Et skikkelig nederlag når angsten vinner

Det er fredag. Bilen er fullpakket med bager, poser og sekker. 3 forventningsfulle barn sitter plassert i bilen og gleder seg til helgetur.

Mellomstemann har hatt nedtelling hele uka. Goffa er helten og det er best i verden å komme på besøk til ham. Mamma gleder seg også. Endelig tur alene med alle barna. År og dag siden sist, så dette skal bli en perfekt helg.
Litt sliten og uggen form i kroppen, men ikke noe en helg hos pappa ikke kan fikse. Alltid trygt og godt å komme dit.

Blid og fornøyd, klar for tur!

Plutselig kom angsten

20 minutter ut i turen, i det vi passerer Ål, kjenner jeg det. Nei nei nei…..ikke nå? Det kan bare ikke skje idag. Jeg som har gledet meg sånn. Jeg kan ikke skuffe barna. Men jo, der er den. Prikkingen i kroppen. Den sprer seg fra hendene og oppover armene. Fra føttene oppover i beina. Hjertet begynner å dunke. Først litt forsiktig og nølende, men veldig raskt går det over til vill hamring.

Pusten går raskere.

Håndflatene er svette og jeg blir urolig og rastløs i kroppen.

Forbannede j**** drittangst, roper jeg innvendig. Utvendig må jeg late som ingenting.
Klager på at jeg er kvalm. Noe som også er sant.

Jeg forter meg å svinge av veien ved første avkjørsel og ringer mamma som jeg vet er i nærheten. Forræderske tårer ligger og dirrer bak stemmen og gjør den ustø og skjelvende.

«Jeg klarer det ikke…Det stoppet visst opp.»

«Jeg skjønner.» Svarer mamma. «Kom hit du.»

Skuffede barn

Eldstejenta blir synlig skuffet, men sier hun forstår. Det er greit, mamma. Vi gjør det en annen gang. Minste skjønner forståelig nok ingenting, for hun vet ikke at vi skulle på tur uansett. Sikkert bare lykkelig for mindre tid i bilstolen.

Mellomste derimot, han er barnehagesliten, har gledet seg i evigheter og da kollapser det helt med en sånn beskjed.
Han blir så lei seg at mammahjertet brister gang på gang i takt med utbruddene hans.

«Vær så snill, mamma. Snu bilen…jeg vil bare til goffa.»

Hvordan forklare en liten gutt på 5 år at grunnen til at han ikke får reise på helgeturen han har gledet seg sånn til, er fordi mamma har angst? Angst! Hva er det? Og hvordan forklarer man det for et barn? At mamma er redd. Redd for hva? Mamma som alltid trøster ham med at man ikke trenger å være redd for usynlige trusler og monster. At man bare skremmer dem bort med et høyt BØ før man legger seg i senga, så er det borte. Og hjelper ikke det, så kan han bare komme inn og ligge hos mamma og pappa.

Hva gjør man da, når det største monsteret bor inni mamma? Og når dette monsteret ikke lar seg skremme helt bort av hverken BØ eller sterke pappaer, hvordan forklarer man det for en liten gutt som ikke har alle begreper inne enda?


En dag håper jeg vi kan se tilbake på denne perioden og, om ikke akkurat le, så ihvertfall si at vi lærte noe av den og fikk med oss en verdifull ballast videre i livet.


Dårlig samvittighet

Det knuser meg hver eneste gang angsten får lov til å ødelegge for planer jeg har med barna mine eller andre som står meg nær. En ting er når det kun går ut over meg selv, det kan jeg lettere takle å komme over. Når det derimot rammer dem som er helt uskyldige oppi alt sammen, da finner jeg faktisk ikke ord for hvor vondt det gjør.

Jeg forbanner angsten og alt den fører med seg. Jeg får lyst til å skrike. Til å kaste ting rundt meg og lage et like stort kaos på utsiden som det er inni meg. Men jeg kan ikke det. Jeg må være den stødige klippen til barna, som trøster og forstår. Den som forklarer og prøver å gjøre det bedre. Så får jeg rase innvendig og gråte i dusjen.

Fordi angsten nå også er så nært knyttet opp mot bilkjøring (siden noen av mine første anfall kom i bil), har jeg nå mistet den største friheten jeg hadde. Nemlig det å kunne reise hvor jeg vil, når jeg vil uten å være avhengig av andre.
Dette er kanskje det største tapet for min del. En del sosiale settinger kan jeg klare meg uten, det er greit. Men at jeg ikke kan ta med meg barna mine og reise bort en helg alene uten hjelp fra andre, det svir. Jeg klarer greit å kjøre i vante omgivelser her hjemme, men det er noe som skjer når jeg må kjøre lengre avstander og utenfor de «trygge», vante veiene.

Jeg klarte meg fint i sommer. Da kjørte jeg laangt, MEN….jeg hadde en annen voksen person med meg som kunne steppe inn om jeg trengte det. Bare det å vite at det er noen der, er nok til at det går bra. Når jeg er helt alene derimot, da stoppet det visst opp.

Jeg ELSKET bilkjøring. Drømmeferien var å pakke bilen full av bagasje og de jeg er glad i og bare kjøre, kjøre, kjøre. Noe har endret seg med angsten og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme over det igjen.

Jeg hadde så inderlig håpet at idag var dagen. Jeg var positiv i forkant, selv om jeg hadde det i bakhodet hele tiden. Jeg var så innmari innstilt på at nå, NÅ var tiden inne for å få den gode opplevelsen igjen. Jeg hadde til og med sett for meg at jeg stolt skulle kunne skrive og fortelle dere om det etterpå.

At jeg endelig hadde klart det. Nå gjaldt det bare å fortsette å gjøre det, helt til det var helt vanlig igjen. Men sånn gikk det altså ikke. Kanskje neste gang. Men jeg må passe meg for å få for mange nedturer, da vil det trigge angsten kjappere neste gang.

Illustrasjonebilde: www.snappa.io

Takknemlig

Takk til min familie som støtter og forstår. Takk for at dere hjelper til med å snu en vond situasjon til noe fint og positivt. Ikke bare for meg, men aller mest for barna. Takk for kjærligheten, omsorgen og varmen dere viser. Takk til de vennene jeg har som virkelig er der og som prøver det de kan å forstå. De som hjelper meg med å analysere dette. Takk til dere som sender meg meldinger med oppmuntrende ord.

Takk til dere som forteller meg at dere fins om jeg skulle trenge dere. Det varmer og det betyr så uendelig mer enn dere tror. Det er så godt å vite at dere ikke er redde selv om jeg er åpen og blottlegger sjela. Fortsett å snakke med meg og behandle meg som dere pleier. Dere må gjerne spørre meg dersom det er noe dere lurer på. Jeg skjønner at det er vanskelig å sette seg inn i for de som ikke selv har vært der.

En dag håper jeg vi kan se tilbake på denne perioden og, om ikke akkurat le, så ihvertfall si at vi lærte noe av den og fikk med oss en verdifull ballast videre i livet. På samme måte som jeg har prøvd å snu andre kjipe og vonde opplevelser i livet til noe bra, håper jeg dette også kan bli til en fin ting med tid og stunder. Jeg vil fortsette å dele. Det gjør godt og hjelper meg.

Jeg jobber for tiden med noen innlegg som er virkelig personlige og omhandler en del episoder fra ungdomsårene mine. Det tar tid og gjør vondt å skrive om dette, men det er på tide å fortelle.

Det er på tide å kalle en spade for en spade. Det vil nok komme reaksjoner, så jeg må vente til jeg er helt sikker på at jeg får formulert meg riktig. Jeg må også være sikker på at jeg er sterk nok til å takle eventuelle reaksjoner på tilbakemeldinger.

Takk nok en gang.

CARPE DIEM og god karma til alle!


PS: Dette innlegget ble første gang publisert HER

 

Jeg er ei friluftsinteressert jente på 33 år som bruker mye tid ute både på ski, jakt, fiske, fjellturer osv.

Jeg har i flere år slitt med angst, panikkangst og tidvis depresjoner i
tillegg til mulig ptsd. Jeg går til behandling og bruker i tillegg skrivingen og naturen som terapi. Mye bedre nå enn på mitt verste og ønsker å dele mine erfaringer for å bryte ned tabuer rundt psykisk helse. Kanskje det at jeg deler kan hjelpe andre.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no