En ny dag med nye angstanfall

Alarmen ringer, og jeg vet at tiden snart er inne. En ny dag står for tur. Ny dag, nye muligheter sier du kanskje? Jeg sier: Ny dag, nye angstanfall.

Det føles som jeg har en lenke med betongblokker rundt kroppen min. Den stritter imot. Jeg vil bare ligge her trygt under dyna. Vil ikke møte verden. Den store, skumle, verden. Jeg vil bare gå i hi til jeg en dag våkner og innser at disse følelsene kun er følelser uten rot i virkeligheten. For hva kan egentlig skje?

Sett bort i fra at jeg kan dumme meg ut, så er det ikke noe mer dramatisk enn det. For meg er det derimot det samme som dommedagsprofetier. Så når du sier at verden ikke raser i hode på meg, så vet jeg at den rent fysisk ikke gjør det, rent emosjonelt derimot.

Foto: snappa.io

På med rustningen

Lenkene løsner, jeg kommer meg opp, stabber meg gråtkvalt inn på badet og stirrer tomt i refleksjonen som lyser mot meg. Hva er galt med denne jenta som ser så tomt på meg? Hvorfor er hun så fryktelig redd? På ny begynner lenkene å stramme seg, og de drar meg mot sengen igjen. Den trygge, myke sengen, med den store, deilige dynen som omfavner meg, som ikke dømmer, som bare beskytter. Jeg rister på hode, «TA DEG SAMMEN!»

På mirakuløst vis klarer jeg melankolsk å fortsette de daglige morgenrutinene. Jeg klargjør rustningen min, den som på uforklarlig vis skal få meg gjennom dagen. Er det et lite smil som dukker opp i munnvikene? Ja, jeg tror det, rustningen begynner å virke. Dørstokkmila er likevel lang. Føttene føles som bly, men jeg klarer til slutt å stege over dørterskelen. Jeg er ute, jeg er på vei.

Virkningen av «mirakel rustningen» begynner å avta og tårene presser seg på ny frem. Hvordan skal dette gå? Det siste jeg vil er å få et sammenbrudd i alles påsyn. Hva slags inntrykk vil ikke det gi? DUMME, DUMME JENTE!

Nytt håp

Jeg er fremme. Djevlene har begynt å innta kroppen min, nå er det ikke lenger bare tankene som styrer, men disse små demoniske djevlene som tar over kroppen min: Motorikken, stemmen, for ikke å glemme pusten. F***! Jeg vil snu, men det er for sent, jeg må gå inn, jeg må levere, jeg må vise at jeg kan. Imøtekommende, blide fjes møter meg. Vennlige mennesker, som på ingen måte virker avskrekkende eller urimelige. Så hvorfor klarer jeg ikke å slappe av?

Tiden går og jeg gjør det jeg får beskjed om, samtidig som det føles som om alle organer vrenger seg inni meg. Jeg vil bare kaste fra meg alt å løpe, men jeg gjør ikke det. Jeg hever hode, og går inn i en transetilstand, jeg bare handler, ikke før etterpå så forstår kropp og hode hva som har skjedd. Nå er jeg i overkant dramatisk igjen og selv om kroppen vil kortslutte så innser jeg at det tross alt har gått ganske greit. Rustningen får ny kraft. Tårene blir sakte men sikkert byttet ut med et skjevt smil. Jeg klarer det. Jeg overlever og verden raser ikke sammen, verken fysisk eller emosjonelt.

Jeg går hjem med nytt mot, jeg føler meg stolt. Sliten, men stolt. Nok en dag er over, og jeg klarte å bryte meg løs fra betongblokker, blytunge føtter og demoniske djevler.

Alarmen ringer

På tide å stå opp igjen. En ny dag, men samme meningsløse kamp. Jeg er sliten.

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no