Eldre og psykisk helse – Eldre blir også psykisk syke

Det er mye snakk om barn, unge- og unge voksne sin psykiske helse. Men hva med de eldre? Det er lite snakk om eldre og psykisk helse, de blir jo psykisk syke de også. Hva slags hjelp får egentlig de?

I denne teksten skal jeg fortelle om Finn og Brita. Dette er to historier om to eldre mennesker og deres opplevelser i forhold til helsesektoren og eldreomsorgen. Her fremgår det blant annet manglende eller dårlige tilbud om hjelp i forhold til deres psykiske helse.

Nå er dette kun to historier. Om de er representative for dagens praksis har jeg selvsagt ikke noe mulighet til å verken bekrefte eller avkrefte. Likevel så tenker jeg at dette er to tilfeller for mange.

For ingen fortjener en slik behandling. Alle eldre burde få tilrettelagt og individuell behandling, både i forhold til sin fysiske og psykiske helse. Ofte henger disse to sammen og når den fysiske helsen skranter, så følger gjerne den psykiske helsen etter.

Alle personene i de to historiene er anonymisert. De ønsker ikke å stå frem med navn, men de har likevel et ønske om å få ut sine historier og opplevelser rundt disse tingene. For eldre har også en rett på å bli hørt. De har også en psykisk helse, noe som er viktig å ikke glemme.

Illustrasjon: Graphicstock

Betraktninger fra et barnebarn

Den første historien jeg skal dele er historien til Finn. Han er i dag død, men Lise som er barnebarnet til Finn, ønsker å fortelle om bestefaren sin. Hun ønsker å dele sin opplevelse i møte med eldreomsorgen og om manglende støtte og tilbud i forhold til bestefarens psykiske helse. Noe hun har tenkt mye på i ettertid er at bestefaren trolig var deprimert, men det ble aldri snakk om eller tatt tak i. Dette syns hun i dag er forferdelig trist.

Lise mener  at det er viktig at dette blir satt lys på. Det er så mye fokus på den somatiske helsen hele tiden. Det kan virker som at den psykiske helsen blir glemt litt bort, mener hun. I tillegg er det uholdbart at eldre skal oppleve å måtte bo et sted hvor de vantrives.

– Det er forferdelig å stå på sidelinjen maktesløse uten å kunne gjøre noe, eller uten tilbud om tiltak som kan bedre situasjonen, sier hun blant annet.

Når du blir for gammel og syk til å bo hjemme

Finn var en eldre mann som var glad i livet. En temperamentsfull mann som visste hva han ville og hvordan han ville ha det – så pleierne på eldrehjemmet han bodde på fikk nok et og annet å bryne seg på, forteller Lise.

Hun humrer litt ved tanken og jeg kan se i blikket hennes at det er mange gode minner å hente frem om bestefaren hennes. – Hun forteller videre at til tross for et enormt temperament så var han likevel snill som dagen er lang. –Han fortjente langt i fra den behandlingen han fikk, avslutter hun litt betenkt og med et sørgelig blikk.

På sine eldre dager så sviktet helsen mer og mer, kona – altså bestemoren til Lise, var jo heller ikke tjue lenger. Hun var riktignok frisk og rask til å være ei dame på nesten åtti år, likevel så ble det for mye for en gammel rygg å bære en aldrene og syk mann, helt alene.

I starten holdt det med hjemmehjelp, men etter hvert som årene gikk og helsen til Finn begynte å skrante mer og mer, så ble det nødvendig for både Finn og kona at han flyttet til et eldresenter.

Dette var sårt for Finn, for han ville jo selvsagt bo hjemme sammen med kona si. I hjemmet hvor de sammen hadde skapt to barn, oppfostret en familie og tilbragt et helt liv sammen. Det er tungt å skulle legge dette bak seg, for så å bytte det ut med et sterilt, upersonlig og enslig rom på et eldresenter.

Illustrasjon: Graphicstock
Finn vantrivdes på eldrehjemmet han bodde på frem til han døde

Dessverre så hadde de ikke noe valg. Finn var for syk til å fortsette å bo hjemme. I alle fall på heltid. I starten bodde han en dag i uka på et eldresenter, i tillegg til hjemmehjelpen. Dette fungerte greit en god stund, men det gikk likevel mot permanent flytting for Finn.

Det varte ikke lenge før lengselen tok over. Alt han ønsket var å komme hjem igjen. Han trivdes ikke der han nå var. De hadde lite tid til han, sier Lise. Hun husker at han stadig bemerket dette når de var på besøk. Han følte ikke at han ble verken sett eller hørt.

Ved flere anledninger så var noen av pleierne direkte frekke mot han og han følte seg maktesløs. – Vi alle følte oss maktesløse beretter Lise. Jeg kan høre at den tidligere muntre stemmen går over i et mer irritert toneleie, i det hun fortsetter:

– En gang mistet bestefar besinnelsen. Jeg tror han hadde kommet til å si et stygt ord i frustrasjon, hvorpå sykepleieren sa: «Å du kaller deg en kristen, du som snakker så stygt.» Han bannet aldri, men i ren frustrasjon så mistet han rett og slett besinnelsen og jeg tenker at når du er 80 år, syk og dårlig til beins, ja så må man akseptere at det kan komme en og annen stygg glose. Man nedverdiger ikke et menneske som allerede ligger langt nede. Og i et slikt yrke skal man ikke vise annet enn omsorg, tordner hun.

Tårene presser på i det hun kommer med en beklagelse for at hun blir litt sint – noe jeg selvsagt forstår, for ingen ønsker jo at sine nærmeste skal behandles slik. – Jeg har nok arvet litt av temperamentene hans, sier hun lattermildt og glimtet i de blå øyene hennes kommer frem igjen mens hun ivrig forteller videre om bestefaren sin.

Lise minnes bestefaren som en vis mann, med glimt i øye og med humor. Humoren hadde han til siste åndedrag, forteller hun. Likevel så mistet han seg selv mer og mer etter han flyttet hjemmefra. Illustrasjon: Graphicstock
Sliter enda med skyldfølelse

Finn gråt mye. Han var trist og lengselen ble større og større. Familien opplevde stadig  at han bønnfalte dem om å få komme hjem når de var på besøk. Det er spesielt én episode som har låst seg fast i minne til Lise.

– Vi var i familieselskap og bestefar var frisk nok til å være med i selskap. Når tiden kom for å dra tilbake til eldresenteret så begynte tårene hans å trille. Han ville ikke tilbake. Han tryglet og ba om å få reise hjem igjen. Det var hjerteskjærende. Men han var for syk. Han måtte tilbake.

På ny begynner Lise å fare opp, hun er frustrert over hele situasjonen og sliter den dag i dag med skyldfølelse. Hun føler at hun og resten av familien burde gjort mer for bestefaren. At de kanskje skulle hatt han hjemme og byttet på å pleie han. Men hun vet innerst inne at dette selvsagt ikke hadde vært mulig. Det eneste de kunne gjøre var å besøke han. De måtte også stole på at de som jobbet der han bodde, behandlet han bra.

Fikk ikke flytte til et annet eldresenter

De siste årene av livet til Finn gikk til å «mase» om å få flytte til det senteret hvor han tidligere hadde vært før han måtte flytte ut på fulltid. Dette var et sted hvor han trivdes og hvor han følte seg ivaretatt. Det åpnet seg dessverre aldri opp noe plass for han der og han tilbragte dermed sine siste år på et sted hvor han vantrivdes.

Familien sto maktesløse på sidelinjen og forsøkte så godt de kunne å få ordnet det slik at han kunne flytte, om ikke til der han ønsket aller mest, i alle fall til et annet sted. Men ingenting nyttet.

I ettertid har de også sendt inn klage på behandlingen han fikk på eldrehjemmet hvor han bodde. En klage de ikke fikk medhold i, og det ble en sak de heller ikke orket å ta videre. De var selv slitne, og de var jo tross alt i sorg etter han døde.

Tanken på å stå frem i mediene med saken streifet dem også, men de fant sammen ut at det var for mye å bære. Spesielt for bestemoren til Lise. Han ble derfor en «sak» som har gått ustraffet hen. Noe som er forferdelig frustrerende forteller hun oppgitt, men innser at det ikke er noe å gjøre med det i dag.

Hva kunne blitt gjort annerledes?

Historien til Lise er forferdelig trist og det går inn på meg å høre om hennes beretninger om bestefaren og måten han ble behandlet. Det er forferdelig at en gammel mann må ende livet sitt på denne måten. Hvorfor er det slik og hva kan gjøres anderledes?

Sykepleiere og andre omsorgspersoner som ikke yter jobben sin, slik de burde gjøre – som empatiske, omsorgsfulle, medmennesker – burde for alltid miste sin rett til å jobbe i slike yrker. Det burde være første tiltak. Så kan vi jo snakke om den psykiske helse biten. Eldre og psykisk helse virker å bli litt bortglemt, og den er minst like viktig for dem, som for alle oss andre.

Når man blir syk, uansett alder, så går det utover psyken vår. Når vi ikke fungerer optimalt, så blir vi psykisk nedbrutt. Da er det naturlig å tenke at eldre er i større fare for å utvikle blant annet depresjon, nettopp fordi helsen deres svikter. De fungerer ikke lenger slik de gjorde før, og muligheten for et aktivt og fint liv skrantes inn, sakte men sikkert.

Når en eldre, syk mann daglig gråter, føler seg ensom og må flytte fra det livet han er kjent med, burde det ikke åpne opp for psykologisk hjelp? Jeg mener at det burde være et obligatorisk tilbud om psykolog, spesielt til eldre som tydelig fremstår som nedstemte og triste. De eldre trenger hjelp til mer enn dusj, stell og spising. De trenger hjelp til å bearbeide å sortere tankene og følelsene sine.  De trenger også å bli sett – av både pårørende og helsepersonell.

Faksimile: Afteposten – Manglerudhjemmet med pub, spa og restaurant: Plutselig har de ikke vondt i hoften lenger
Eldre og psykisk helse blir glemt i eldreomsorgen og i politikken

Som pårørende så har man selvsagt et ansvar. Man må stille opp, være til stede og komme på besøk så ofte det lar seg gjøre. Likevel så kan man jo ikke flytte inn sammen med pasienten. Så mesteparten av tiden  tilbringes dermed sammen med helsepersonell og andre beboere. Da burde det legges til rette for at helsepersonell har nok ressurser og nok tid til å faktisk være til stede for pasienten. Det skal ikke være slik at de må haste seg gjennom obligatoriske oppgaver, som om pasientene er varer på et samlebånd.

Finn sin historie er tragisk. Og jeg tror ikke dette er et enkeltstående tilfelle. Inntrykket mitt av eldreomsorgen er at det er alt for lite tid, for lite omsorg og for lite tilrettelagt aktivisering. På toppen av det hele, så er det for dårlig tilbud i forhold til psykisk helsehjelp for de eldre.

Her må politikerne komme på bane og de burde ha et mye større fokus på eldre og psykisk helse i sine partiprogrammer. Det er jo faktisk de gamle som har bygget opp landet for oss. Burde de ikke da ha krav på en verdig og tilrettelagt avslutning på livet sitt?

Eldresenter med bar og spa

Manglerudhjemmet i Oslo er et godt eksempel på hvordan et eldresenter bør være. De eldre får ta del i sin egen hverdag. De blir sett og de blir hørt. I tillegg så blir sterile og institusjonspregede rom byttet ut med hjemmekoselige rom med personlige preg. – Det i seg selv vil gjøre underverker for den psykiske helse, tenker jeg.

På toppen av det hele så har de innredet hjemmet med både fotballpub, restaurant og spa. Hvor fantastisk er ikke det?


Dette kan alle sykehjem i Norge gjøre, sier Hilde Helland, daglig leder ved Manglerudhjemmet i Oslo, til Aftenposten.


Jeg håper virkelig at dette er et konsept som blir standarden på norske eldresenter i fremtiden.

Brita fikk beskjed om at hun var deprimert og ble satt på «lykkepiller»

Jeg møter Brita hjemme i leiligheten hennes. Den har hun bodd i siden tidlig 50- tallet. En leilighet som hun kjøpte sammen med sin avdøde mann og som på daværende tidspunkt kostet dem 25.000 kr. Vi humrer litt begge to når hun forteller hvor mye leiligheten kostet.

– I dag ville den nok ha kostet et par millioner. Det er rart å tenker på hvordan verdiene har steget, undres vi. Men det er ikke eiendom og økonomi Brita og jeg skal snakke om og jeg styrer samtalen tilbake til hvorfor jeg er her.

Som eldre flest, så har hun alltid rykende fersk kaffe stående, sammen med litt kaker og kjeks – Viktig med litt mat i magen, sier hun smilende, og begynner å fortelle sin historie.

Illustrasjon: Graphicstock
Årene begynner å ta henne igjen

Brita er 78 år og har et langt liv bak seg. Et liv med både opp og nedturer. For tre år siden døde mannen hennes, og hun ble alene. Det var tøft og hun kjenner på ensomheten av å være alene.

På veggene henger det bilder av ektemann, barn og barnebarn – så helt alene er hun ikke. Men å miste sin livslange sjelfrende, det gjør jo noe med en. – Man er vant til å tilbringe tiden sin sammen med noen hele tiden, plutselig så får du alt for mye tid alene, beretter hun med sorg i blikket.

Hun understreker at hun likevel er heldig som har helsa i behold og at hun fortsatt er sprek nok til å gå til byen, og ellers være litt aktiv i menigheten som hun tilhører. Likevel så merker hun at årene begynner å ta henne igjen, og formen er ikke slik som den en gang var.

Sliter mer nerveproblemer

Hennes mann var syk i mange år før han døde. Noe som mot slutten ble ekstra krevende for Brita, selv om hun var frisk. Hun var jo tross alt selv gammel. – Så det blir jo begrenset hvor mye man klarer til slutt, forteller hun videre mens hun slurper i seg kaffen.

Etter at mannen døde, så fikk hun slappet litt av igjen. – Det var godt at han fikk slippe, selv om det selvsagt var forferdelig trist å miste han. Men et liv i smerter og sykdom, er ikke noe liv og da er det godt at han endelig har fått fred.

Årene etter mannens død har, som resten av livet, bydd på opp og nedturer. Familiære forhold har gjort at ting tidvis har vært ekstra tøffe og Brita forteller at det har gått hardt utover nervene de siste årene. Hun har heldigvis en lege som lytter til henne og som hun kan snakke med om alt. Hun trodde i alle fall at hun var heldig med fastlegen sin.

Finner ingenting galt på blodprøvene

Det siste året har Brita vært ekstra dårlig. Hun har vært slapp og sliten og tidvis følt seg så utenfor seg selv. Hun tar en liten pause før hun fortsetter og jeg kan se at det ligger mange bekymringer langt der inne. Bekymringer som ikke hun klarer å legge fra seg.

Hun har gått til legen opp til flere ganger, han har testet og tatt blodprøver på det meste, men ingenting er galt med henne. Selv har legen sagt at han nærmest syns det er rart at ikke de har funnet noe, med tanke på alle prøvene de har tatt. – Det er jo vel og bra det da, at hun ikke er syk – likevel så er det jo frustrerende å være så dårlig, og føle seg så syk, uten at det er noe.

Tar beroligende for å roe nervene

Hun har i en lenger periode tatt sobril etter behov. Det er et beroligende medikament som skal være muskelavslappende og angsthemmende, en mildere variant av Valium. Dette er for øvrig ikke medisiner hun ønsker å ta fast og heller ikke i høye doser, så hun tar en halv til en hel etter behov – når nervene står på som verst.

Så etter alle disse blodprøvene hvor ingenting galt har fremkommet og med tanke på nerveproblematikk og familiære forhold som gjør tilværelsen litt ekstra tung til tider, så kom legen frem til at hun var deprimert. Noe Brita kunne kjenne seg igjen i. – Jeg er en gammel dame vet du, jeg tåler ikke så mye lenger sier hun og forklarer videre at hun fikk en resept på noen nye medisiner hun kunne ta.

Når hun hentet medisinene på apoteket så reagerte hun på at det var en såpass høy dose som var forskrevet til henne. Men som apotekteknikeren forklarte til henne, så har ikke det så mye å si, da det er virkestoffene i medikamentene som avgjør hvor høy dose man har behov for av de ulike medikamentene. Så da reiser Brita hjem i god tro med medisiner som hun skal ta for å bli bedre. På pakningen står det også at dosen kan økes. – Altså ingen spesifikasjoner utover dette.

Illustrasjon: Graphicstock
Ble akutt dårlig av nye medisiner

Plutselig en kveld så kjenner hun at hun blir akutt dårlig. Hun hadde kjent på et ubehag hele dagen. En merkelig og uforklarlig smerte og følelse i hode. Men hun hadde latt det gå. Hun er ikke av den typen som ringer til legevakten for den minste ting, og hun vil helst ikke være til bry for hjemmehjelpen som hun kan kontakte ved behov. Men denne kvelden ble det rett og slett for mye. Etter mye om og men, så valgte hun å trykke på alarmen hun har fått fra hjemmesykepleien.

Det kommer to hyggelige pleiere som raskt konstaterer at det i alle fall ikke er noe alvorlig. Tanken på slag eller noe annet alvorlig hadde jo begynt å streife Brita. Men for sikkerhetsskyld så ønsker de at hun skal ta seg en tur på legevakten. Dette var tredje dagen inn i behandlingen med sine nye medisiner. Verken hun eller sykepleierne tenkte over disse medisinene.

Det gjorde derimot legevaktslegen. Det første han sier til henne etter å ha lest litt i journalen, er at hun må kutte de ut tvert. Hun har rett og slett fått en reaksjon og ikke tålt disse medisinene. Glad for at hun fant ut av hva den dårlige formen skyltes, samt lettet over at det ikke var noe alvorlig, reiser Brita hjem igjen.

Har et ønske om å få henvisning til psykolog, men legen vil ikke

Hun bestilte ny time hos fastlegen. En time som var til svært lite hjelp. Etter å ha lest notatene fra episoden på legevakten så sier han bare: «Så du tålte ikke lykkepillene du fikk.» Så ble det ikke noe mer snakk om det.

På spørsmål om hvordan hun syns at denne behandlingen har vært så sier Brita at hun er sjokkert. Sjokket har sakte men sikkert veltet over henne nå i ettertid og hun syns det er trist at det skal være slik. For hun er fortsatt deprimert og hun har et ønske om å få hjelp fra spesialhelsetjenesten. Noe det virker som at fastlegen ikke ønsker å henvise henne til.

– Han mener det blir mye stress og at familien må gå sammen, da det bunner ut i familiære problemer, sier hun blant annet.

Men det er jo ikke familieproblemene Brita ønsker å få hjelp til å ordne opp i. Det er depresjonen som har oppstått på grunn av ytre stress, sorg og ensomhet.

Det nytter ikke å gi ut medisiner for depresjon å tro at det er løsningen på problemet. Antidepressiva er ikke lykkepiller! Illustrasjon: Graphicstock
Ikke akseptabelt

Jeg er sjokkert etter å ha snakket med Brita. Det er utrolig at det er sant. En ting er i alle fall sikkert; noe må gjøres. Både i forhold til psykisk helsetilbud til eldre, men også med kunnskapen fastlegene innehar når det gjelder denne form for medikamenter.

«Lykkepiller», eller rettere sagt: Antidepressiva, er medisiner som først og fremst skal være en krykke for å hjelpe deg opp og/eller ut av en depresjon. Men medisiner alene har lite eller ingen virkning, i alle fall ikke på lang sikt. For det er nemlig ingen lykkepiller. Dette er en misvisende og feil terminologi.

I tillegg burde det informeres om, samt lages en plan på hvordan du skal bruke medisinene, om mulige bivirkninger og hva man eventuelt skal gjøre hvis disse bivirkningene oppstår.

Her har en gammel dame med depresjon kun fått utskrevet «lykkepiller» som legen selv så fint kalte dem, uten informasjon eller videre oppfølging. Det at en lege bruker denne form for terminologi på slike medisiner er i seg selv tankevekkende. Dette er rett og slett ikke akseptabelt, tenker jeg.

I lys av disse historiene så da kan man jo stille seg undrene til flere ting:

Er dette standarden for behandling av eldre og deres psykiske helse?

Det blir for lettvint å skrive ut en resept på medisiner, uten videre oppfølging. Uten å ta tak i kjernen av problemene. Ville en yngre pasient få samme behandling?

Hvordan i all verden kan en lege være så kunnskapsløs når det kommer til psykisk helse? Et felt som er en så stor del av helsen vår.

Vi har spesialhelsetjenesten av en grunn. Så jeg forstår at allmennleger ikke kan fordype seg i alle felt innenfor medisin, men man kan vel kreve at de skal ha litt mer kunnskap enn dette? Om de så ikke har det, så burde terskelen for å henvise videre til folk som innehar den riktige kompetansen, bli mye lavere. Både for unge og eldre.

Er det for lite fokus på eldre og psykisk helse?

Begge historiene bærer preg av manglende og dårlig tilbud rettet mot den psykiske helsen til pasientene. I tillegg ser vi at de ikke blir ivaretatt, eller tatt på alvor. Er det for lite fokus på eldre og psykisk helse? Det virker nesten som at de blir gitt opp fordi de er gamle. De er jo på veis ende, så da er det ikke så nøye, eller?

Den siste tiden av livet burde være en god tid. En tid man kan nyte, så godt det lar seg gjøre. Da er man blant annet avhengig av god og tilrettelagt hjelp, både psykisk og fysisk. Man er avhengig av at de kan få ta del i sitt eget liv, på sine premisser. At de blir sett og hørt. Jeg vet ikke om disse historiene er representative for dagens praksis, jeg håper ikke det. Likevel er det to historier for mange!


Les også: Du roper og roper, men ingen hører

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no