Depresjonen og angsten styrer livet mitt

Depresjonen og angsten har tatt kontroll over livet mitt. Jeg er så redd for å dø at jeg ikke tør å leve. Samtidig ønsker jeg ikke å leve. I alle fall ikke det livet jeg nå lever. Alt jeg egentlig ønsker er å elske livet betingelsesløst, tørre å leve det og i tillegg leve i nuet. 

Alt dette er uhyre vanskelig når du har en intens angst hengende over deg. En djevelsk stemme som hele tiden forteller hvor farlig og skummelt alt er. Enda vanskeligere blir det når jerngrepet til depresjonen får fatt i deg og forteller deg hvor meningsløst og tomt alt er. Hvor ubetydelig du er og hvor ubetydelig livet er. Hvor grusom verden er og hvor meningsløst det er at vi i det hele tatt lever. For til syvende og sist så skal vi jo alle sammen bare dø. Og hva da? Hva skjer da? Skal vi bare ligge der og råtne bort. Bli til jord og til slutt glemmes bort, som om vi aldri egentlig har eksistert?

Føles som vi lever på et samlebånd

Tenk på alle de millioner av mennesker som har levd før oss. Slekt etter slekt har dødd ut. Ingen vet vi hvem de er. De er bare tomme gravsteder nå. Mange har nok ikke en grav lenger. De har bare forduftet. Deres eksistens er tilintetgjort. Det skal skje med meg også, og deg og alle oss andre som vandrer hvileløst rundt på denne jordkloden. Jordkloden som vi hver dag forpester med vår eksistens. Vi forurenser, kriger og herjer.

Så hva er vitsen?

Det føles ofte ut som vi lever på et samlebånd. Vi står opp, spiser, kvitter oss med kroppslig avfall før vi tar på oss en eller annen form for maske for deretter å gå på jobb/skole eller andre aktiviteter som sysselsetter oss. For vi mennesker har et behov for å gjøre noe, har vi ikke?

Problemet er bare at jeg klarer ikke å gjøre noe. Jeg fungerer ikke slik et menneske liksom skal fungere. Jeg ser nemlig ikke vitsen. Alt er så poengløst, meningsløst og tomt. For vi skal jo til slutt bare dø…Dø ut og vår eksistens vil til slutt bli like meningsløst som dette innlegget.

Noen ganger står jeg på utsiden og kikker inn, andre ganger står jeg på innsiden og kikker ut. Begge deler frembringer vonde, negative og angstfulle tanker og føleler. Illustrasjon: Snappa.io

Sosialisering er koselig det, når ikke angsten sliter meg ut. For da er det bare slitsomt å være sosial. Det er krevende å krangle med frykten, samtidig som du skal sitte der å være jovial, koselig og sosialt oppegående. I tillegg er det så slitsomt å sitte der å smile og le, når du innerst inne ikke klarer å se vitsen i hva du gjør.

Jeg vet at det er koselig, at jeg burde kose meg. Jeg ønsker for alt i verden å kose meg sammen med venner og familie, men noen ganger så tar de negative tankene overhånd. Alt positivt erstattes med redselsfulle katastrofetanker som hører hjemme i en katastrofefilm i ekte Hollywood stil.

En evig ond sirkel 

Jerngrepet slipper taket, sakte men sikkert. Plutselig får omgivelsene litt farge. Ting virker lettere. Vår eksistens får plutselig en mening, livet mitt får mening, jeg skimter et lys av håp i det fjerne. Men den diabolske angsten river tak i meg.

«Du kan dø hvis du gjør det!»

«Det er farlig!»

«Tanke hvis noe skjer med de du er glad i.»

«Ikke lev.»

«Lås deg inne, der er du tryggest.»

Håpet sviner hen over horisonten. Alt blir meningsløst, tomt og trist igjen. For det er jo til syvende og sist farlig å leve. Man kommer ikke levende ut av det, sies det jo. Ironisk nok så sitter jeg altså her og hater livet som pesten, samtidig så ønsker jeg ikke annet enn å leve. Jeg tørr ikke å dø. Jeg vil ikke dø. For jeg vet jo innerst inne at livet har mye godt å by på. Det er bare så forbanna frustrerende at jeg hele tiden skal la dette jerngrepet og denne djevelen styre livet mitt i en retning jeg ikke egentlig ønsker å gå.

Jeg kjemper daglig en indre kamp med meg selv. En kamp mellom meg og en deprimert djevel. En evig ond sirkel av negative og redselsfulle tanker og følelser som mater hverandre. De skriker og river i meg. Holder meg nede. Jeg ligger bare der, tom og redd mens jeg ser at livet passerer. Det meningsløse livet som jeg egentlig ønsker å elske over alt på denne jorden. For vi har jo bare et liv. Så hvorfor kaster jeg det bort på dette?

Jeg hater det.


Les også: En typisk dag med depresjon

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no