Det siste du vil når du er deprimert, er å gå ut å gjøre noe som helst. Du og isolasjonen blir beste venner og alt som er der ute er skummelt, trist og meningsløst. Depresjonen har overtaket.
Den beste medisinen mot depresjon er likevel det stikk motsatte av isolasjon og mørke. Og selv om man vet dette, så er det ikke lett å ta denne medisinen. Det krever enormt mye krefter. Noen ganger går det, andre ganger ikke.
En typisk hverdag for meg kan se ut slik som dette: (Og det er på en «god dag»)
Irritabel og lei hiver jeg meg i dusjen etter at jeg har fått sovet i x antall timer. Man skulle tro jeg ble uthvilt av all sovingen, men neida. Ut måtte jeg. Solen skinte, baby er lei av å sitte inne og det er mannen også, så ut skulle de med eller uten meg. Det fristet å slå til på «tilbudet». Bare bli igjen. Legge meg under dyna i selvmedlidenhet å gråte.
Et barnesmil er det som skal til
Lillemann smiler til meg der jeg ligger henslengt på sofaen gråtkvalt og lei. Det går ikke an å ikke smile tilbake. For en liten sjarmør. Så mye glede. Helt uskyldig, helt uvitende om alt det vonde verden kan være.
Han sitter der så fornøyd i sin lille boble av lykke. Kjempefornøyd bare han får litt pupp, litt kos og rene bleier. For et liv sier jeg bare!
En diva på aveie
Ren og pen….i alle fall ren, kaster jeg på meg litt klær, tar på meg solbrillene og stålsetter meg for en tur på butikken. Det føltes for øvrig ut som at jeg skulle ut i strid. Alle lemmer, alle tanker og følelser jobbet mot meg. Ingenting ville samarbeide.
Tårene presser på, kroppen holder på å kollapse, hjertet banker som om det forsøker å komme seg ut av brystet og opp til månen. Jeg vil bare grave meg ned, forsvinne….dø
Inne på butikken føles det ut som om jeg går på en catwalk. Alle øynene er på meg. De ler, de peker. De ser på hu derre rare som ikke har noe på catwalken å gjøre. Jeg beholder solbrillene på.
Jeg vet at det ser helt idiotisk ut å gå rundt med solbriller inne som en kjendisdiva som prøver å skjule seg. Det tiltrekker nok også mer oppmerksomhet enn om jeg bare hadde gått rundt der helt normalt, uten store og mørke solbriller. Men for meg kjennes det trygt. Tårene som presser på skjules, i tillegg føler jeg meg mer anonym med brillene. De er det eneste som gjør at jeg klarer å gå rundt på denne «catwalken» akkurat nå.
Ingen vidunderkur
Det er så forferdelig vondt å ha det slik. En enkel, liten tur på butikken blir plutselig til en forestilling på National teateret. Det føles ut som jeg skal stå foran tusenvis av mennesker å spille et skuespill jeg overhode ikke kan en eneste replikk i. Jeg blir helt lamslått. Kropp og hode samarbeider dårlig og gjør sitt ytterste for at situasjonen skal bli enda verre enn hva den i utgangspunktet er.
Endelig ferdig, endelig hjemme. Irritabel, lei, sint, trist og full av angst slipper jeg tårene løs. Helvetes dag, helvetes følelser, helvetes depresjon, helvetes «medisin».
Jeg tjener på å ta opp kampen, jeg vet det. Selv om det er tøft der og da. Det tærer på kreftene og gjør meg sliten. Likevel så er det sant det de sier: Den beste medisinen er å komme seg ut! Det er ingen vidunderkur som fjerner sykdommen, men den holder i det minste symptomene i sjakk…Enn så lenge.
