Et innblikk i det å leve med angst

De som har opplevd og/ eller lever med angst vil kanskje kjenne seg igjen i noe av teksten min, men ikke alt. Angst er så forskjellig og oppleves så individuelt at det ikke er mulig å ta alle for seg på en gang.

Noen har sosial angst (slik som meg selv). Andre har angst for å ikke strekke til og andre igjen utvikler angst på grunn av langvarig sykdom, mobbing, følelsen av å ikke være god nok etc. Som sagt finnes det mange typer og alle arter seg også forskjellig.

Fellestrekket er isolasjon fra omverdenen og at man slutter å leve fullt ut. Hvor mange ganger har jeg ikke fått spørsmål som «Har du det bra?» eller «Hvordan går det?» Selvfølgelig sier jeg at alt er bra, men i virkeligheten gjennomgår jeg et rent helvete uten å fortelle sannheten til den som spurte. Det er min måte å unngå konfrontasjon på.

Jeg skal være helt ærlig og si at angst er helt jævlig og jeg unner ikke min verste fiende å oppleve dette. Det er rett og slett grusomt. Jeg ønsker ikke å ha det sånn. Ikke vet jeg helt hvorfor det har oppstått heller og den kan komme å gå i bølger selv om jeg går i samtaleterapi. Terapien hjelper akkurat der og da, men effekten av samtalene begynner å utebli hva angst angår.

Angsten er uforutsigbar

Jeg er ikke medisinert og vil det ikke heller av forskjellige grunner. For det første så ser jeg på meg selv som en oppegående og sterk person som skal takle dette naturlig. For det andre så følger det gjerne med en del bivirkninger med medisinene. Når man lever med angst så er man dårlig nok fra før om man ikke skal få bivirkninger av medisiner i tillegg.

Jeg er konstant bekymret, kvalm, har vondt i magen, vondt i hodet og alt slutter å virke. Det høres kanskje merkelig ut for den som aldri har opplevd dette, men det er realiteten. Det skal så lite forandring til i hverdagen for å få balansen til å tippe fullstendig over.

En dag kan jeg være veldig selvsikker og trygg på meg selv. Neste dag kan være et rent helvete fordi jeg får en kommentar om håret mitt. At jeg burde være mer sosial eller at jeg har droppet maskaren. At jeg burde komme meg mer ut eller at jeg burde øke innsatsen på jobben etc. Det skal ikke mer til før dagen og formen er totalt ødelagt. Jeg vil løpe fra alt og bare gjemme meg for alt og alle.

Foto via unsplash.com by Milada Vigerova

Gjemmer oss bak masker

Vi som lever med angst er ofte mestere i å maskere dette til det fulle. Ingen vet hvordan jeg har det før jeg forteller det til noen, men hvem vil jeg egentlig fortelle det til? I hvertfall ikke til nærmeste familie som ikke vil tro meg på noen punkter. Jeg var jo så lykkelig og frisk da jeg bodde hjemme og ga ikke tegn til at noe var galt og selvfølgelig er det ikke noe galt nå heller.

Det er et veldig vanskelig tema å ta opp med andre, men jeg har lært at å snakke med andre i samme situasjon gir en viss trygghet. Det gir en slags tilhørighet og ikke minst forståelse av hva som foregår inne i hodene våre. Å snakke med likesinnede kan være veldig god terapi for noen.

Jeg prøver så godt jeg kan å komme meg gjennom hverdagen med de utfordringer den innebærer. Men av og til så går det bare ikke. Hodet sier stopp og likeledes kroppen. Jeg bygger gradvis opp en mur rundt meg som jeg finner tryggere og tryggere og allikevel har jeg et stort ønske om å kunne fungere normalt i samfunnet med alle andre. De som aldri har opplevd angst vil aldri kunne forstå dette eller kunne sette seg inn i samme situasjon.

Identiteten jeg har blant andre er en helt annen fra den jeg har på hjemmebane. Der er jeg trygge og jeg trenger ikke å være redd for at noen kanskje ser meg eller hvordan jeg har det. Ute i offentligheten er det noe helt annet. Jeg lever i frykt for at andre kan se at det er noe «galt» med meg og at de skal bemerke det. Således kutter jeg båndene til offentligheten i den grad jeg kan og vil.

Jeg ønsker ikke å være syk og ikke bidra til samfunnet. Mitt høyeste ønske er å kunne være deltager i samfunnet på alle mulige måter. Men oppi hodet mitt foregår det ting som få forstår eller vil forstå. Ja, jeg skaper mine egne frykter og vrangforestillinger og det er kun jeg som kan gjøre noe med det.

Det er også vanskelig å få hjelp på grunn av lange helsekøer innen psykiatrien og kuttene det har vært de siste årene. Man må gjerne vente i årevis før vi kommer inn og får hjelp og ofte er det da for sent. Det har gått så langt at man er inne i en mørk og lang spiral som det er umulig å komme ut av for mange. Man har gått med denne lidelsen i så lang tid og blitt veldig dårlige i påvente av en sårt trengt hjelp fra samfunnet. Når først hjelpen kommer, så er den eneste hjelpen enten innleggelse eller tunge medisiner. Dette er en veldig uheldig bieffekt av ventetiden og burde vært unødvendig.

Ingen skam

En annen ting er det å leve med angst og ha full jobb og familie i tillegg. Det er nok en kabal for de fleste og som krever nøye planlegging. I tillegg vil de færreste i det hele tatt nevne dette for sjefen. Mange unngår å fortelle fordi de frykter hva andre vil tro og tenke. Selv om man tilsynelatende virker frisk på utsiden så er man på langt nær frisk på innsiden. Og så lenge dette ikke synes ønsker man at det forblir slik. Da er det ingen som kan kalle meg «unormal», «rar», «freak» osv. og jeg blir sett på som bidragsyter til fellesskapet.

Til slutt vil jeg si at det er ingen skam å ha denne lidelsen kalt angst. Vi er så altfor mange som går med dette på innsiden og det er for få som vet om det. Det skal ikke være nødvendig å måtte gjemme seg store deler av livet, men det er dessverre realiteten for så altfor mange. Ikke på grunn av frykt, men på grunn av manglende ressurser og tiltak innen den offentlige psykiatrien.

Kvinne på 40 og mor til 3 skjønne barn og godt gift. Tar alltid utfordringer på strak arm og er ikke flink til å si nei. Tidligere slitt med fødselsdepresjon som krevde langvarig kognitiv terapi. Har utviklet generalisert angst etter barn nr 3. For meg så er blogging terapi og det å kunne hjelpe andre mennesker til bedre forståelse gir meg utrolig mye tilbake.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp