Bak fasaden

At livet ikke alltid er så rosenrødt som vi liker å fremstille det er vel ingen hemmelighet for de fleste. Kun et fåtall av mine venner på Facebook for eksempel, poster bilder eller historier som ikke er suksesser eller såkalte kodak-moments, som vi sa før i gamle dager.

De mest suksessfulle bloggerne og kjendisene her i landet fremstår også som vellykkete. Ja, de skriver og forteller gjerne om vanskelig ting de har vært gjennom, men da som en historie om suksess for det er noe de har kommet seg gjennom og står nå seirende på andre siden av.

For de aller fleste er ikke livet like perfekt som det fremstilles i sosiale medier. Illustrasjon: snappa.io

Med gode karakterer fulgte misunnelse og stygge kommentarer

Utad har jeg nok alltid hatt en såkalt vellykket fasade, for det å innrømme egen uperfekthet kan være vanskelig. Bak fasaden har det foregått en hel masse som bare noen få har visst om. I noen tilfeller ingen andre enn meg selv.

Som liten og skoleflink, som det het den gangen, var alt fint, flott og perfekt. De gode karakterene kom seilende på en fjøl og tilbakemeldinger på foreldremøter var alltid av den positive sorten. For meg var virkeligheten litt annerledes. Ja, de gode karakterene kom lett, men med dem fulgte misunnelse og sarkastiske kommentarer fra de andre. Utad latet jeg som om jeg ikke brydde meg, men på innsiden sved disse kommentarene et merke som er der fortsatt.

Jeg prøvde å bli mindre flink, men det gikk ikke. Hukommelsen min var, og er fortsatt, god. Dermed husket jeg det som ble lest eller fortalt og kunne enkelt hente frem informasjonen når det trengtes. Jeg sluttet å rekke opp hånden i timen, for å ikke virke som en flinking med alle svarene. På prøver svarte jeg kun på den spesifikke tingen det ble spurt etter. Ikke så mye som en bi-setning ekstra, selvom jeg kunne masse om emnet.

I studietiden sank jeg ned i en dyp og alvorlig depresjon, med stadige tanker om å gi slipp på alt og bare forsvinne. Likevel gikk jeg på forelesninger de fleste dagene, noen dager var det derimot umulig å komme seg ut av sengen. Jeg gikk og satt i forelesningssalen sammen med medstudentene mine og følte meg som verdens ensomste og minst vellykkede menneske. Å være der, dag ut og dag inn, blant alle andre som virket lykkelige og glade, som smilte og lo og skapte nye vennskap og en minnerik studietid, var rett og slett tortur. For meg ble det å fullføre eneste mål sånn at jeg kom meg vekk derfra. Karakterene ble så som så, men at jeg klarte det forstår jeg ikke helt den dag i dag.

Mannsdominert yrke og angst

Jobben i Nordsjøen som jeg var så heldig å få etter studiene var virkelig verdens beste, i all fall i teorien. Jeg fikk lov til å både være teoretisk og praktisk, og ikke minst lære masse nytt. Baksiden var at miljøet var veldig mannsdominert på den tiden og at hersketeknikker var veldig utbredt. Jeg fikk stadig oppleve at jeg ikke ble tatt alvorlig i jobben min pga kjønn og alder. I ett tilfelle ble jeg til og med kjeftet huden full og sammenlignet med vedkommendes udugelige tenåringsdatter på grunn av en feil som noen andre hadde gjort. Etterhvert utviklet jeg angst for jobben. Og etter stadige angstanfall både offshore og hjemme før avreise så var jeg nødt til å slutte.

I løpet av de siste årene har mye av livet mitt vært preget av panikkangst, generell angst og depresjon. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har behøvd hjelp av mamma for å komme meg ut av et panikkangstanfall. I en periode kom de som kastet på meg i tide og utide, og ved et tilfelle endte jeg på Haukeland i ambulanse fordi ingen skjønte hva som var galt.

Illustrasjon: Snappa.io

Hvorfor ikke bare la andre tro at alt er fint og flott?

Nå går det relativt bra sånn psykisk sett. Diagnose og medisin gjør sitt, og jeg er mer bevisst på min egen psykiske helse. Men at det går relativt bra betyr ikke at alt er regnbuefargete enhjørninger og solskinn dag ut og dag inn. At det går bra for meg vil si at ca 70% av tiden er ok. At jeg i store deler av tilværelsen klarer å glede meg over små og store ting og at jeg føler meg normal. De resterende 30% prøver jeg så godt jeg kan å minimere, men innimellom får mørket, tomheten, apatien, slitenheten, tankekjøret og maktesløsheten overtaket.

Det er de dagene det å stå opp er vanskelig. Det å komme seg på jobb er vanskelig. Ikke snu på veien dit er vanskelig. Å sitte «på utstilling» i åpent kontorlandskap er vanskelig. Å gå i kantinen for å kjøpe mat er vanskelig. Å gå fra plassen min innerst i kroken og til kjøkkenet eller på do er vanskelig, for tenk om jeg treffer på noen som vil snakke med meg. For det å snakke med andre er vanskelig. Å forholde seg til andres problemer og frustrasjoner er vanskelig. Å konsentrere seg i mer enn 5 min er vanskelig. Å innrømme at disse tingene er vanskelig er vanskelig.

Så hvorfor velger jeg da å vise hva som er bak fasade? Hvorfor ikke bare la andre tro at alt er fint og flott? Hvorfor velger jeg å utlevere meg på mitt svakeste? Hvorfor velger jeg å være brutalt ærlig om hvordan tilværelsen kan være som psykisk syk?

Årsaken er todelt

På den ene siden syns jeg det er synd at psykisk sykdom skal være så forbundet med skam, fordommer og stigmatisering. Det hjelper ingen, verken de som sliter eller de som er rundt. Åpenhet knuser myter og det vil jeg bidra til. Hvis jeg kan hjelpe ett eneste menneske med å være åpen så er det verdt det. Og kan jeg åpne noen øyner som tidligere har vært skyggelagt av myter og fordommer, så er det også verdt det.

På den andre siden så er det fordi at jeg personlig er lei. Jeg er rett og slett drittlei. Lei av å føle at jeg må lyge når noen spør om det går bra. Lei av å måtte være blid og imøtekommende når det eneste jeg har lyst til er å fortelle folk en sannhet eller tre. Lei av å oppleve at de sterkeste blant oss, de som lever med demonene sine hver dag og mestrer, må leve i skjul og skam.

Jeg er lei av at kjendiser står frem og sier at de har vært deprimerte, men at de selvfølgelig har klart å overvinne det. For det er jo bare å ta seg sammen. Jeg er lei av å ta meg sammen. Jeg er lei av at andre mener jeg bør ta meg sammen og lei av alle de som er av den oppfatningen av at psykisk syke er late, svake mennesker som ikke evner å ta seg sammen. Lei av å måtte ta medisiner som gir haugevis med drittbivirkninger, men som jeg vet at jeg ikke klarer meg uten.

Men mest av alt er jeg lei av å ha dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet overfor ungene mine, samboeren min, eks-mannen min, mamma, pappa, broren min, venner og kollegaer. Dårlig samvittighet fordi det er alle de som må holde ut de dårlige dagene. Det er de ting går utover når hodet snurrer for fort og ingenting stemmer. Når jeg er en dårlig mamma, dårlig kjæreste, dårlig arbeidstaker, dårlig venn og dårlig datter, som ikke klarer å gi, men bare sluker energi istedenfor. Så tusen, tusen, tusen takk til dere som holder ut. Uten dere ville det ikke vært noe meg.


Dette innlegget publiserte jeg også på min egen blogg og på Facebook i fjor høst.

Jeg er en nysgjerrig mamma til 4 barn som liker å både skrive og være kreativ på andre måter, i tillegg til å være i overkant organisert og ryddig. Jeg fikk diagnosen Bipolar2 i 2013, men har slitt psykisk siden tenårene. Dvs over halvparten av livet mitt. Opp gjennom årene har jeg prøvd en masse mestringsstrategier og ser ut til å ha funnet noe som fungerer for meg. I en travel hverdag er det viktig å finne seg de små pusterommene som gjør at tilværelsen blir enklere, for en selv og for de rundt en.

Jeg vil skrive mest om bipolaritet, depresjon, hypomani og angst siden det er disse temaene jeg har best kjennskap til. Åpenhet knuser myter og tabuer og det ønsker jeg å bidra til ved å blogge for psykmagasinet.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no