Du roper og roper om hjelp, men ingen hører

Hva gjør du når det føles som om ingen forstår, eller tar deg på alvor? Hva skal du gjøre når du roper om hjelp, men ingen hører ropene dine? Du er så lei av å rope. Du skriker til du ikke lenger har mer stemme å skrike med

Hvordan skal du kunne komme deg videre i livet, når du vær gang møter en vegg på størrelse med Mount Everest? Denne veggen av et system som virkelig ikke vil annet enn å sabotere deg – gjøre alt vondt verre for deg. En vegg med mennesker som tror de vet best, bare fordi de har et papir som sier at de har vært flinke til å gå på skole.

Hvordan skal du bli frisk, når du ikke får hjelp til å bli frisk? Ikke den hjelpen du trenger i alle fall, og når du først får litt hjelp, så får du den fordi du har kjempet med nebb og klør. Da sier det seg selv at blir totalt tappet for energi til slutt. Du har ikke mer å gi og det å da skulle ta i mot hjelp når den først kommer, blir ekstra vanskelig. Du mister rett og slett motet til å jobbe videre. For du kommer jo ingen vei – Et skritt frem, ti tilbake. Et skritt frem, ti tilbake.

Tvilen tar fatt i deg, «er jeg egentlig syk?», spør du deg selv

Du begynner å undre: Er det bare du som lever i en fantasi kanskje? Bare du som tror at du er syk? Det kan jo virke slik når ingen tar deg på alvor. Du blir oppgitt. Du vil jo ikke ha det slik – hvem vil ha det slik?

Noen må snart våkne, hvis ikke kan det gå virkelig galt. Eller kanskje ikke, for de som har peiling på det sier jo at det ikke kommer til å gå galt. De har jo tross alt gått på skole i flere år må du huske, hvor de har fått dette bekreftet gjennom en tekstbok som skal være fasiten på alt – Nei, du er nok ikke så syk du, at du trenger hjelp.

Det begynner med et enkelt spørsmål: Kan du hjelpe meg? Ingen svar. Du roper: Hjelp! Fortsatt ingen som lytter, til slutt skriker du for full hals. Du roper og roper om hjelp. Ser noen nå? Kanskje. Men plutselig kan det være for sent. 

Forebygging fremfor reparasjon

Ville det ikke vært mer fornuftig å forebygge et potensielt alvorlig problem, fremfor å ta tak i det når det først er der? Du har jo ikke gått på skole, så du vet jo ikke det du, men i hode ditt så virker dette mest logisk. Men slik er det ikke for dem. De som vet hva de prater om. Det er nok best å bare vente, gjøre som de sier så får det heller bare briste eller bære.

Ja, for hva gjør du egentlig når ingen tar deg på alvor? Når ingen ser at noe er galt og tar tak i det uten at du selv må kreve at de gjør det? Hva gjør du når du ikke lenger orker å kjempe mot en vegg på størrelse med Mount Everest?’

Roper om hjelp, men blir ikke hørt i psykiatrien

Dette er et gammelt blogginnlegg som jeg skrev i en periode hvor jeg kjempet en desperat kamp for å få hjelp, for å bli hørt. Det er likevel fortsatt aktuelt, både for meg, men for veldig mange andre også.

Dette er  faktisk en kamp mange daglig kjemper. Det virker som et gjennomgående problem i psykiatrien – noe som i mine øyne er veldig problematisk. For det skal ikke være slik.

Jeg har bare en ting å si til alle dere som fortsatt kjemper; Ikke gi opp, ikke gi dere. Hjelpen er der ute et sted, noen ganger veldig gjemt, andre ganger veldig tilgjengelig. Forhåpentligvis så vil dette bli bedre med tiden. Det må bli bedre!


Les også: Hvor godt er egentlig hjelpeapparatet vårt?

Grunnlegger av psykmagasinet:

Jeg er ei skriveglad Sørlandsjente som er opptatt av å skape mer åpenhet rundt psykisk helse. Derfor opprettet jeg dette nettmagasinet. Selv har jeg diagnosen Bipolar lidelse type 2, i tillegg sliter jeg med en rekke angstlidelser, deriblant sosial angst. Gjennom Psykmagasinet ønsker jeg å skape mer åpenhet, kunnskap om og forståelse rundt psykisk helse, samt det å slite psykisk.

Snapchat: psykmagasinet

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no