Selv om det fortsatt er mye fordommer rundt det å slite psykisk, så har vi kommet utrolig langt i forhold til dette.

Aldri før har vi vært mer åpne om psykiske helseplager. Noe som er vel og bra. Likevel så kan vi en lang vei å gå.

En stemme som er undertrykt i mylderet av åpenhet er gutter og menn sine stemmer. Denne åpenheten er overrepresentert av kvinner. Og statistikkene viser også et tydelig skille på hvem som sliter mest. For ifølge statistikkene så er det flest kvinner som sliter psykisk. Man kan jo stille seg spørrende til hva årsakene bak dette er.

Er det faktisk slik at menn er det sterkeste kjønn og dermed også sterkere psykisk? Eller kan det ha noe med denne stereotypen samfunnet lager basert på kjønn? At menn er tøffe, macho og følelsesløse, mens kvinner er sutrede, sårbare og overfølsomme. For ikke å glemme at menn som viser følelser, blir sammenlignet med sårbare kvinnfolk.

«Slutt å være så jente da.»

«Du må ikke gråte som ei jente.»

«Mann deg opp!»

Når man fores med slike utsagn bra barndommen av, så er det klart at dette er med på å opprettholde et skille mellom kjønnene, som forteller oss at den ene part er sterkere enn den andre, hvorpå det er negativt at den sterkeste viser følelser.

Gråt er ikke forbeholdt kvinnen. Gråt er heller ikke tegn på svakhet, men en naturlig reaksjon på noe trist eller vanskelig som skjer.

Mørketall

På bakgrunn av dette så tenker jeg at det er mange mørketall der ute når det gjelder menn som sliter psykisk. Det er nok mange flere menn som lider i det stille, noe som igjen da lager en skjevfordeling på statistikkene.

Selvmordsstatistikken er for eksempel overrepresentert av menn. Man kan jo dermed trekke en slutning om at årsaken bak dette er at kvinner i større grad er åpne og dermed får hjelp. Mens menn går og bærer alt på sine skuldre i det stille, helt til det sier stopp og eneste utvei blir selvmord.

Fokus på unge gutter

Vi må snu denne trenden og vi må starte i barne- og ungdomsårene.

Jeg tenker først og fremst at vi må gjøre det sosialt akseptert for menn å vise følelser. Dette gjøres blant annet ved å ikke fortelle barn at de må manne seg opp og slutte å gråte som jenter. Som om det er negativt og feil å gråte og attpåtil som jenter.

Gråt er ikke forbeholdt kvinnen. Gråt er heller ikke tegn på svakhet, men en naturlig reaksjon på noe trist eller vanskelig som skjer. Noen gråter mer enn andre. Både fordi de er triste og fordi de er glade. Som med alt annet, så er vi også her forskjellige. Det eneste som er likt er at vi alle har følelser, uavhengig av kjønn, alder og hvor vi kommer fra. Vi har følelser og vi har alle like mye rett til å vise disse følelsene på godt og vondt.

Foreldre har dermed et ansvar med å tenke på hvordan de snakker til barna sine. Hva slags holdninger de lærer barna i forhold til følelser, og eventuelle forskjeller de gjør på guttebarna og jentebarna.

I tillegg har barnehage og skole et stort ansvar. De må bli flinkere til å fange opp gutter som sliter. Kanskje man trenger mer kunnskap om akkurat dette, og at det dermed er hensiktsmessig å få inn mer lærdom om dette i pedagogikk- og lærerutdanningen. Det er også viktig at disse guttene får oppfølging og lærer seg at det er greit at de har problemer.

Manndommen intakt 

Generelt må vi alle bli flinkere til å tenke på hvordan vi snakker om følelser overfor barna våre. Vi må også bli flinkere til å vise omsorg for og forståelse for at menn også faktisk har følelser og kan slite psykisk.

Vi må vise at det er lov. At det ikke er tegn på verken svakhet eller manglende manndom. Det er kun tegn på at du er menneskelig. Og det er jo til syvende og sist det vi alle er, mennesker.
Les også: Selvmordsstatistikken er overrepresentert av menn

Kilder: NRK.no – Tre ganger så mange jenter som gutter har psykiske helseplager