Jeg må leve fra dag til dag, et lite skritt av gangen

Det vanskeligste med å være psykisk syk er denne uforutsigbarheten. Alt går fra dag til dag. Noen ganger, fra time til time. Altså er det helt umulig å kunne planlegge og legge til rette for en forutsigbar og rutinert hverdag.

I går var det en tålig grei dag. Jeg var sosial, holdt en avtale om å treffe venner som jeg faktisk hadde planlagt noen dager i forveien og det var helt ok. Våken, opplagt og passe godt humør.

I dag derimot. Er en drittdag. Jeg klarer så vidt å stå opp av sengen. Alt er tungt. Følelsene sitter på utsiden og jeg veksler mellom å få ekstreme sinneutbrudd eller ekstreme gråteturer. Sliten. Lei. Tom. Tung. Alt er et ork.

I morgen: Jeg vet ikke, det kan være som i dag, det kan bli en helt grei dag med middels funksjonsevne, eller jeg kan plutselig våkne opp frisk og opplagt med verden for mine føtter.

Jeg vet aldri fra dag til dag

Når jeg legger hode ned på puta om kvelden, så vet jeg aldri hvordan jeg vil våkne. Hvordan formen vil være. Om jeg er full av angst, eller om jeg er helt ok. Om depresjonen tynger så mye at jeg ikke klarer å stå opp av sengen. Eller om jeg klarer å «ta meg sammen» nok til å i det minste være våken. Jeg vet aldri hvordan jeg våkner, så jeg lever fra dag til dag. Håper at neste dag skal bli god, at den også er helt ok. Frykter at den ikke blir det. Lever i uvisshet og tørr nesten ikke legge meg, i frykt for at det ødelegger den gode dagen.

En indikasjon kan jeg selvsagt få, for et annet problem er at jeg hele tiden må passe på hva jeg gjør og hvor mye jeg gjør. Mye «stress» og uro, fører til at energilageret tappes, som igjen gjør at morgendagen kan ende opp som sengeliggende. Noen dager tåler jeg mer enn andre. Så jeg må hele veien føle meg frem, kjenne triggerne, kjenne på om det blir for mye for så å gi meg i tide.

Det føles ut som jeg går på en endeløs sti, hvor jeg aldri vet hva jeg støter på. Fra dag til dag, fra time til time. Plutselig dukker det opp noe som ødelegger en ellers fin gåtur. Illurstrasjonsfoto: Stockfoto, pexels.com
Unngår å lage avtaler

Det er for øvrig ikke alltid lett å gi seg i tide. For det er ikke alltid det «passer» å lytte til kroppen. Når man først er ute å gjør noe, så er det ikke alltid man bare kan kaste alt man har i hendene å gå hjem fordi hode ikke henger med lenger. Det er heller ikke så kult å sitte på besøk, midt i en samtale så må du avbryte for å si:

«Nå må jeg dessverre gå.»

«Hvorfor det?» Spør folk selvsagt da.

«Nei, fordi jeg er så sliten, hode mitt har ikke kapasitet til å ta innover seg flere inntrykk nå, så hvis jeg blir mye lenger, så kan det ende opp med at jeg blir sengeliggende og i verste fall går inn i en depresjon.»

Altså, satt litt på spissen, men likevel ganske nærme virkeligheten.

Det er slitsomt og hele tiden må tenke på alle disse tingene. Så da blir det ofte lettere å bare la vær. Isolere seg. Unngå å lage avtaler, fordi man vet jo ikke om man vil klare å holde avtalen. Dermed er det bedre å bare si nei med en gang, enn å måtte krype til korset – nok en gang –  å avlyse.

Rutiner er viktig

Man proppes full av dette rutine maset. Det å ha noe å gjøre. Noe konstruktivt. En jobb å gå til. Sosialisering. Åja, selvsagt er det sant. Selvsagt er disse tingene grunnmuren for at vi mennesker skal fungere bra både fysisk og psykisk. Paradoksalt så er det også disse tingene som gjør meg sykere. Jeg er i utgangspunktet for syk til å klare å opprettholde rutiner. Til å klare å gå på jobb. Til å klare å sosialisere meg. Så hva gjør man da?

Det er så frustrerende, jeg blir sint, oppgitt, lei. Følelsen av håpløshet og mislykkethet fyller meg. For jeg fungerer jo ikke som menneske. Jeg er defekt og uansett hva jeg gjør, så klarer jeg ikke å fikse meg selv.

Skal jeg gå slik resten av livet?

Angsten raser over meg. For jeg vil jo ikke leve slik for alltid. Håpløsheten blir større og depresjonstankene tar over. Hva er vitsen? Hva er poenget? Ingenting gir jo mening. En evig runddans av angst, katatsrofetanker, eksistensielle spørsmål og tomhet.

Jeg prøver og prøver, men jeg får det bare ikke til – livet altså. Jeg klarer ikke å leve og det er så vondt å ha det slik. Å være slik. Man føler seg så mislykket, så dum, helt verdiløs.

Livet: Fra dag til dag, time til time. Jeg vet aldri


Les også: Rutiner er så viktig, men likevel så vanskelig å følge

Aktuelle lenker:

Erlik.noÅ være våken i sitt eget mareritt

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no