Å være deprimert, betyr at man ikke klarer å se lyst på noe

Det skjer hver gang. Den slår meg i fleisen som en knyttneve. En knyttneve du ikke ser komme. Et bakhåndangrep og jeg blir like overrumplet hver gang. Det er merkelig hvordan hele mekanismen fungerer. Dette med depresjon altså, hvordan det å være deprimert blir det samme hver gang. At den bare kan komme, helt plutselig og bare overmanne deg så til de grader.

Jeg blir paralysert. Jeg forsvinner helt inn i en mørk verden. En verden av gråtoner, hvor det er om å gjøre å være mest mulig miserable. Uten helt å vite hvorfor. Det er bare et endeløst mørke som tar over og styrer alle cellene i kroppen din.

Du må bare tenke litt positivt

Hører jeg den setningen en gang til, så klikker det for meg. Tenke positivt? Tror du virkelig at alt løser seg, bare jeg tenker litt positivt? Er du helt forbanna dum!? –Skriker den indre stemmen min etter deg og etter alle som tror at det bare er å tenke positivt.

For tror du ikke jeg prøver? Tror du jeg vil sitte her å hate livet, verden og alt i den? – Jeg vil jo ikke det. Jeg bare gjør det likevel.

Å være deprimert innebærer å miste alt av rasjonell, positiv tenking. Helt utenfor min egen kontroll, så forvandles pastellfargene til mørke, dystre gråtoner. Som et slør legger mørket seg over hele min verden.

Jeg får tunnelsyn. Jeg ser bare det som er like foran meg. Jeg mister sidesynet. Dybdesynet. Alt jeg ser er akkurat like foran nesen min. Mørkt og dystert. Da nytter det ikke å tenke positivt.

Alt blir mørkt, tomt, dystert. Stockfoto: pixabay.com
En negativ tankerekke

La oss gjøre det du sier da. Bare for å illustrere hvordan det blir i mitt hode:

Positive tanker: Det vil bli bedre. Livet har jo mye godt å by på. Jeg er jo frisk og jeg har venner og familie. Jeg lever og det finnes så mye bra livet har å by på.

Ta deg en tur ut, i frisk luft. En tur ut med en god venn kanskje? Se en hyggelig film. Kos deg, nyt livet.

– Det høres jo helt fantastisk ut, gjør det ikke?

Slik omdannes det i et depressivt sinn:

Det vil jo aldri bli bedre. Nå har jeg tross alt sittet i dette mørket halve livet mitt, og det har da aldri blitt noe bedre. Så hvorfor skal dette plutselig snu nå? NEI, det vil ikke bli bedre!

Til syvende og sist så skal vi jo alle dø likevel, (ja, jeg er der, og tror du virkelig noen positive tanker, hjelper da?) vi formerer oss, oppfostrer barn i en verden fylt av hat, krig, sult og elendigheter.

Barn som vil vokse opp å ha de samme bekymringene som du hadde som barn- og ung. Usikkerheten, puberteten, det å passe inn, skole, venner eller mangel på venner.

Du sitter og bekymrer deg slik dine foreldre bekymret seg – Same thing, different people. Og alt sammen for hva? For å tilfredsstille egne egoistiske behov for å føre genene videre, for å få en «mini me» som vil elske deg ubetinget.


«Ikke mist håpet!» Roper hun langt der inne, mens hun famlende leter febrilsk etter håpet. Lyset. Enden på dette snikende, evigvarende mørke.


Livet føles som et samlebånd

Alt går på repat. Historien gjentar seg hele tiden. Menneskeheten er håpløs. Dager, måneder år, alt går på repeat. Man står opp, går på jobb (for de som kan det), går hjem – de med barn henter barna sine i barnehage – så går alle sammen hjem til slutt. Spiser litt, sosialiserer seg litt. Noen reiser kanskje litt innimellom. Man legger seg – repeat.

Fantastisk. Flott. Vi lever på et samlebånd.

«Wake up, survive, go back to bed, repeat». Stockfoto: Pixbay.com
Survival of the fittest

Vi går rundt som en saueflokk og styres av egosentriske, kyniske mennesker på topp. De som uten hemninger tråkker andre ned, for å hevde seg selv. Vi er ikke så annerledes enn dyreverdenen: «survival of the fittest».

I bunn og grunn så er vi alle egosentriske. For når det kommer til stykke, når det virkelig gjelder, så har man bare seg selv og sine i tankene. Det er «meg og mitt» mentaliteten som rår, hos de alle fleste i alle fall. Selvhevdelse. Selvrealisering. Reise verden rundt. Bli noe. Utrette noe.

For en verden. For en fantastisk verden!

Så hvorfor lever jeg egentlig da? Hva er vitsen? Hva skjer etter døden? Lever jeg dette elendige, meningsløse livet kun for å til slutt råtne bort under jorda, i en kiste til titusener av kroner, som også råtner bort. Så ender vi altså opp som mat til makk og andre insekter!

Hva er vitsen?

Så skyter du selvsagt inn:

Med slike holdninger så er det klart at livet ikke er kult. TENK POSITIVT. Gjør noe gøy da vel! DU ER SJEF I EGET LIV. Du bestemmer!

Hva da bestemmer? Jeg kan bestemme at disse negative tankene skal gå bort til jeg blir gul og grønn, men de går ikke bort av den grunn. De forsvinner ikke på mirakuløst vis bare fordi jeg ber dem om det.

Det er som å si til et voldsoffer eller et mobbeoffer at de bare må be voldsmannen eller mobberen om å stikke. De stikker jo ikke, bare fordi du ber dem om det. De blir om mulig, enda slemmere. Enda mer voldelige.

Jeg vil se positivt på livet

For innerst inne, i alle disse mørke, dystre, helt håpløse og negative tankene; så VET jeg jo at livet har mye bra å by på. Jeg ønsker å reise. Jeg har drømmer og ambisjoner. Men gråtonene har liksom tatt over, jeg ser som sagt bare det som er like foran nesa mi og drømmene, håpet, ambisjonene, de forsvinner i denne spiralen av, «Hva er vitsen?» «Dette er meningsløst», «Alt er bare mørkt og dystert», tanker.

Innerst inne så kunne jeg ønske at jeg kunne glede meg over den filmen. Det hyggelige møte med en venn. Den fantastiske reisen. Hytteturen. Gåturen i den «vakre» naturen.

Jeg kunne ønske jeg kunne glede meg over alle disse tingene, for jeg vet jo at det er ting å glede seg over. Jeg vet at det er ting andre mennesker genuint gleder seg over, som gjør at livet deres er verdt å leve.

Å være deprimert, betyr at man ikke klarer å se lyst på noe

Men når du har et filter som hele tiden tar deg tilbake til disse håpløse eksistensielle spørsmålene, som du selvsagt aldri får svar på. Ja, så går det ikke an å glede seg da.

Når du har en sort kullklump som holder deg nede. En kullklump som gror inni deg, sliter deg ut, så går det ikke an å bare bestemme seg for å bli glad.

Det går egentlig ikke an å forklare helt ordentlig, til noen som ikke har vært der selv. For det høres bare ut som jeg er en negativ, bortskjemt og utakknemlig drittunge. Jeg ser jo det selv, når jeg leser det jeg skriver. Når jeg dypt nede i depresjonen, sier disse tingene høyt. Jeg hører det jo.

Jeg klarer bare ikke å komme meg ut av det. Tankene, følelsen. Dette endeløset mørke uten lys å se på mils avstand. En kvikksand av mørke, tunge, angstfulle og slitsomme tanker.

Fargene må farges på nytt. Stockfoto: pixpay.com
Jeg blir like slått ut hver gang

Slik fungerer altså en deprimert hjerne. Den fylles over av negativitet og all positiv energi du forsøker å tilføre, den bare fordufter.

Jeg blir like slått ut hver gang. Klarer ikke å forstå hvordan det er mulig. Jeg hører som sagt selv hvor latterlig negativ jeg er, og jeg blir sint. Sint på verden fordi den behandler meg slik. Men mest av alt, så blir jeg sint på meg selv, sint på meg selv fordi lar meg oppsluke av disse negative tankerekkene. Denne grublingen. Sint fordi jeg ikke klarer å snappe ut av det, at jeg ikke klarer å bare leve her og nå uten å være deprimert.

Det er som om en demon tar over kroppen min. Depresjonen er min «Mr. Hyde».

En ting har du rett i da; Jeg er faktisk sjef i mitt eget liv, i den grad at jeg kan justere og bestemme, enkelte ting. Jeg kan riktignok ikke bare bestemme at jeg skal slutte å være deprimert. Men som administrerende direktør i «RS Stine» og «Stines berg og dalbane, AS» så har jeg bestemt meg for å sitte fastspent gjennom hele reisen.

Jeg bestemmer å fortsette å leve, selv om jeg ikke alltid ser poenget med det. Selv om jeg ikke klarer å finne meningen med å fortsette dette livet. Jeg bestemmer hver dag at jeg skal redde meg selv. For i alt mørket, så vet jeg innerst inne at fargene kommer tilbake. Om så bare i små glimt, så kommer fargene og når fargene er der, de små øyeblikkene som danner et fantastisk fargekart i denne berg og dalbanen jeg, noe ufrivillig, styrer, så er livet fantastisk. Der det er liv, er det håp, og der det er håp, er det liv.

Ja, så er jeg fryktelig redd for døden, så jeg vil helst leve så lenge som mulig….Helst for evig – Ironisk nok.


Les også: Det er ikke bare å tenke positivt, når man er deprimert

Aktuelle lenker:

Helsenorge.noDeprimert eller trist

Kristianhall.noHistorier om håp 

Kristianhall.noExit depression

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no