Depresjon er et veldig omstridt begrep. Det siste århundret har det bare kommet mer frem til overflaten, og det er ikke lenger et så tabubelagt å snakke om det å være deprimert. 

Selv om mange vet hva det vil si å ha en depresjon, er det fortsatt mange som ikke forstår hva det egentlig innebærer, eller hvordan det rett og slett føles å være deprimert. En ting er sikkert; det er ikke bare å tenke positivt, når man er deprimert, så går det over.

Mange sier kanskje at de aldri har vært deprimert, mens andre er det ofte.

Vanskelig å forstå

Jeg har selv opparbeidet meg teorien om at folk som ikke har hatt det, ikke virkelig kan forstå det. Hovedproblemet er dog at depresjon ikke utarter seg likt for alle, men alle kan få det. Det er selvfølgelig grunnleggende kjennetegn for en depresjon, men hvordan akkurat du føler det, er det kun du som vet. Med mindre du deler det med noen, så klart.

Å sette ord på følelser har jeg alltid syns har vært en stor utfordring. Ikke fordi jeg ikke klarer å ordlegge meg, men rett og slett fordi jeg vil oppnå forståelse. Kommer det virkelig forståelse når personen du snakker til ikke har følt på det samme?

Det nærmeste vi kommer når vi skal forklare smerte, både fysisk og psykisk, er kanskje hvis vi sammenligner det med en smerte som den vi snakker til, selv har opplevd.

Dette er for øvrig gjerne en fysisk smerte, som kanskje er mye enklere å forstå seg på, så det er jo uansett en utfordring.  Jeg vil dog gjerne prøve å forklare litt hvordan det føles ut for meg å være deprimert,  i korte trekk.

Ikke bare å tenke positivt

En depresjon er noe helt annet enn å være lei seg. Hadde det vært det samme hadde det vel kanskje ikke hatt et eget navn?

Å være deprimert er ikke noe man velger å være. Man kan heller ikke velge og slutte å være deprimert. Man kan så klart ikke velge å slutte å være lei seg. Men i motsetning til å være lei seg for noe, er en depresjon som en bakterie i kroppen din som spiser alle de tankene og følelsene dine som gir deg gnist.

Det er som å ha en usynlig ryggsekk full av murstein når du skal stå opp om morgenen. Det er som å ha en blykule festet til hvert bein når du skal ta et steg. Man føler seg rett og slett som sin egen slave og når noen sier «tenk positivt»så vil man nesten bare gråte.

Depresjon tar fra deg positivitet i så stor grad at du omtrent ikke husker hva som er positivt for deg lenger. Dermed kan du ikke bare tenke positivt.

En ubalanse i hjernen

En depresjon er altså ikke det samme som å være lei seg, det er en faktisk sykdom. En psykisk lidelse. Det kan hos noen være såpass omfattende at det trengs medisiner for å holde det i sjakk, ettersom det er snakk om en ubalanse i hjernen.

Det aller viktigste er at om du kjenner noen som er deprimert, eller har mistanker om at noen du kjenner er det: Hør på hva de har å si. Ta hensyn og ikke snu ryggen til bare fordi du føler at de kanskje dytter deg litt unna. Gi dem tid. De gjør nok ikke dette med vilje.

Når man er deprimert føler man seg utrolig alene. Helt alene, ofte. Man føler at ingen andre forstår og at ingen andre har det sånn som du. Til en viss grad er det vel sant ettersom det kun er deg selv som vet hvordan du føler det.

Ofte er det mange rundt deg som bare prøver å hjelpe deg. Men å innse det der og da er veldig vanskelig, og ofte noe man ikke ser før etter den dårlige perioden begynner å lette. Det er vanskelig at det alltid er slik, da folk kan tro at man stenger dem ute med vilje. Og de blir lei av at man kommer krypende tilbake. Sånn er det altså ikke.
Ofte syns man det er veldig ubehagelig å innse at man har skubbet bort noen som bare vil hjelpe, og det er også et kjent problem.

Viktig å ta i mot hjelp

Er man deprimert så kan man faktisk ikke gjøre noe med det før man selv vil ha hjelp. Det kan ta veldig lang tid, men bare det å komme seg til det punktet at man selv vet at man trenger det, og gjerne vil ha det – og i tillegg kan få det – er utrolig deilig å kjenne på. Man føler seg lettere, selv om man vet det kan bli veldig tungt.

Heldigvis finnes det mange gode psykologer og helsepersonell som er der for å hjelpe, og etterhvert blir man utrolig takknemlig når man ser bedringer. Kanskje man får medisin og syns at det gjør underverker, og da er man jo så klart takknemlig for det. Det finnes mange veier ut av mørket og det er ingen som er ment til å være der for alltid.

Så til dere som sliter med depresjon, enten det har kommet på grunn av en hendelse eller bare helt ut av det blå:
Det er ingen skam i det. Du kommer til å få gnisten tilbake igjen. Trenger du hjelp så kan du få det.

Jeg heier på deg!