En oppvekst med narkomane foreldre

Misbruk av ulovlige stoffer er ukjent for mange. Du leser om det i avisene, og danner deg et bilde av de skumle stoffene. Eller den typiske heroinisten som sitter og sover på en benk i en storby.

«Det er ikke mitt problem», tenker du og blar videre til neste side. Men problemet tilhører noen av oss. Narkotika påvirker ikke bare misbrukeren og samfunnet, men også de som er familie og venner.

Oppveksten til et barn med narkomane foreldre kan være vanskelig

Det aller verste for min del var skammen og frykten for at noen skulle skjønne at det var noe som ikke stemte. Man ønsker ofte å skjule familien og hjemmet sitt, fordi det er annerledes enn normalen. Mange ser på en narkoman som utagerende og voldelig, men det trenger ikke å være tilfelle. Narkotika har bidratt til å ødelegge relasjoner i min familie, men det er først og fremst løgnene og sviket som har bidratt til dette.

Foreldre vil alltid være foreldre, selv om de har en sykdom som heter avhengighet. Jeg vet at mamma og pappa elsket meg. De gjorde alt som sto i deres makt for at jeg skulle ha det bra som barn. Barn av misbrukere innser ofte ikke før voksen alder at de har hatt en oppvekst som skiller seg fra normalen, fordi de ikke kjenner til noe annet. Det er ikke alltid man tenker så mye over det.

Sprøyter og kanyler er ikke skummelt og ukjent når du har sett det så lenge du kan huske. For min del var det heller ikke så ille at det ikke var middag hver dag, eller at begge foreldrene mine sov midt på dagen.

nicholas_infoblog_sovfl_dealing-with-addicted-parents_20150106_ws
Foto: http://www.sovfl.com/

Trodde det var normalt

Jeg tror det er vanlig at barn og foreldre får et annerledes forhold når det er rusmisbruk inne i bildet. Noen ganger kan det være lite grenser å forholde seg til for barnet, noe som kan skape utrygghet og spørsmål om hvilke rammer man egentlig skal forholde seg til.

Andre opplever kanskje en anspent stemning i hjemmet, med mye diskusjoner og krangling. Tillit kan bli et problem, særlig hvis de misbrukende foreldrene gjentatte ganger har brutt løfter, eller kanskje til og med har stjålet fra barnet sitt.

Forholdet mellom meg og foreldrene mine var helt normalt, trodde jeg. Pappa satte grenser som var fornuftige og logiske, mens jeg kunne prate med mamma om «jentegreier». Noen ganger kunne forholdet oss i mellom bli mer likt vennskap, enn barn-foreldre. Jeg føler ikke akkurat at det kun har vært negativt når det har vært sånn, men jeg har kanskje tatt mer skade av det enn hva jeg selv er klar over.

Noen ganger må barn av rusmisbrukere ta på seg ansvar for ting som voksne vanligvis gjør. Husarbeid og matlaging er vel noe alle barn hjelper til med, men for barn av rusmisbrukere blir det et ansvar. Dette fordi foreldrene noen ganger ikke er i stand til å gjøre disse hverdagslige tingene. Det er ikke naturlig eller riktig at barn skal være nødt til å ta dette ansvaret, derfor er det mange barn som ikke snakker om dette til vennene sine, eller andre.

Var først og fremst mamma og pappa, og ikke sprøytenarkomaner

Det er også vanlig at barn av rusmisbrukere ikke vil ha med seg venner hjem fra skolen, fordi de aldri vet hva som venter hjemme. Uansett hvilket humør den forelderen får i ruset tilstand, så er det flaut for barna at venner ser dette, og man vil gjerne unngå spørsmål og spekulasjoner rundt situasjonen hjemme.

Verdiene og holdningene man får med seg fra en oppvekst med foreldre som er rusmisbrukere varier. Slik er det jo i alle familier, uavhengig av om det er rus inne i bildet eller ikke. Empati, omsorg og respekt er viktig for meg. I tillegg setter jeg pris på at jeg har fått muligheten til å se samfunnet fra en annerledes synsvinkel. Foreldrene mine lærte meg å ikke dømme andre, og de sa ofte at jeg måtte følge min egen vei i livet.

Foreldrene mine var først og fremst mamma og pappa for meg, selv om de i andres øyne ofte kun var sprøytenarkomaner.


Kilder: Regjeringen.no

Dette innlegget er skrevet av Liskaty. Hun er ei jente på 19 år som har valgt å holde seg anonym og skriver derfor under Pseudonymet LisKaty. Hun har selv bipolar lidelse type 2, og har også erfaring som pårørende innen psykiatrien. Hun har også erfaring og kunnskap om rusmidler og det som hører med da hun har vokst opp med narkomane foreldre.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp