Spiseforstyrrelse: Dette skulle jeg gjerne sluppet å høre i behandling

To ganger i løpet av livet mitt har jeg hatt det som på diagnosespråket kalles «Anorexia Nervosa»; en gang som 15-tenåring og en gang som voksen (fra jeg var 32 år til jeg var 38 år).

Ettersom jeg var mye inn og ut av ulike former for innleggelser og behandling da jeg var dårlig, har jeg opplevd mye. Ikke minst har jeg utviklet en erkjennelse av hva som var til hjelp for meg som pasient i psykiatrien og hva som ikke var til hjelp. (Men snarere til skade).

I denne artikkelen ønsker jeg å dele det som var minst til hjelp. I tillegg til det jeg skulle ønske jeg slapp å høre da jeg var i behandling. Avslutningsvis skal jeg imidlertid også si noe om hva som var mest til hjelp for meg.

Hva jeg skulle ønske jeg slapp å høre:

1. «Følelser er ikke farlige.»

Mennesker som strever psykisk er ikke dumme. De fleste av oss er i tilstrekkelig kontakt med virkeligheten til å være klar over at tanker ikke spretter ut av hodene våre og tar repern på oss, okay?

La oss se bort ifra at tanker ikke kan innta en fysisk form og drepe oss. Det er likevel en kjensgjerning at selvmordsstatistikken ikke akkurat er festlig i psykiatrien.

Når unge mennesker dør i Norge, er selvmord en av hovedårsakene. Anoreksi er en av de mest dødelige psykiske lidelsene, om ikke den mest dødelige. Dette handler ikke bare om somatiske komplikasjoner som følge av undervekt. Det handler også om at behovet for å flykte fra smerten, kaoset, sorgen, skammen, de brutte relasjonene, de sosiale og økonomiske tapene og kanskje også traumer og fysisk smerte, blir så overveldende at selvmord blir en utvei.

Har du noen gang vært ekstremt sulten og latt være å spise? I så fall merket du kanskje at tankene dine var rimelig insisterende på at du burde komme deg til kjøleskapet og få i deg noe mat? Klarte du å stå imot? Du må huske at tanker ikke kan få deg til å gjøre noen ting, okay? Tanker er ikke sultne. Tanker kan ikke spise for deg. Det var du som gikk og spiste til slutt. Det var du som ga etter.

Forstår du parallellen?

Å si at tanker ikke er farlige, er å underkjenne det enorme psykososiale trykket som en person med sterk psykisk smerte befinner seg i. Det er en storm du ikke forstår dersom du ikke har vært der selv.

Så vær så snill, ikke snakk ned til mennesker som ber om hjelp for sin psykiske smerte.

Å si at tanker ikke er farlige, er lettvint. Nei, tanker kan ikke fysisk sett drepe. Men det er temmelig åpenbart at det å ha vonde tanker over tid, er høyt korrelert med å ikke ville leve lenger.

Så hvor ufarlige er tankene da?

Stockfoto/laget i Canva
2. «Du er for kunnskapsrik for ditt eget beste, og det er ikke til fordel for behandlingen din»

Nå tror du kanskje at dette er noe jeg hørte bare en gang som langsyk pasient i psykiatrien. Men dersom du tror det, må jeg dessverre skuffe deg. Jeg hørte dette flere ganger på ulike institusjoner og sagt av ulike personer.

Det er sant at jeg hadde (og har) mye kunnskap om spiseforstyrrelser. Jeg har en mastergrad i sosiologi og en doktorgrad i profesjonsvitenskap, hvilket betyr at jeg har god kjennskap til statistikk og metode. I tillegg har jeg lest mye om profesjonskamp og maktforhold innad i- og mellom profesjoner.

Da jeg utviklet anoreksi for andre gang, begynte jeg etter kort tid å både skrive og lese om tilstanden. Dette gjorde jeg for å finne ut hvordan jeg best kunne komme meg ut av det helvetet jeg hadde forvillet meg inn i. Jeg leste bredt om spiseforstyrrelser og behandlingsformer, men også om vanedannelse, epigenetikk, nevroplastistet og alle de buzz-ordene der, som nå så å si har blitt allemannseie.

Å få meg som pasient var helt sikkert ikke enkelt. Jeg godtok nemlig ikke uten videre at ting ble gjort som det ble gjort, uten en god begrunnelse.

Javisst kan man trekke slutninger basert på statistiske analyser, men én pasient er til syvende og sist én pasient. Det er ikke uten videre sånn at man «bør behandle like tilfeller likt».

Det jeg virkelig savnet i behandlingen

var at noen så på meg som et menneske med psykisk smerte og livsproblemer, ikke som en pasient med anoreksi. Å få høre at jeg var for kunnskapsrik for mitt eget beste og at det ikke var til fordel for meg i behandlingen, bidro til at jeg utviklet en mistillit til den personen som kom med uttalelsen.

For hvordan kan jeg ha tillit til deg som behandler, dersom du ikke er villig til å lytte til meg? Hvordan kan jeg ha tillit til deg som behandler, dersom du føler deg truet av kunnskapen min? Og ikke minst, finnes det egentlig noen forskning som viser at mennesker som har mye kunnskap om spiseforstyrrelser, har mindre sannsynlighet for å få et godt liv igjen?

Om så er tilfellet, så har jeg ikke lest den forskingen

Men det jeg kan si er at jeg i dag har det bra og lever et godt liv. At jeg er tilbake til vekta jeg hadde før jeg utviklet anoreksi, er bare en del av historien. For viktigere enn kun å oppta meg med symptomer, så er bedringen min tuftet på verdier og en intensjon om å bruke det jeg har vært gjennom til noe som kan komme andre til nytte.

Er det en ting vi vet at forskning viser, så er det at en tillitsfull og god terapeutisk allianse er det viktigste av alt for et godt behandlingsutfall. Å fornærme noen med å si at de «kan for mye» eller å devaluere kunnskapen deres ved å si at den «ikke er til hjelp» (men snarere til ulempe), er ingen god strategi for å utvikle en sterk og tillitsbasert terapeutisk allianse.

Og før jeg snart forteller litt om noe av det som gjorde at jeg og behandlerne mine sammen utviklet en god terapeutisk allianse, så skal jeg gi det siste eksempelet på ting jeg gjerne skulle ha sluppet å høre i behandling:

3. «Nå er det spiseforstyrrelsen din som snakker»

Om det var noe jeg virkelig ønsket meg da jeg led av anoreksi, var det at bråket i hodet mitt skulle forsvinne. Det kjentes som om jeg hadde en hær av brøleaper inni hjernen min; oppfarende skapninger som hylte og skreik at jeg ikke måtte spise det ene eller andre. Aper som skrek at jeg måtte bevege på meg, at jeg måtte sjekke omkretsen på låret mitt eller overarmen min, at jeg måtte gjøre eller ikke gjøre det ene eller det andre.

Støyen inni hodet mitt var som et inferno

det startet i det øyeblikk jeg våket og det stilnet ikke før jeg sovnet, hvilket dessverre var sjelden, siden jeg var så undervektig og derfor hadde dårlig søvn. Å spise noe som ikke føltes «lovlig» var synonymt med at hele apeflokken våkna opp og ga meg verbal juling.

Gitt denne følelsen av å ha stemmer i hodet, som jeg vet mange med anoreksi også forteller om, så forstår jeg tendensen til å ville eksternalisere  spiseforstyrrelsen. Jeg har til og med gjort det selv, som et forsøk på å «sloss mot spiseforstyrrelsen».

Personlig har jeg ingenting imot eksternalisering av spiseforstyrrelsen, så lenge det oppleves meningsfylt for den aktuelle personen. Det jeg selv opplevde som problematisk var når helsepersonell reduserte helt rimelige, menneskelige reaksjoner eller spørsmål, til en konklusjon om at dette ikke kom fra «et ekte menneske med behov», men fra et løgnersk vesen ved navn «spiseforstyrrelsen».

Det er lite som har vært så verdifullt for meg, som å komme i kontakt med verdiene mine og hvem jeg virkelig ønsker å være i verden. Å vite at jeg løy, stjal og oppførte meg generelt uspiselig (no pun intended) som følge av smerten og spiseproblemene jeg stod i, var øyeåpnende for meg. Jeg kunne ikke legge skylda på «noe» kalt spiseforstyrrelsen. Det var faktisk jeg selv som gjorde de tingene jeg gjorde og sa de tingene jeg sa.

Jeg ønsket bare å ha det bra igjen

Det å ta ansvar er en helt nødvendig del av bedringen min. Ikke sånn å forstå at jeg ønsket å se familien min lide; ønsket å nesten miste jobben min; ønsket at forholdet til min daværende kjæreste skulle ta slutt; eller ønsket å generelt legge en demper på vennskapsrelasjonene mine.

“Jeg – Hilde – ønsket jo ikke noe av dette. Jeg ønsket bare å få det bra igjen, men jeg sto fastlåst i et mønster og klarte ikke komme meg løs.” Foto: Privat

Det var som å rote rundt i mørke jordganger, alene og bare med en lykt til å skimte konturene av verden rundt meg.

For meg var det å ta ansvar en helt nødvendig del av bedringen min. Det var ikke spiseforstyrrelsen, men jeg selv som hadde meninger om kroppen min. Det var ikke spiseforstyrrelsen, men jeg selv som mente at det å spise et kakestykke var for mye, og at jeg nå derfor like gjerne kunne spise hele kaka. Det var jeg som hadde mestringsstrategier som ikke hjalp meg lenger. Det var ikke noe annet enn meg.

Problemet med å eksternalisere spiseforstyrrelsen var imidlertid ikke bare at det fratok meg ansvaret for min egen bedring, det var også at det ga behandlere et påskudd til å mistro meg. Dersom jeg ikke er helt meg, men av og til kan være en spiseforstyrrelse, blir det tross alt vanskelig som behandler å vite hvem man snakker med.

Ble ofte mistrodd, selv om det jeg sa var sant

Konsekvensen av denne måten å forholde seg til «spiseforstyrrelsen» på, var at jeg mange ganger opplevde å bli mistrodd på ting jeg sa, som var fullstendig sant. Det handlet oftest om fordøyelsen min eller behovet jeg hadde for å få beveget litt på meg.

«Jeg trenger å gå en tur, for hvis ikke får jeg så vondt og da får jeg ikke sove» kunne jeg si.

«Du får ikke gå ut før du veier mer. Det er spiseforstyrrelsen din som forteller deg at du bør bevege deg, men du trenger å hvile», var svaret jeg fikk.

«Magen min klarer ikke fordøye all maten! Se hvor stor den er! Og det gjør så vondt!» kunne jeg erklære.

«Nå er det spiseforstyrrelsen din som snakker. Du er jo kjempetynn, Hilde. Du er bare ikke vant til å ha mat i magen din» var tilbakemeldingen jeg fikk.

Hvor enn vennlige slike kommentarer var ment å være, så førte det dessverre bare til en ting, nemlig at jeg tok saken i egne hender.

I fravær av å kunne få gå en tur med følge, gikk jeg i stedet 20 minutter i ring på rommet mitt. I stedet for å få hjelp med mer tilpasset kost og bevegelse, slik at den stakkars kroppen min kunne bli i stand til å fordøye maten, så kastet jeg opp når jeg fikk sjansen.

Var dette til hjelp for bedringen min?

Selvsagt ikke. Alt det førte til var at jeg opprettholdt «mestringsstrategien» min, skammet meg desto dypere og dermed selvskadet enda mer. Noen måtte tross alt ta straffen for alt det kjipe jeg gjorde, så armen min virket som en nærliggende syndebukk.

Det er lenge siden jeg sluttet med å eksternalisere «spiseforstyrrelsen». Jeg vet at når jeg – som de fleste andre jenter og damer i vår vestlige verden – i dag får negative tanker om kroppen min eller noe jeg har spist, så er det ikke fordi det er en spiseforstyrrelse «som snakker». Det er fordi jeg har internalisert en stigmatiserende og kvinnediskriminerende diskurs, om at damer må se ut på en bestemt måte for å være attraktive og gode nok.

I dag vet jeg at dette er bullshit. Alle er vi forskjellige, og kroppen min er kroppen min. Den forsøker bare å overleve. Og når jeg har tanker, så ser jeg det rett og slett bare som tanker, verken som sykt eller som friskt. Det er bare meg, og om jeg har vonde tanker, så er det en mening i det. Da trenger jeg å jobbe med meg selv og måten jeg behandler meg selv på. Jeg trenger ingen som forteller meg at «nå er det spiseforstyrrelsen som snakker». For det er ikke det. Det er bare meg som har tanker. Så enkelt og så vanskelig er det.

Noe av det som virkelig hjalp meg i behandling

På samme måte som jeg har vonde minner fra mange år i psykiatrien, har jeg også gode minner. Det er viktig for meg å sette ord på dette, slik at du som leser – enten du selv strever med spiseproblemer, eller om du jobber i helsevesenet – vet at det er mange gode mennesker i psykisk helse-sektoren også.

Så for å avslutte med en oppmuntring, vil jeg fremheve det som mest av alt har hjulpet meg i behandling.

Og det er kort og godt (trommevirvel):

Å bli sett, lyttet til og tatt på alvor som et menneske, ikke som en pasient.

Stockfoto/laget i Canva

Jeg er klar over at dette kan virke vagt og at det er vanskelig å få grepet på konkret hva jeg mener. Jeg vil derfor gi to eksempler, som begge er fra da jeg var innlagt på Modum Bad’s avdeling for spiseforstyrrelser, i Selvmedfølelsesbasert terapi, høsten 2017.

Dette var en terapiform som passet bra for meg. Skam og selvhat hadde fått styre livet mitt siden jeg var et barn. Det å få lov til å komme i kontakt med en vennligere side av meg selv, og ikke minst få oppleve hvordan både miljøterapeuten min og psykologen min så på meg med vennlighet og behandlet meg varmt, betydde mye. Det sådde et frø av selvmedfølelse og egenomsorg i meg, som siden da har fått vokse seg enda større.

En av situasjonene som betydde spesielt mye for meg, var da psykologen min lot meg få lov til å kjenne på følelser knyttet til valg av arbeid

Yrkesliv var noe jeg inntil da ikke hadde fått snakke noe om i behandling. Fokuset var på mat, aktivitet og vekt, noe som gjorde at fremtiden min – som jeg virkelig ønsket å snakke om – ble til et ensomt prosjekt; noe jeg alene skulle måtte håndtere etter utskrivelse.

Ved å få lov til å sitte i en stol og kjenne på hvilke følelser det å bytte jobb bragte fram i meg, kontra det å sitte i en annen stol og forestille meg at jeg ble værende i jobben, kom jeg i kontakt med hva kroppen min mente om saken. I stedet for at det ble en mental øvelse, fikk jeg komme ned i kroppen min. Som et svært analytisk og «hode-tungt» menneske, var det en fantastisk erfaring å merke at svaret på mange av spørsmålene jeg har, faktisk sitter i kroppen min. Kroppen kan gi meg svar på hva jeg innerst inne føler for det ene eller det andre.

«Den tomme stolen»

I ettertid har jeg tatt aspekter av denne øvelsen, som på fagspråket kalles «den tomme stolen», med meg videre i livet mitt. Hver morgen mediterer jeg og ofte avslutter jeg meditasjonen med en visualisering knyttet til hvordan jeg ønsker at dagen skal bli. Dette gir meg innsikt i hvor kroppen min er hver morgen. I tillegg gjør det at jeg blir mer klar over hvilken sinnstilstand jeg våkner med. Det å få lov til endelig å snakke om jobb – noe jeg hadde forsøkt å snakke med tidligere terapeuter om, men altså ikke fått lov – gjorde at jeg følte meg sett, anerkjent og respektert.

Jeg er så takknemlig for psykologen min som lot meg få oppleve dette. Det var til enormt stor hjelp for meg, ikke bare på grunn av «svarene» kroppen min ga meg, men mest av alt fordi jeg opplevde å bli tatt på alvor.

Den andre veldig gode opplevelsen jeg hadde, var med miljøterapeuten min, som var sykepleier

Her må jeg understreke at vi hadde en veldig god relasjon generelt sett, og at dette eksempelet egentlig bare er ett blant mange.

Det spesielle med denne miljøterapeuten var at hun alltid var så mentalt til stede. Selv når hun var travel, opplevde jeg aldri at hun kom med lettvinte svar eller feide meg bort. Hun var oppriktig, menneskelig og varm. Hun kunne gi uttrykk for at hun var lei for at hun hadde lite tid til meg, samtidig som hun aldri tråkket over noen «profesjonell grense» på dette området.

Jeg følte at hun hadde tid til meg

fordi hun var 100 prosent tilstede når hun var sammen med meg. Den kvalitetstiden som jeg opplevde å ha med henne, gjorde at jeg følte meg sett.

Et eksempel på en situasjon som betydde veldig mye for meg, var da jeg – etter å ha kastet opp flere ganger på natten, fortalte henne om hva jeg hadde gjort. Jeg var så lei meg, for jeg følte at jeg hadde sviktet både meg selv og muligheten jeg hadde fått til å bli bedre. Jeg var redd for at hun skulle bli sint eller vise skuffelse over meg.

Imidlertid var reaksjonen hennes alt annet enn skuffet eller sint. Hun ga meg ros for å fortelle om det, blikket hennes var varmt, og kroppsspråket nærværende og omsorgsfullt.

Vi hadde en lang og tung, men god samtale om hva som var bakgrunnen for at jeg kastet opp. Vi gjorde så godt vi kunne som pasient og sykepleier, for å finne ut hvordan vi kunne jobbe sammen for å bedre situasjonen.

Som sykepleier kunne hun bare gjøre så mye – hun hadde ikke makt til å ta store valg om behandlingen min. Men bare det å bli lyttet til og forstått,  gjorde at jeg kunne reise meg igjen og gi meg selv anerkjennelse og selvrespekt. (var det noe jeg virkelig ville, så var det å slutte å kaste opp).

Det aller viktigste jeg ble sittende igjen med etter den hjelpen jeg fikk av min på Modum Bad, samt resten av teamet som jobbet med Selvmedfølelsesbasert terapi, så var det evnen til å tilgi meg selv, se på meg selv med varme og respekt, og så reise meg igjen etter å ha snublet.

Er det noe som har tatt meg frem dit jeg er i dag, så er det den evnen.

Avsluttende ord

Etter at jeg ble skrevet ut fra Modum Bad var jeg fremdeles undervektig. Men jeg fortsatte arbeidet mitt i samarbeid med fastlegen min, som jeg hadde en god relasjon til. Jeg gikk opp de siste 10 kiloene for egen maskin, utenfor institusjon.

Mens jeg jobbet med bedringen min, opprettet jeg en tilfriskningsblogg. Denne ble etter hvert lagt ned fordi jeg fikk energi og driv til å opprette en egen nettside. En side om spiseforstyrrelser, forskningsformidling og erfaringsformidling.

Samtidig med at jeg har designet og jobbet med nettsiden min, tok jeg en halvannet år lang utdanning og ble nylig sertifisert Mindfulness-instruktør fra Creationwork mindfulnessutdanning i Oslo.

Jeg er tilbake i jobb, og er i gang med å utvikle et nettkurs i mindfulness og kroppsvennlighet

Ønsket mitt for fremtiden er å bruke det jeg har vært gjennom til å skape dialog og håp i behandling for mennesker som strever med alvorlig psykisk smerte. Dersom jeg kan bruke det jeg har opplevd til å hjelpe andre, så vil jeg føle at smerten jeg selv opplevde ikke var forgjeves.

Husk at det er håp for alle. Uansett hvor dårlig du er, eller hvor langt ned du føler at du har falt. Du er et menneske, du fortjener kjærlighet og omsorg.

Og livet kan bli bedre. Aldri perfekt. Men bedre.


Les også: Anoreksi: Når mat blir til en fiende

Relevante lenker:

Hildelearnstoplay.comÅ be om hjelp når det går dårligere igjen, er det lov?

Hildelearnstoplay.comFaser i bedringsprosessen og hvordan komme videre

Villasult.noInstitutt for spiseforstyrrelser

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no