De gode dagene – var de bare en drøm?

Når de gode dagene kommer – når ting er bra – så er det bra. Livet er bra. Når de er dårlige, så er de dårlige. Slik er det vel for alle. Forskjellen er bare at for de aller fleste så er de dårlige dagene forbigående.

Det blir med den ene perioden, så kan det være lenge til neste gang en dårlig periode av livet dukker opp. Slik er det ikke for meg. Jeg vet nemlig aldri når eller om de gode dagene vil vare. Jeg kjenner så på håpløsheten og uroen over at jeg hver natt når jeg legger meg, aldri vet hvordan jeg våkner opp neste dag.

Vil jeg være uthvilt? Vil jeg være glad, eller kanskje bare helt ok? Vil jeg våkne opp på en av de gode dagene, eller vil jeg være sint, trist og lei? Vil jeg være full av angst og vil det bli en av de dårlige dagene? Jeg vet aldri, og det er så slitsomt.

Når jeg noen dager har hatt det veldig bra, eller når jeg til og med bare har hatt det helt ok også, så begynner sakte men sikkert håpet å spiret. Håpet om bedring, om at ting endelig går fremover. Så kommer det en dag som i dag, hvor alt bare er tungt. Hvor angsten herjer og hvor de negative tankene begynner å ulme.

Plutselig blir det brann. Det brenner innvendig og alt er kaos. Jeg kommer ikke ut. Jeg får ikke puste. Jeg leter etter en rømningsvei – et sted hvor jeg kan få en liten pause i alle fall – slik at jeg får pusten litt tilbake. Men brannen herjer, mens jeg står der helt fortapt.

De gode dagene har blitt fanget i en drøm. De er plutselig fjernt i minne, og skille mellom drøm og virkelighet blir uklart. For var det bare en drøm?

De gode dagene blir vage minner

Jeg hater disse dagene. Det er så rart at man kan gå å legge seg med et smil om munnen, og våkne igjen med tårer og frykt. Helt uten grunn. Du bare våkner slik. Du har ikke rukket å gjøre noe, se noe eller på andre måter oppleve ytre påvirkninger som kan trigge frem vonde og negative følelser. Du bare våkner slik.

Er det rart jeg ikke ønsker å sove? For jeg vet jo aldri hvordan jeg våkner igjen. De gode dagene er gode, de dårlige dagene, de er virkelig dårlige. Og hver gang de dukker opp, så lengter jeg etter en god dag.

Det føles ut som det har vært evigheter siden jeg har opplevd en god dag, selv om det kanskje var en god dag, dagen i forveien. Men mørket blir så altoppslukende, at man får en følelse av at man har vært der hele tiden. At man aldri kommer ut, og de gode dagene, de blir vage minner. En følelse av at du bare har drømt.

Alt blir til et eneste stort kaos

Kaortiske tanker og følelser. Hva, hvorfor og hvordan, er spørsmål som dukker opp. Hva skjedde nå, hvorfor føler jeg det slik nå og hvordan kan jeg gjøre noe med det? Det har jo alltid vært slik, har det ikke? Så vil det noen gang bli bedre? – Jeg tror jo det. Jeg vet jo det.

Men fornuften siger ut, mens irrasjonaliteten siger inn og jeg blir sittende der i et endeløst mørke av uforståelige tanker og spørsmål, spørsmål uten svar. For hva er galt med meg egentlig? Alt overlapper hverandre. Så mange tanker, følelser, symptomer.

Alt er bare en saus av ingenting – av alt.


Les også: – Heldigvis har jeg ikke gjennomført noe så drastisk

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no