Dette er et innlegg jeg skrev for en tid tilbake, under en hypoman episode. Her har jeg rablet ned noen skildringer om hvordan en hypoman episode kan utarte seg og føles, for meg.

Kanskje noen kan kjenne seg igjen? Eller så kan andre som ikke vet hva dette er, få et lite innblikk i hva som skjer når man er hypoman.

En hypoman dag

– I dag har det vært en sånn dag hvor jeg har tusen prosjekter jeg vil gjøre, men ingen ide på hvor jeg skal begynne, som derfor ender opp med at jeg begynner på alt sammen. Dette ender dermed naturlig nok opp i et eneste stort kaos, og i stedet for at det til slutt skal ende opp pent og pyntelig så blir det, til min samboers store fortvilelse, litt rot her og litt rot der.

Jeg vil ha nye hagemøbler på terrassen. Jeg solgte derfor de vi hadde, og kjøpte paller som jeg vil lage en koselig liten benk av og et bord. Dette skal selvsagt kuttes til, og beises –la oss beise terrassen også i samme slengen! Samboer er sliten – men blir det ikke gjort NÅ, så blir det aldri gjort, sier jeg. – Kom igjen!

Prosjekt: hagemøbler, amming og nedvask 

Jeg begynner samtidig å rydde litt inne. Litt på kjøkkenet, litt på soverommet, litt på rommet til guttungen. – Nei, nå må jeg ta noen bilder av lille gullet, han er jo så søt. Rigger i stand til en «fotoshoot», tar bilder til lillemann blir utålmodig og ikke lenger vil være modell. Forsøker å rydde litt til, men lillemann vil ha mat.

Han gurgler i seg melka, koser seg og nyter maten – Kom igjen, bli ferdig da. Jeg skal sortere tøy, gå gjennom dåpspynten, har jeg egentlig alt jeg trenger? Jeg vil få til å lage avstøp av hånda til lillemann i dag, det som jeg har tenkt på så lenge, men utsatt og utsatt.

Poden slipper endelig taket og han har sovnet, nå kan jeg styre uavbrutt en liten stund. Hvor skal jeg begynne? Jeg drar frem pynten. Vaskemaskinen er ferdig, jeg får gå å ta tøyet da. Pynten ligger strødd utover gulvet til lillemann, sammen med alle klærne som skulle sorteres, og alle putene som skal plasseres fint i de nye hagemøblene – hagemøblene ja. Får vi tak i de platene i dag? Jeg MÅ ha de platene i dag, for hagemøblene skulle helst stått på terrassen i går.

Det kjennes ut som jeg er en duracell kanin på speed.

Den indre uroen vokser i meg. Tøyet, hagemøblene, oppvaskmaskinen, rotet i stuen – alt må gjøres, jeg vil bli ferdig med alt, på en gang. Alt må skje NÅ!

Så var det disse bildene da, jeg setter meg ned og går gjennom dem. Bloggen, kanskje jeg skal skrive ferdig noen innlegg nå som lillemann sover, hva skal jeg skrive? Amming, rasisme, depresjon, alkohol, mobbing, krig og fred og sånn…Tankene spinner, jeg har så mye på hjertet, så mange meninger, så mange gode ideer, men ingenting gir mening, alt er bare et usortert rot.

RO DEG NED!

De hyllene forresten, ja de hyllene jeg skulle male, det må jeg få gjort, de som skal henge på lillemann sitt rom. Jeg går og malre de jeg. Så er det de bildene som skal henges opp. Jeg vet at jeg burde la vær, for det ender bare opp med at de blir hengende skjevt. Klarer ikke vente, jeg begynner bare smått å henge dem opp, det burde vel gå greit.

FAEN!

Jeg trenger forresten flere rammer, lurer på om jeg skal ta en tur ut på senteret også jeg – Jeg rekker vel det før vi skal ha middag, dusje, stelle oss og avgårde?

Pust ut, sett deg ned og slapp av. Ikke begynn før du klarer å ta en ting om gangen. Det kribler i kroppen. Jeg vil jo blir ferdig med alt nå, har ikke tid til å ta en ting av gangen. Jeg setter meg ned, jeg blir sittende, sittende, sittende….Og der, der ble jeg tiltaksløs, og alt ligger strødd rundt meg i et eneste stort kaos.

Les også: Manien er på mange måter en befrielse, men likevel et fengsel