Anerkjennelsen fra systemet

Når man vokser opp som barn av psykisk syke foreldre, blir man tidlig introdusert for systemet. Skolevesenet, barnevernet, helsevesenet, trygdekontoret, krisesenter og andre offentlige instanser.

En vokser opp med denne vissheten om at systemet er der ute et sted og lurer i buskene. Noen av tingene systemet gjør, blir sett på som gode. Som for eksempel: Trygdepenger, utskriving av B-preparater, gratis skolegang til alle, et opphold på krisesenter om ting skulle bli for farlig. Andre ting systemet gjør er derimot skremmende og farlig.

Barnevernet

Da jeg var liten var jeg redd for tre ting: Troll, politiet og barnevernet.

Trollene ville sprekke dersom de fikk sol på seg, så de var faktisk de minst skumle av disse tre. Barnevernet var aller verst. Barnevernet var der for å stjele barn. Jeg tror jeg lærte å lyve for barnevernet, lenge før jeg lærte hva en løgn egentlig var. For det var mitt eget ansvar at ingen skulle stjele meg, og det var et ansvar som hvilte tungt på skuldrene mine.


I blant lever man altså i symbiose med systemet, og i blant lever man i konflikt.


Det er 400.000 barn som vokser opp med foreldre som har psykiske lidelser i dag. 115.000 av disse barna har foreldre med alvorlige psykiske lidelser, og rundt 15.000 barn opplever at en av foreldrene blir innlagt på psykiatrisk sykehus. (Torvik og Rognmo for Folkehelseinstituttet, 2011) Fram til 2010 hadde barn av psykisk syke ingen formelle rettigheter. Dette er kanskje grunnen til at løvetannbarna også ble kalt de usynlige barna.

Og det kjennes ganske urettferdig, med tanke på at vi er så mange.

På nittitallet skulle ingen vite noe. Det selv om “alle” selvfølgelig visste, også systemet. De hadde en mistanke i alle tilfeller, det er jeg nesten sikker på. En råtten magefølelse, ganske lett å overse, men alltid tilstede et sted langt, langt unna. Men ingen sa noe, for ingen visste egentlig. Ingen trengte å vite, det var aldri noen som spurte.

Og ble du først spurt, var det kanskje eksplisitt og rett på sak:

“Vil du flytte?”

Det ville jeg selvfølgelig ikke. Jeg visste jo dessuten ikke at det ikke var vanlig at barn i barnehagen måtte lage middag alene, fordi ingen andre orket å stå opp. Fyre i ovnen, hvis det ble kaldt. Jeg trodde jo at det var sånn de flinke barna gjorde, og at hvis du ikke greide det, så var du ikke flink. Jeg var bare så mye flinkere enn de andre barna, hvorfor skal man trenge å flytte av den grunn?

Pårørendekurs

Da jeg var 18, fikk jeg et brev. Innkalling til pårørendekurs. Den første anerkjennelsen av min rolle. Dessverre var brevet sendt til feil adresse, og danset rundt i en halvt evig postgang. Når det først kom frem, var det tre måneder siden kurset ble avsluttet. Det kjennes urettferdig at det ble med denne ene liksom-gangen, at dette er den anerkjennelsen man får. 

Når du strekker ut en hånd og ber om hjelp, men bare drukner, i et til tider, dårlig system….Da føler man maktesløshet og lite anerkjennelse overfor den problemstillingen du står i.

Det kjennes urettferdig at jeg selv i dag kan oppleve å snakke med personalet på en somatisk akuttavdeling og ikke bli trodd når jeg sier at det er ekstremt viktig å ivareta basale behov hos denne pasienten. Søvn, matinntak og medisiner, helt regelmessig.

Kanskje får du telefon, én gang. “Jeg er sulten.” Og én gang til, syv timer senere. “Jeg har fremdeles ikke fått mat.” Og du veit at grensa fra å være i vater til psykose kan krysses brått og plutselig, og den reisen trenger ikke ta mer enn tre dager. Og du ringer avdelingen og sier i fra, forklarer, nevner psykosefare og blir møtt med uinteresserte “ja” og “ha”. Og du blir bare den brysomme pårørende. Igjen. Den som alltid kaster seg på telefonen, maser, krever og kritiserer, sender klagebrev til fylkesmannen.

Å be om hjelp (på riktig måte)

Min hverdag har så ofte blitt påvirket av om mine rettigheter har blitt oppfylt, eller ikke. Når de har det, har jeg kunnet bruke tiden på andre ting enn å prøve å skaffe hjelp, irettesette eller bli kjeftet på av kunnskapsløse helsesekretærer, og ringe rundt til alle instanser som ikke snakker sammen. Da har jeg levd i et symbiotisk forhold til systemet, og i blant også kunnet slappe av i vissheten om at hvis ting går dårlig, vil noen ordne opp.

I blant lever man altså i symbiose med systemet, og i blant lever man i konflikt. Noen ganger er systemet til god og uvurderlig hjelp, men oftere er det kilden til både maktesløshet og irritasjon. Man er hele tiden underdogen fordi man er prisgitt systemet, man er avhengig av hjelpen det har å tilby. Den enorme takknemligheten man sitter med når ting går bra, og den overveldende skuffelsen når man opplever at hjelpen aldri kommer, er to ulike, men like sanne sider av mitt forhold til systemet. 

I dag er mye i endring. Barn av psykisk syke foreldre har fått formelle rettigheter i lovverket, og det finnes mange pårørendeorganisasjoner som jobber hardt for at pårørende skal bli kontaktet og lyttet til. Jobben de gjør er så viktig, og ved å skrive her håper jeg etterhvert å kunne komme med et lite bidrag for at pårørendes stilling skal styrkes, og at flere kan stå frem med sine historier.

Jeg er i slutten av 20-åra og bosatt i hovedstaden. Jeg jobber som lektor i ungdomsskolen, og brenner for åpenhet om psykisk helse. Det er ironisk, for jeg vil skrive og være åpen, men jeg er selv anonym og skriver under pseudonymet «Inga». Jeg er anonym fordi jeg er pårørende, og fordi jobben min gjør det krevende å stå fram. Jeg er først og fremst opptatt av å gi oss pårørende-barn en stemme i offentligheten, men også å ta opp tematikken på vegne av alle ungdommene som lever i dag. Fordi jeg er voksen, fordi jeg har livserfaring og fordi jobben min er å være med på å skape en bedre verden for ungdommene som lever i dag.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp