Når fortidens traumer innhenter deg

Det vanskelige med traumer er at fortiden hele tiden innhenter deg. Gang på gang. Enten du vil eller ikke. Du kan «velge» å ikke la det styre deg. Ikke la det påvirke deg så mye at det går utover din livskvalitet. Men når den plutselig kommer og slår deg i tryne som en knyttneve, så er det fryktelig vanskelig å bare «velge» den bort.

I et år nå har jeg kjempet og jobbet for å få fortiden på avstand. For å bearbeide traumene slik at jeg kan ha en mer hensiktsmessig tilnærming til det vonde. Slik at jeg skal tåle det, akseptere det samtidig som det ikke lenger skal ha kontroll over meg. Og jeg har klart det. Men så slo den meg rett ned, igjen.

Minnene, de vonde følelsene, den dårlige samvittigheten, som jeg egentlig ikke burde ha, sinnet, frustrasjonen, bitterheten, tristheten over at situasjonen er som den er. Alt raste gjennom hode i lysets hastighet.

Et veiskille

Jeg kjemper en indre kamp om å ikke la den irrasjonelle delen ta over og heldigvis er det en del av meg som nå klarer å ha et mer rasjonelt syn på det hele. Men det hvisker ikke bort det faktum at det likevel er fryktelig vondt.

Jeg står ved et veiskille på en motorvei med mange ulike retninger. Jeg kan velge hvor jeg vil kjøre. Skal jeg fortsette fremover på denne veien jeg nå har kjørt på i et år? Selvsagt med noen innstikk her og der, med humpete og ujevne veier. Eller skal jeg ta en 180 graders u-sving å kjøre tilbake? Tilbake til det vonde. Til alle de brente broene som tydeligvis er ufikselig. Noe som nå har blitt bekreftet en gang for alle. Selvsagt vil jeg fortsette på den strake veien mot ro og stabilitet.

Vi har alle en mental veibane som vi kan jobbe med, hvor vi kan lage oss nye veier som er bedre å kjøre på. Men det tar tid…. Stockfoto – unsplash.com

Hver dag danner jeg nye veibaner i hjernen min. Veibaner som gjør at jeg klarer å ta de rette valgene. Som gjør at jeg holder meg på rett vei, uten å kjøre i en fjellvegg, eller uten å snu. Jeg har drevet med massivt vedlikehold og nå får jeg virkelig testet ut hvordan denne jobben har styrket den mentale kjørebanen.

Det er ikke dermed sagt at det er enkelt

Det er ikke slik at selv om jeg vet at jeg kjører på rett vei. At jeg klarer å være mer bevisst på hvordan jeg ønsker at tankemønstre mitt skal være, så er det enkelt. Det krever et enormt mot og en enorm styrke, faktisk, for å klare å holde hode på plass og ikke falle sammen som en potetsekk.

Jeg er trist. Jeg er sint. Jeg er skuffet og jeg er lettet. Alt på samme tid. Dette er vanskelig å forholde seg til. Samtidig en helt normal reaksjon på noe som er veldig vondt. Og det er nettopp det; våre reaksjonsmønstre er et resultat av våre erfaringer. Tidligere har mitt reaksjonsmønster vært destruktiv og selvutslettende. En del av meg vil tilbake der, bare reagere som et primitivt dyr uten å tenke på konsekvenser. Jeg vil bare handle i affekt, gå inn i alt det vonde, ta det innover meg. Hate og gruble i håp om at jeg skal komme frem til en eller annen form for løsning. Men hva godt vil det gjøre meg, sånn egentlig?

Det vil ikke hjelpe meg overhode. Jeg vet det og jeg har alltid visst det. Problemet er bare å gå fra teori til handling. En ting er å vite, en annen ting er å handle ut ifra det man vet. ENDELIG klarer jeg å handle ut ifra teorien og forhåpentligvis så er reaksjonsmønsteret mitt blitt såpass rustet opp under vedlikeholdsarbeidet, at jeg nå vil klare å tåle dette slaget i tryne.

Traumer er forferdelig

Det sitter så hardt i kroppen og det gjør så fryktelig vondt. Redselen, triggerne og de kroppslige reaksjonene som man ikke har kontroll over, de er uutholdelige og ekstremt vanskelig å jobbe med. Men jeg har erfart at det faktisk er mulig. Det er mulig å endre reaksjonsmønsteret sitt. Ved å eksponere seg for det vonde hvor man samtidig opplever at det man frykter, ikke skjer, så dannes nye baner i hjernen. Baner som gjør det enklere og enklere å håndtere disse slagene bedre.

Jeg er ved et veiskille. Jeg kan la slaget ende opp med en knock out, eller jeg kan reise meg igjen. Tørket bort blodet, sette meg inn i førersetet igjen og fortsette på den veien som leder meg til trygghet. Jeg velger å sette meg inn i bilen igjen. INGEN skal få lov til å ta over dette førersetet igjen. INGEN skal få lov til å kontrollere MITT liv, MINE følelser og MIN hverdag. Jeg er sjåføren og angst, depresjon, traumer og annet dritt – det er passasjerer som kommer og går, men som ikke skal få sitteplass lenge om gangen!


Les også: Litt om kompleks ptsd og min erfarigng med diagnosen

Relevante lenker:

Hjelptilhjelp.noHvordan traumer former barnehjernen

Psykologisk.noHva traumer gjør med oss

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no