Depresjonens fangehull og smerten som fører med

Her har jeg skrevet et dikt som handler om hvordan depresjonen fanger meg, tar pusten fra meg og låser meg inne i depresjonens fangehull.

 

 

Depresjonens fangehull

Så vondt. Så stille.
Som å være midt i orkanøyet.

Smerte

Isolerer meg fra verden
I min egen lille boble.

Et skjærende skrik
En taushet så stille.

Tårer som triller
Sår som aldri gror.

En verden som ikke ser,
en verden som ikke forstår.

Hvor langt må det gå,
for at det skal gå opp et lys?

Kaver under vann
Får ikke puste.

Synker og synker ned til havets bunn,
der det ikke finnes liv, eller lys

Tankekjør

Slutt og skrik

Jeg er sliten nå, la meg være.

Jeg må klatre oppover,
men hvordan?

 

Jeg er en sprudlende jente på 26 år som har opplevd livets lyse og mørke sider. Jeg begynte å slite psykisk allerede tidlig på barneskolen, og sliter fortsatt den dag idag. Jeg elsker å skrive, og jeg liker å skrive om psykiske lidelser, personlig hvordan jeg har hatt det og ting jeg har opplevd. Jeg syntes det er kjempe viktig å få bort tabuet rundt psykisk helse, og ved å dele mine tanker og følelser håper jeg at både helsepersonell og andre kan få et innblikk og mer forståelse, og at det kanskje kan hjelpe andre i samme situasjon.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no