Kjære fremtidige helseminister, vær så snill og sett psykisk helse på dagsorden

Jeg skriver fremtidig, fordi vi vet jo ikke om det er deg Bent Høie som skal fortsette, eller om noen andre tar din plass. Så kjære fremtidige helseminister, her er noen ønsker og tanker fra meg til deg. Et håp om at du vil sette psykisk helse på dagsorden.

I disse valgtider så er det selvsagt stort fokus på fanesakene til hvert enkelt parti. Det er mye valgflesk og alt er så flott og fint. Lovnader om det ene og det andre – Alt skal bli så bra, bare man velger nettopp dere.

For meg blir det hele veldig påklistret. En fasade og et spill om å vinne. Jeg forstår hvordan vårt politiske system er bygget opp, vårt demokrati; flertallet seirer. Jeg forstår derfor at flere stemmer, kan bety flere innfridde løfter. Dere går på kompromisset gi og ta, avhengig av flertallet.

Likevel så blir man litt tvilende når det år etter år føles som at det skjer lite eller ingen endringer på det som det loves endringer om. Uavhengig av om det er rødt eller blått som regjerer – det er jo det samme. Når kampen er vunnet, så kan det virke som at disse fanesakene ikke er så viktige lenger.

Da er det plutselig ikke så nøye om eldre blir stablet i høyden i gangene på eldresentrene rundt om i landet. Det er ikke så nøye om det ikke er fengsel nok til å straffe kriminelle. Det er ikke så nøye om psykiatripasienter ikke får hjelp. Det er ikke så nøye at barnefattigdommen fortsetter å øke eller at sykehuskøene ikke reduseres. For dere har jo vunnet. Så er det den samme runddansen etter fire år, hvor dere reiser land og strand og smiler, er hyggelige og joviale. Helt til stemmeurnen er full, så er det stopp.

Joda, nå setter jeg det veldig på spissen, men man mister litt troen og litt håpet. Jeg sliter rett og slett med å finne motivasjon til å stemme i år.

Jeg vet ikke hvem jeg skal stemme på i år, men jeg håper at den jeg stemmer på tar disse tingene på alvor. At det ikke bare er valgflesk det som blir sagt, blant annet om psykisk helse, i valgkampen deres.

Psykisk helse på dagsorden

Så til deg kjære fremtidige helseminister: Jeg håper virkelig du åpner øyene og ser hvordan det er stilt med psykiatrien i dag. Den står på hell. Vi trenger hjelp, vi trenger endringer og vi trenger resurser. Så jeg ber deg: Vær så snill og sett psykisk helse på dagsorden!

Kjære fremtidige helseminister, jeg håper så inderlig at du kan prioritere en pasientgruppe som i dag er redusert til å være en belastning for samfunnet. For du skjønner det, vi trenger og bli sett og hørt. Psykisk helseproblemer er et voksende problem og stadig flere unge i dag sliter.

Årsaken til dette er mange og komplekse, men én ting er sikkert, for at man skal redusere antall psyke så er det behov for riktig, tilrettelagt og god behandling. Ikke minst forebyggende arbeid. God kunnskap om psykisk helse i blant annet skole og barnehage er også kjempeviktig, slik at man kan fange opp og ta tak i problemet ved roten.

Det skal ikke være slik at man må krangle seg til å få hjelp

Terskelen for å få hjelp trenger også å bli betydelig mindre – Jo raskere man får hjelp, jo raskere kan man også bli frisk. Slik det er i dag så må man først kjempe en evig lang kamp, og det bare for i det hele tatt å få en vurdering på om man er syk nok til å ha krav på hjelp fra spesialhelsetjenesten. Dette blir man bare sykere av.

Når man da endelig er innenfor dørstokkene til spesialhelsetjenesten, så er det slik at noen får diagnoser kastet etter seg, mens andre, de må kreve diagnoser. Noen får også piller kastet etter seg; den ene pillen som skal dempe bivirkninger til den andre, uten å få tett eller god nok behandling utover den medikamentelle behandlingen.

Med andre ord så er det store variasjoner på hva slags hjelp man får, samt kvaliteten på denne hjelpen. Burde ikke dette være tilnærmet likt over hele landet egentlig?

Vår psykiske helse er minst like viktig som vår fysiske helse. Ofte henger de to sammen. Er det ubalanse i den ene, så blir det også ubalanse i den andre – Dermed er det så viktig at helsetilbudene er gode på begge områder.

Så var det dette her med forebygging, det er så viktig skjønner du

Psykiske helseproblemer er komplekst, med stor variasjon av alvorlighetsgrad og varighet. For noen er lidelsen forbigående, noe som kan behandles bort. For andre er det kronisk, noe man må lære seg å leve med på en best mulig måte, slik at man er mest mulig funksjonell som en samfunnsnyttig borger.

For å få dette til, så kreves det tilrettelagt behandling og tilrettelagte tilbud. Pasienten må heller ikke reduseres til sin diagnose. En diagnose skal være et verktøy å jobbe ut i fra, ikke en fasit, Dette tror jeg det er viktig å få inn i psykiatrien. Selv om en diagnose har faste kriterier for å kunne være den gitte diagnosen, så utartet den seg like individuelt som det vi er forskjellige fra hverandre. Ingen er like, ingen sykdom er like, selv om den bærer samme navn. Så mer tilrettelegging ville nok vært nyttig. Tror du ikke?

Forebygging virker å være en mangelvare. For hvorfor ta tak i et potensielt alvorlig problem med én gang, før det rekker å bli alvorlig? Det kan mange ganger virke som det er bedre å vente til pasienten er på bristepunktet til å ta sitt eget liv, slik at han eller hun kan bli umyndiggjort, tvangsinnlagt og tvangsmedisinert….Eller?

– Igjen, så er det veldig spissformulert fra min side. Men er det så langt fra sannheten, sånn egentlig? Jeg tror faktisk ikke det ser du. For veldig mange er dette en realitet. Og slik skal det vel ikke være? Så kan du være så snill å se litt på denne praksisen som foregår i psykiatrien idag?

Behov for mer kunnskap om psykosomatiske problemer

At man skal måtte trygle og be om hjelp når man er i dyp krise er også for meg helt ubegripelig. Så jeg hadde satt veldig pris på om du kunne gått gjennom alle disse paragrafene om akutt psykiatri og frivillig innleggelser. Slik det er i dag, så føles det ut som man faktisk må ha tatt sitt eget liv før man får akutthjelp – og da er det jo litt sent! Slik burde det vel ikke være, eller hva mener du?

Kanskje man skal spe på med litt kunnskap også. For de som i dag skal vurdere hvorvidt du er syk nok til å få psykologisk hjelp, altså allmennlegene, de har ikke alltid nok kunnskap på området. Hva skal man med spesialhelsetjenesten, hvis man ikke får lov til å få hjelp fra spesialhelsetjenesten? Kanskje det kan finnes andre løsninger for hvem eller hvordan dette skal vurderes. Hva om man istedenfor å måtte få en vurdering på om du kan få en vurderingssamtale, fra fastlegen heller får denne vurderingssamtalen fra spesialhelsetjenesten direkte?

Jeg må også påpeke at som pasient og som mangeårig psyk, så har jeg lært meg selv å kjenne. Så jeg er til syvende og sist den beste til å vurdere om jeg har behov for psykologhjelp, akutthjelp, eller innleggelse. Jeg, og bare jeg vet hvordan jeg føler det. En allmennpraktiserende lege som kanskje bare har truffet meg tre ganger, og det kun på grunn av min somatiske helse, han er faktisk ikke kompetent til å si at jeg ikke er syk nok til å få denne hjelpen som jeg så sårt ber om. Jeg savner kunnskap og forståelse fra helsetjenesten. Er det noe du kan gjøre noe med?

Vi trenger din hjelp, kjære fremtidige helseminister, vi trenger at du ser, lytter og tar denne pasientgruppen på alvor!

Mer fokus på brukerkunnskap

Så kan man jo gå litt mer inn på dette med forebygging igjen da. Hvis jeg som pasient har behov for innleggelse fordi jeg er oppriktig bekymret for meg selv og mitt eget liv, hvorfor kan jeg ikke få det da? Hvorfor må det gå så lang at man må være utmagret av spiseforstyrrelse, eller sitte med kniven for strupen før man har rett på frivillig innleggelse? Er det ikke bedre å forebygge, slik at det slipper å gå så langt at man blir utmagret eller tar sitt eget liv? Ville det ikke også på lang sikt bli billigere for samfunnet å gjøre det slik? For på lang sikt så vil jo denne type pasienter muligens bli arbeidsføre tidligere, fremfor helt arbeidsuføre fordi sykdommen har gått for langt.

Her kommer dette med brukerkunnskap inn. For selv om jeg ikke er utdannet lege. Selv om jeg ikke har tatt psykologi på skolen. Så er det likevel jeg som kjenner meg best. Som psykisk syk, som menneske og som pasient, så hadde det vært fint å kunne få bestemme litt selv hvordan behandlingsforløpet mitt burde være. At man i det minste har noe man skulle ha sagt, at det blir en toveiskommunikasjon og at ønskene man måtte ha blir tatt til etterretning.

Jeg vet det er mange nyanser, det er mange ulike mennesker med ulike lidelser å ta hensyn til. Noen må behandles med tvang, andre ikke. Det er mye å vurdere ut i fra, men likevel så tror jeg at mange av de tingene jeg nevner her burde være mulig å gjøre noe med.

Vi er alle mennesker som til syvende og sist ønsker å være samfunnsnyttige

Kjære fremtidige helseminister, jeg vet enda ikke hvem du er, jeg vet bare at psykisk helse er på dagsorden til samtlige partier, i mer eller mindre grad. Det gjør meg glad. Det er godt å se at dette er noe som kommer på dagsorden. At det er noe flere av dere ser alvoret i og som dere ønsker å prioritere.

Men kjære deg, kan du være så snill og ikke la det bli med tomme løfter! Ikke la det bli tomt valgflesk for å få flere til å stemme på ditt parti. Vi trenger sårt endring, forbedring, kunnskap og ressurser. Vi trenger å bli sett og vi trenger å bli møtt som mennesker og ikke som diagnoser. Alle fra alvorlige, til mindre alvorlige psyke. Vi er alle mennesker med et håp og en drøm om et verdig liv, en fremtid; en fremtid hvor man kan være samfunnsnyttig og ikke en belastning.

For at vi skal greie dette, så er vi avhengig av at du tar oss på alvor. Så kjære helseminister, kan du være så snill å love meg at psykisk helse blir et sentralt tema i dine fire år på stortinget – At du går inn for å lytte til denne pasientgruppen. At du ser oss og at du gjør ditt beste for å imøtekomme våres behov?

Takk!

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp