Selvskading: Jeg prøvde bare å finne en måte å overleve på

Dette innlegget kan virke triggende for mange da det har mange detaljerte beskrivelser rundt selvskading og medisinering. Blir du lett trigget av å lese om disse tingene, så vil jeg anbefale å ikke lese videre.

Det er gått hele sytten år siden jeg skadet meg selv for første gang. Jeg husker jeg satt på rommet mitt med en barberhøvel. Tårene rant nedover kinnet og dryppet ned på dagboken hvor jeg akkurat hadde skrevet om kjærlighetssorgen jeg hadde til min aller første kjæreste. Han hadde gjort det slutt. Det føltes ut som om hele verden var på vei til å rase sammen over meg.

Jeg kuttet meg selv to ganger og så på når blodet dryppet ned på skriften i dagboken. – Følelsen jeg satt igjen med da jeg lukket dagboken var ro. Smerten på innsiden gav seg og jeg følte meg bedre. Jeg hadde nå funnet en løsning på hvordan jeg skulle klare å få kontroll over mitt eget tankekjør. Over smerten og frustrasjonen som skrek inni meg. Dette var altså løsningen, og starten på hvordan jeg skulle takle alle kriser som kom min vei.

Min lille hemmelighet ble avslørt

Selvskadingen klarte jeg å holde skjult for familie og venner i noen år. Jeg bruke blant annet langermede gensere for å skjule arrene. Jeg ville jo ikke at noen skulle se hva jeg hadde gjort. Kanskje ville de tro det var for oppmerksomhetens skyld, eller at jeg hadde et ønske om å dø, noe som ikke var tilfellet i det hele tatt.

Dette var min lille hemmelighet. En måte å få bukt med den intense smerten jeg gikk og bar på, på innsiden. En smerte som jeg ikke bare kunne gå «å skrike ut i skogen», for så å føle meg bedre. Det var kun «kutt i huden» som var den eneste løsningen der og da. Det hadde blitt en avhengighet. En avhengighet som til slutt ble avslørt.

Læreren på VGS hadde fått vite om det og sørget for at jeg ikke hadde tilgang til kniver eller andre skarpe gjenstander.

Min første tattoering hvor det står «Memento Vivere», som er Italiensk og betyr «Husk å leve» . Det er en påminnelse om at jeg ikke må glemme å leve (ta tak i livet mitt), når jeg glemmer det. Foto: Privat
Utviklet en ny måte å skade meg på – Bulimi

Jeg brente meg med lighter, jeg brukte husnøkkelen og andre ting som hang på sekken til å rispe meg selv på armer og bein. Jeg klarte bare ikke å la være. Jeg fant alltid en måte å skade meg selv på likevel. Jeg måtte til slutt bare innse at jeg trengte hjelp, og jeg hadde samtaler med helsesøster på skolen, noe jeg følte hjalp.

Men jeg nevnte kun selvskadingen utenpå kroppen, og aldri spiseforstyrrelsene som hadde tatt litt over for kutting i huden. Jeg sa jeg var helt ferdig med å skade meg selv, men innerst inne visste jeg jo at jeg hadde funnet en ny måte å takle smerten på, nemlig bulimien. Jeg visste veldig godt hva det var, men jeg var for ung og uvitende til å vite hva slags konsekvenser den kunne ha på innsiden av kroppen.

Nå følte jeg endelig at jeg hadde gjenvunnet kontrollen over meg selv igjen, og jeg hadde en ny hemmelighet som ingen visste om.

Jeg følte meg levende ved å overspise og kaste opp

Det gikk noen år, og jeg flyttet inn i min første leilighet. Å bo alene var en befrielse og en lettelse for meg selv, da det var minimal sjanse for at noen kunne finne ut at jeg overspiste og kastet opp, sultestreiket i perioder og trente som en gal. På innsiden var jeg tom, men jeg følte meg levende ved å overspise og kaste opp. Se resultater av ribbein som stakk ut, i speilet. En mage som begynte å gå innover. Bekreftelse fra folk rundt meg som sa jeg så godt ut gav meg bare enda mer drivkraft til å fortsette.

Jeg jobbet hver dag, og jeg trente 5-6 dager i uken uten at kroppen ikke fikk noe av den livsviktige næringen den må ha for å fungere. Etter mange år med bulimi og vekslende anoreksi så begynte kroppen å si ifra. Jeg hadde masse smerter i halsen, begynte å kaste opp blod og en angst som var så stekt at jeg i perioder ikke turte å gå ut døren av mitt eget hjem.

Kroppen fikk nok

I mellomtiden hadde jeg vært hos legen og fått en skremmende nyhet; syre fra hyppige runder med oppkast etter matinntak hadde begynt å etse seg innover i spiserøret, og om jeg fortsatte så ville det mest sannsynlig gå hull på det. Jeg var ung, og ikke helt klar over hva det var å få hull på spiserøret, men etter en lang samtale med forklaring og «skrekk-eksemplar» bilder så fikk jeg lettere sagt sjokk og bestemte meg for å aldri noensinne kaste opp med vilje igjen.

Noen hadde kanskje ikke klart å stoppe så brått, men jeg gjorde altså det. Det var jo ikke slik at jeg ville dø – jeg prøvde bare å finne en måte å overleve på.


For folk på utsiden som aldri har opplevd å ha det slik, eller kjent på frustrasjonen som oppstår når man ikke klarer å få ut smerten på innsiden, så er det sikkert vanskelig å sette seg inn i det.


Begynte med selvmedisinering

Jeg isolerte meg bare mer og mer og jeg begynte å selvmedisinere meg med medikamenter jeg hadde fått utskrevet av legen. Atarax, Vival, Valium, Sobril, Effexor (venlafaksin), Vallergan – gudene vet hva jeg ikke hadde av diverse piller i skapet, og jeg tok litt av hvert for å klare å fungere.

Sobril var min store «redning». Jeg startet i det små og ble kvitt både angst, indre uro og jeg følte rett og slett ingenting. All smerte var borte, så jeg var sikker på at nå hadde alt ordet seg – Jeg var frisk.

Men etter hvert som månedene gikk måtte jeg øke doseringen på sobrilen som inneholder benzodiazepiner som er kjent for å være svært avhengighetsskapende. I tillegg kan det forsterke både angsten, sinnet og man kan også bli svært aggressiv og ustabil. Man blir sløvere og sløvere og etter hvert går man rundt som en zombie og lever i sin egen boble.

Et perfekt ytre som slo sprekker

På dette tidspunktet jobbet jeg 100%, jeg gav ut min første bok, jeg var sosial, trente og hadde et «hverdagslig» liv. Det var ingen som visste at jeg var så neddopet på sobril. Bivirkningene jeg hadde når jeg våknet om morgenen kan sammenlignes med de samme bivirkningene som for heroinmisbrukere.

Jeg måtte bokstavelig talt rulle meg ut av sengen. Jeg krabbet inn i dusjen der jeg dagen før hadde satt frem et glass med dagens pilledose. Deretter måtte jeg ligge i dusjen i fosterstilling mens det varme vannet rant over meg i ca 30 min, før kroppen sluttet å riste. Kroppen måtte normalisere seg slik at jeg kunne klare å sminke meg, spise frokost, jogge meg en tur og deretter gå på jobb.

Alkohol og rus tok over livet mitt

Slik var det i flere år og jeg ble bare dårligere og dårligere. Jeg gikk inn i en dyp depresjon hvor jeg fikk mine aller første selvmordstanker, som resulterte i at jeg hadde mitt første selvmordsforsøk i en alder av 20 år. Det siste jeg husker var at det var masse politi og ambulansefolk rundt meg og at de fikk opp døra før det var for seint og fikk kjørt meg i ambulansen til sykehuset. Jeg ble innlagt på psykiatrisk dagen etter, men jeg kom like fort ut som jeg kom inn.

Jeg flyttet til Oslo og når jeg trodde det ikke kunne bli verre så ble det bare det. Alkohol og rus tok over livet mitt, og jeg levde i det man kan kalle «et helvete». Jeg hadde fått en kronisk sykdom på toppen av det hele som gjorde at kroppen av full av betennelser, og til slutt så klarte jeg ikke å stå på beina. Jeg var fullstendig ute å kjøre. Jeg så ikke noen annen løsning enn å legge meg inn på rehab hvor jeg ble i litt over 3 måneder.

Skrivingen reddet meg

Da jeg kom ut derifra flyttet jeg til Hamar hvor jeg bodde i 4 år sammen med min ekskjæreste. Jeg klarte sakte men sikkert å stable livet mitt på beina igjen. Jeg startet å blogge seriøst og jeg jobbet med sosiale medier, noe jeg syntes var kjempegøy. Jeg fikk masse forespørsler og tilbud om sponsing og samarbeidsavtaler. Jeg trente, reiste og ble kjent med nye mennesker. Jeg tok fullstendig avstand til de vennene jeg hadde fra Oslo som ikke var bra for meg.  Jeg fant etter hvert tilbake til livet.

Jeg var mye syk og levde med kroniske smerter så jeg hadde det selvfølgelig tøft, men jeg fant små ting å hekte meg fast ved. Små gleder i livet, selv om jeg ikke var lykkelig. Det ville jeg vel ikke blir noen gang, for det var den indre smerten for sterk til å ville slippe tak. Når det ble for tøft så fant jeg andre metoder å få ut smerten på. Bloggen var en stor redning for meg – Ja, så var den jo super materialistisk, men det gjorde meg glad og det gav meg mye å bruke mine kreative evner.  Skrivingen var det som reddet meg den gangen.

Våknet på akutten etter pumping og drenering av årene. Foto: Privat
Men den indre smerten forsvant ikke

Det hadde gått noen år og plutselig så følte jeg at alt bare snudde. Smerten kom tilbake for fullt. Jeg ble mer og mer ulykkelig, og jeg kjente på trangen til å skade meg selv igjen. Jeg fikk ikke puste der jeg var. Jeg følte meg ikke hjemme og jeg følte at jeg var på vei til å miste meg selv igjen. Så jeg tok en avgjørelse og flyttet tilbake dit jeg kommer fra, et sted utenfor Oslo.

Men den indre smerten forsvant ikke. Den kom bare mer og mer tilbake, og den var sterkere enn noensinne. Jeg kunne ha to-tre dager som var fine og hvor jeg elsket livet, for så å bli slått i bakken igjen. Sånn ut av det blå kommer den som en svart sky og skyller deg tilbake i sumpen der du har vært mange ganger før. Du vet med deg selv at du aldri kan gi opp. At det å ligge der er ikke for alltid, det er kanskje bare denne dagen eller for noen timer. Du vet aldri hvor lenge det varer, men det gjør vondt.

Det kjennes ut som ti menn står over deg og slår deg helseløs med balltre. Alle kroppsdelene er ømme og slitne. Det stikker og du klarer ikke en gang å beskrive for noen hva slags følelse du har.

Hjelpeløsheten, udugeligheten, følelsen av det å ikke mestre en eneste ting. Ikke en gang å dusje klarer du, da du må klamre deg fast i håndtakene på glassdørene for å holde deg oppe. Tårene renner. Hodet sprenger og det eneste du ønsker er å forsvinne bort fra dette helvete. Igjen ligger tomheten og ulmer. Likevel holder du pusten og står i stormen, men du vet aldri hvor lenge det er til neste gang. Og neste gang må man kanskje frem med kniven igjen, fordi smerten blir utholdelig.

Det var bare snakk om tid før det kom til å smelle igjen og det var akkurat det som skjedde, men denne gangen hakket mer alvorlig enn tidligere.

Jeg hadde fortsatt den destruktive siden som alltid hadde vært der

Jeg hadde kjøpt en pakke med skalpeller på apoteket for å bruke til å kutte opp en fettkul på foten. Men etter år med depresjon og med tanker om at døden var eneste utvei så var ikke dette helt heldig å ha liggende i skapet. En dag fikk jeg så nok! Smertene på innsiden, skrikene fra hjertet og hamringen i hodet var så utholdelig at nå var det «faen meg nok».

Jeg tok skalpellen å skar gjennom huden på innsiden av armen. Blodet sprutet og jeg ble hysterisk. Jeg fikk sjokk da jeg ikke var klar over at skalpellen skjærer mye dypere enn et vanlig barberblad. Den skled innover i armen som om det skulle vært smør, og jeg kunne se beinet på innsiden.

Jeg tok en strømpebukse og strammet alt jeg hadde rundt armen. Deretter kastet jeg meg på telefon til pappa og sa han måtte komme med en gang å kjøre meg på legevakta. Blodet ville ikke stoppe, men jeg kom meg på legevakten og fikk stoppet det. 13 sting måtte jeg sy, pluss et annet mindre arr som også måtte stripses. Jeg fikk meg en skikkelig støkk. En del av meg ble også redd,  for jeg ville jo egentlig ikke ta mitt eget liv. Jeg ville bare få ut smerten.

Jeg kunne virkelig ønske jeg så en annen løsning enn selvskading

For folk på utsiden som aldri har opplevd å ha det slik, eller kjent på frustrasjonen som oppstår når man ikke klarer å få ut smerten på innsiden, så er det sikkert vanskelig å sette seg inn i det. For hvordan kan noen kan skade seg selv på den måten? Noen gjør det i desperasjon, i affekt. Noen gjør det for å unngå å ta sitt eget liv ved å få utløp for følelser. De færreste gjør det kun for oppmerksomhet, i alle fall har jeg aldri hørt om noen.

Jeg syntes ikke armen min er noe spesielt fin, og jeg er absolutt ikke stolt av arrene mine. Men jeg har ikke problemer med å gå i t-skjorte om sommeren lenger. Jeg vet at jeg ikke er alene. Jeg vet at det er så mange andre der ute som sliter med akkurat det samme som jeg har slitt med. Noen klarer kanskje å komme seg ut av det på egenhånd, mens andre trenger hjelp til å klare å stoppe. Uansett er det viktig å prate med noen om det. Prøv og finn ord for de vanskelige følelsene, for det å stenge alt inne å gå rundt med innvendig smerte, det er det ytterst få som takler på egenhånd.

Mine arr minner meg på det jeg ikke har taklet å bære på alene.


Les også: Selvskading er et rop om hjelp, ikke oppmerksomhet

Relaterte lenker:

Psykmagasinet.no – Råd for å slutte med selvskading

Ung.no – Selvskading – sett ord på det

Hjelptilhjelp.no – Selvskading hos ungdom: Praktiske råd til foreldre

Dette innlegget er sendt inn av Veronica Lauritsen. Hun er 30 år fra Oppegård. Blogger og forfatter som brenner for mote mot pels og å hjelpe andre i kampen mot spiseforstyrrelser. Nominert til sunn fornuft prisen i 2016 med innlegget «kampen mot bulimi».

Ønsker du å skrive et leserinnlegg? Send til psykmagasinet@outlook.com og merk med «leserinnlegg».

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar

Topp

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no