Det offentlige svikter og ofrene lider

Norge – Rikdommens land! Landet hvor velferden flyter over. Landet hvor alt er mulig og hvor beboerne er både bortskjemte og sutrete, skal vi tro enkelte.

Her er det ingen som lider, alle har det bra, og det finnes ikke en ting og klage på. Nåde den bortskjemte tullingen som våger å klage på noe.

Norge – Landet hvor de sterkeste hyler mens de svake blir trampet i hjel. For ja, vi har faktisk svake samfunnsborgere som havner utenfor rammene som  er satt for det såkalte A4 livet. Det finnes offer som lider i det stille mens de sterkeste går hardt ut for å fortelle at de som klager, de vet ikke hvor godt de har det.

Mon tro hva overgrepofre, pårørende til drapsofre, barna som blir sviktet av samfunnet og alle de andre som på en eller annen måte faller uttafor og blir sviktet, tenker. De føler seg nok ikke særlig bortskjemte, eller heldige.

Innlegget fortsetter  under bildet

Foto «Domestic Violence» by CMY Kane via flickr


Overgrep

Jeg kom over en gammel sak i fvn. En sak som virkelig får meg til å se rødt. Overskriften lyder: «Forgrep seg på datteren gjennom 20 år».  Etterfulgt av:  «Nå er faren er dømt til ubetinget fengsel i to år og tre måneder.»

Dette får meg selvsagt til å tenke:

Er dette en dårlig vits fra FVN sin side? For det skal vel ikke være mulig å ødelegge en person sitt liv så til de grader for så å slippe unna med 2 år og tre måneders fengsel? Skal vi derimot tro på det FVN skriver så er dette virkelig et faktum. Et tragisk faktum som landet Norge har skapt.

Landet hvor ingen lider sa du?

Ansvarsfraskrivelse

Videre er saken gjennomsyret av offentlig svikt. Som vanlig klarer ikke innstansene det gjelder å komme med mer enn en halvhjertet beklagelse. Dette helt uten å stå til ansvar eller legge seg flate slik de burde.

 


I etterpåklokskapens lys er det ikke vanskelig å se at hjelpeapparatet kunne håndtert saken fra 1990 annerledes, og da særlig med større vekt på risikoen for nye overgrep.

Men det er likevel tiltalte som må bære ansvaret for hva som skjedde. Til tross for at han var blitt anmeldt fortsatte overgrepene, heter det i dommen.


Syns du fortsatt at de som klager på feil og mangler ved velferdsstaten er bortskjemte?

Etterpåklokskap hjelper ikke offeret som nå sliter så psykisk at hun ikke klarer å fungere. Det hjalp henne heller ikke når hun var innlagt på psykiatrisk på grunn av stor selvmordsfare. De kommer med en beklagelse slik en psykopat kommer med beklagelser: Unnskyld, men…. De står aldri til ansvar, men famler i blindet etter å legge skyld over på andre. At dommen attpåtil ender opp som den gjør er bare tragisk. Dette på grunn av en feil fra det offentlige.

For lave strafferammer

For øvrig så er det ikke slik at overgrep- og voldssaker har en videre streng dom. Det er en kjensgjerning at strafferammene i Norge er latterlig lav.

Rettssystemet og offentlige instanser som skal ivareta mennesker har store hull. Det er noe vi tydelig kan se et eksempel av i denne overgrepssaken. Ikke bare er strafferammene alt for lave, men gjerningsmenn blir i tillegg mer ivaretatt enn ofrene for deres ugjerninger. Er dette riktig i et av verdens rikeste land? Nei, og atter nei!

Det er først og fremst ofrene som må bli sett. Det er de som skal leve med konsekvensen av ugjerningen resten av livet. Og selv om det hjelper aldri så lite på psyken og livskvaliteten at gjerningsmannen råtner i fengsel, så vil det likevel skape litt mer trygghet og litt mer rettferdighet overfor offeret. Ikke minst så viser vi at slike ugjerninger ikke går upåaktet hen.

Vi må stå sammen

Det er klart at vi har det over gjennomsnittet bra her til lands. Vi er helt klart heldige og priviligerte som kan bo i dette fredelige landet med en enorm rikdom. Problemet er bare at de som lever på rosa skyer har en tendens til å lukke øynene for de som ikke lever side om side med dem.  Man må si ifra om feil og mangler som rammer andres liv, selv om det er en aldri så liten prosentandel som rammes. Vi må bli flinkere til å se hverandre. Vi må reise oss opp og si i fra når urett råder. I tillegg må man kunne si i fra uten å bli stemplet som bortskjemt og utakknemlig.

Ingen ofre for vold, overgrep, drap og offentlig svikt er utakknemlige.  De er et offer for et system som ikke fungerer. Det er derfor viktig å lytte når slike saker kommer opp i media. Lytte til de som er berørt. Selv om man ikke er berørt selv, så er det viktig å åpne øynene og akseptere at slike saker faktisk ikke er fiksjon, men helt og fullt reelle for de som rammes.

Man må dermed gå ut av sin egen trygge boble og reagere. Ikke avfeie det med at det er en menneskelig svikt som kun er et engangstilfelle. For det er langt ifra et engangstilfelle. Denne saken er nok dessverre bare en av mange. Og denne kvinnen er bare en av mange som har fått ødelagt livet sitt.

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp