de blir møtt etter traumet eller traumene. Hvordan de blir fulgt opp og om det er et godt støtteapparat rundt dem.

De som biologisk er bedre rustet, vil også i større grad kunne klare seg bedre, enn de som biologisk sett ikke er like godt rustet. Men begge grupper kan ende opp som syke, om de ikke blir ivaretatt, på samme måte som at begge grupper kan komme gjennom traumet på en god måte, om de blir ivaretatt.

Du er jo voksen nå

«Du er voksen så du burde komme deg videre nå.», «Du burde klare deg, stå på egne ben.», «Du burde ikke oppføre deg slik.», «Du burde ikke ruse deg.», «Du burde ikke være kriminell; Ta deg sammen!».

På utsiden er det lett å tenke slik. Vi har som samfunn en forventning til at voksne mennesker, de skal forstå forskjellen på rett og galt. Men hvordan skal vi egentlig kunne forvente det av noen som kanskje aldri har lært seg dette?

Det er vanskelig å ha sympati for han eller hun som gang på gang havner utpå og ruser seg. Eller for han som havner bak lås og slå for ente gang på grunn av vold. Eller for de som grupperer seg i gjenger og utøver vold og annen kriminalitet. Jeg er svar skyldig i å fordømme og tidvis tenke at det bare er å låse dem inne og kaste nøkkelen.

Men så begynner empatien å rulle og gå oppi topplokket og spørsmål som «Hvorfor gjør denne personen dette?», dukker opp.

Stockfoto/Pixabay.com
For farlig for samfunnet

Noen blir dessverre så psykologisk ødelagte at det ikke er håp for dem. Som samfunn må man skånes mot disse menneskene. Likevel er det et tankekors at det har gått så langt at en person blir så følelsesmessig avstumpet og farlig, at vi må skånes mot denne personen. Hvem skånet denne personen for det helvete han eller hun gikk igjennom som barn?

De aller færreste er født onde. Det finnes selvsagt diagnoser på dette også, noen er født med avvik som dessverre aldri kan rettes opp. Men veldig mange formes av oppveksten og omgivelsene sine, som videre påvirker handlingene demmes lang inn i voksen alder.

Så kan man komme med påstander om at «jeg ble mishandlet og misbrukt som barn, men jeg løper da ikke rundt og utøver vold. Jeg er voksen nå og forstår at dette ikke er riktig» .

Vel, flott for deg! Da er du en av de heldige som biologisk sett er skrudd sammen på en måte som gjør at du til tross for dårlige omstendigheter, har klart å bli, en noenlunde oppegående, voksen. Men hjernen til oss mennesker er like unik som DNA-et vårt. Ingens hjerne er lik. Den skal ha de samme funksjonene og samme struktur, men innholdet i den varierer basert på arv og miljø. Hjernen vår er plastisk, det vil si at den hele tiden kan endres og formes. Som igjen vil si at mine opplevelser sammen med mitt genmateriale vil forme hjernen min på en helt annen måte. Din hjerne igjen, vil formes basert på dine opplevelser og ditt genmateriale. Dermed blir noen voldsmenn- og kvinner som følge av en dårlig oppvekst. Andre blir syke men lovlydige, og andre igjen vil ikke merke stort til traumene.

Stockfoto/Pixabay.com
Selv om du nå er voksen, er det ikke gitt at du burde vite bedre

Det er ikke gitt at du burde klare deg annerledes eller tåle det som har skjedd på en annen måte, enn hva du gjorde som barn. Du må jobbe for det. Du må endre de banene i hjernen som har ført til et destruktivt og negative handlings- og tankemønster. Du må lære deg forskjellen på rett og galt og noen må gjerne lære deg dette. Som voksen vil det bli ekstra vanskelig å snu disse godt innarbeidete mønstrene. Men som barn, vil du sammen med trygghet, ivaretakelse og anerkjennesle, kunne ha bedre forutsettinger til å kunne snu disse banene.

Men vi som samfunn må se, lytte og tørre å ta ansvar. Vi må forebygge, samt tåle barns smerte og ulike utrykk for smerte. Bare sånn kan vi unngå at krenkede barn, blir syke voksne.

Les også: Litt om kompleks ptsd og min opplevelse med diagnosen


Referanser:

Stavanger aftenblad: Traumatiske hendelser er enormt skadelig for barn

Bok: Utviklingstraumer av Dag Øystein Nordanger/ Hanne Cecilie Braarud

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no