Hvordan være åpen om dine psykiske lidelser

Da jeg valgte å åpne meg, og snakke om min psykiske helse var det mange tanker i hodet mitt. Jeg var veldig spent og litt nervøs. Tenk om jeg fikk mange stygge kommentarer på bloggen min (eller ellers i livet.) Tenk om folk dømte meg og trodde jeg var «sinnssyk/gal” Eller tenk om jeg mistet vennene mine…

Heldigvis skjedde Ingenting av det jeg gikk og var nervøs for på forhånd og hittil har jeg fått kun EN litt ekkel kommentar på bloggen min. EN. I «virkeligheten» har jeg ikke fått noen. Alle jeg har møtt har vært positive. Mange har vært skeptiske, men etter at jeg har fått forklart meg ordentlig og de har fått stilt spørsmålene sine har alle være positive.

couple-241x300
Foto: healthyplace.com

Kanskje er det noen som er positive direkte til meg, men som kanskje ikke er like positive bak ryggen min, men det gidder jeg ikke bruke energi på å bry meg om. Jeg vet at det jeg gjør er viktig. Jeg vet at jeg har endret synet på psykiatri hos flere og det er det som betyr noe for meg.

Det jeg merket aller tydeligst av respons var at menneskene rundt meg viste forståelse (i den grad det er mulig). Ofte hører jeg om mennesker som holder psykdom i det skjulte og føler at ingen forstår dem og at de ofte er oppe i pressede situasjoner. Det slapp jeg. For jeg forklarte meg, og folk respekterte det. Jeg sier ikke at alle burde gjøre som meg, men for meg var det riktig. Det gjorde godt og jeg vil anbefale å prøve det ut for andre som vurderer det. Kanskje blir du like overrasket som meg over responsen? (Begynn med din/e nærmeste venner, prøv ut litt. Man MÅ ikke skrive om det til hele verden).

En annen ting som er, og har vært, positivt for meg er at andre har kunnet hjelpe meg, besøke meg og støtte meg. Vennene mine har som regel visst når jeg har vært deprimert/manisk og når jeg er bra og handler ut i fra det. Det har krevd en god dose kommunikasjon fra begge parter, men det har gått utrolig fint! Nå er jeg VELDIG heldig med mine fantastiske venner som ikke gir meg opp og som alltid stiller opp. Uansett til hvilken grad, tror jeg nok at dine venner vil gjøre det samme for deg.

Jeg har også snakket med flere som ikke tør å si noe til sine venner fordi de er redde for å miste dem. Det kan selvfølgelig skje, men er det ekte venner, gjør du ikke det. Du kan bli positivt overrasket over hvor forståelsesfulle mennesker er. I tillegg kan det faktisk gjøre vennskapet godt å snakke om det som er vanskelig. I noen tilfeller tror jeg også at åpenhet gjør at vennskapet overlever.

Selv har jeg to venner som har reagert litt annerledes enn de andre i forhold til min situasjon. Jeg sier ikke at det er feil, men det viser bare at folk reagerer forskjellig. For det første så har jeg en venninne som stort sett aldri kommer på besøk når jeg er innlagt. Det er rett og slett fordi hun føler det ubehagelig og hun er usikker på hvordan hun skal forholde seg til meg i situasjonen. I starten trodde jeg det var fordi hun rett og slett ikke var en god venn, men etter at vi hadde snakket litt om det kom vi frem til hvorfor og nå er det selvfølgelig helt greit!

Den andre som har «skilt seg ut» i reaksjon var min kjære roomie på folkehøgskolen. Jeg ønsket å gjøre henne obs på situasjonen så tidlig som mulig og være tydelig på at vi måtte ha en god kommunikasjon og at vi måtte kunne si ifra til hverandre hvis situasjonen ble vanskelig. Det er jo ikke alle som tåler å bo med en psyk person, det kan til tider være veldig krevende.

friends-talking
Foto: hercampus.com

Jeg fortalte om situasjonen og satt igjen med et inntrykk av at hun ikke forstod hva jeg pratet om i det hele tatt. Det gjorde hun ikke heller, men hun googlet diagnosen og leste litt på bloggen min. Så tok hun opp temaet igjen etter noen dager og var ærlig på at hun ikke forstod, men at hun nå skjønte litt mer av hva jeg bablet om.

Hun hadde aldri vært borti noe liknende før og så på det som en positiv erfaring. Vi hadde lange samtaler om nettene og i løpet av året ble hun både en god støttespiller og en god samarbeidspartner i sykdomsbildet mitt.

En stor fordel ved å være åpen om min psykiske helse er at mine pårørende kan hjelpe meg med små og store ting. Min samboer, min familie og mine nærmeste venner er mine viktigste støttespillere. Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag hvis det ikke hadde vært for dem. Med en åpen dialog om behov, hjelp og hva som egentlig er problemene har mine pårørende vært med på å dytte meg oppover bakkene og dratt meg ned fra min rosa sky. Jeg har fortsatt et rom hos pappa hvor jeg søker til dersom jeg er på vei ned i depresjon. Dette er en del av mitt sikkerhetsnett som jeg er så heldig å ha rundt meg.

Mine venner og jeg har en god dialog hvor jeg er tydelig på hva jeg trenger og de vet hva de går til som mine beste venner. Å være åpen med vennene mine gjør det lettere for dem å forholde seg til meg.

Min fantastiske samboer er også utrolig viktig. Han er en tålmodig sjel som ofte hjelper meg med å se mine problemer på en annen måte. Han hjelper meg med å drøfte problemstillinger og det er en stor trygghet å vite at han er ved min side, uansett hva.

Åpenhet starter ofte med de aller nærmeste og jeg ser at jeg har vunnet utrolig mye på det, selv om det har vært utrolig tøft å si ting høyt. Det er vanskelig, men jeg har rett og slett øvd meg og fått god uttelling for det. Jeg kan ikke se for meg hvor tøft livet hadde vært uten disse støttespillerne og jeg ser at jeg hadde vært mye mer ensom dersom jeg hadde holdt alt inni meg.

Tenk på dem som kanskje kan hjelpe deg. De kan ikke hjelpe deg dersom de ikke vet at noe er galt.

Ja, jeg har opplevd noen fordommer. Fordommer oppstår fordi vi ikke helt vet hva som er greia. Dersom vi har for lite kunnskap om en ting, skjer det ofte. Dette er en av grunnene til at jeg er åpen om min psykiske helse: For å gi folk mer informasjon og forståelse. Jeg er ikke bare åpen for min egen del, men for at det kan bli lettere for andre også.

talk-about-mental-health-problem
Foto: time-to-change.org.uk

Jeg har også opplevd at folk gikk litt på tærne fordi de ikke helt visste hva som var «galt» med meg. Min erfaring med det var at jo tydeligere jeg var, jo mer slappet folk av rundt meg. Jeg prøver å være tydelig på hva som feiler meg og hva andre kan gjøre og at jeg har det under kontroll. Dette har jeg fått inntrykk av at trygger menneskene rundt meg. Dette går på ærlighet.

Dersom du trenger hjelp er det lov å si det også, men det kan være lurt å tenke ut på forhånd hva du ønsker å få hjelp til. Hvis du ikke vet det, vær ærlig på det. Kanskje dette er noe du og din pårørende kan drøfte sammen.

Mitt neste tips er at etter du har vært ærlig med din/e pårørende: Gi dem tid. Ikke alle vet hvordan de skal reagere på slike nyheter. Prøv å forstå deres side av saken også. Noen kan fort reagere med å vise at de ikke bryr seg. Dette behøver ikke være tilfelle, men personen kan bli usikker og trenger litt tenketid før han/hun sier noe mer. Dette skjer ofte fordi den pårørende er redd for å si eller gjøre noe feil.

Noen tips om hva du kan gjøre for å klare å åpne deg:

  • Ved å være åpen får du best mulig hjelp
  • Tenk igjennom hvem du vil si det til og om du stoler på personen
  • Et tips kan være å tenke litt igjennom hva du ønsker å dele før du åpner deg til en pårørende. Hvor går dine grenser for hva som er greit og si?
  • Hvis du først velger å være åpen til noen kan det være veldig lurt å forklare hele situasjonen, ikke bare bruddstykker. Det er lett å forvirre personen du deler dine problemer med dersom du ikke forklarer hele situasjonen. Dette er et tema som veldig få kan forstå dersom de ikke har vært borte i det før.
  • Hvordan hadde du reagert dersom en av dine venner hadde kommet til deg med en slik sak? Husk at alle mennesker reagerer forskjellig.
  • Det kan være lurt å være tydelig på at du ikke er forandret, at du er den samme personen som du var før du ble syk eller før han/hun fikk vite om situasjonen.
Dette innlegget er skrevet av Nina Emilie Ørbech. Nina er 22 år og kommer fra asker. Nina Emilie fikk diagnosen bipolar lidelse som 19 åring og jobber hver dag med å lære å leve med denne psykdommen. Hun har et ønske om å hjelpe andre psykisk syke og pårørende og vise verden at det ikke er farlig å snakke om psykiatri. Besøk bloggen hennes på www.tankekjor.blogg.no

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp