Det er den tiden av året igjen hvor alkoholdebatten får en ekstra plass i samtlige medier. Jul er høysesong for å drikke seg full.
Uten at jeg har konkrete kilder å vise til, så tørr jeg påstå at Norge er et av de landene i verden som har en elendig drikkekultur. Jeg vil gå så langt som å påstå at vi (Skandinavia) er en av verstingene.
Her er det om å gjøre å drikke seg fullest mulig, på kortest mulig tid. Rave usjarmerende rundt i gatene til sene nattetider, hvor politiet får ekstra mye å gjøre som barnepassere. Altså, en elendig drikkekultur og en elendig holdning til alkohol.
Debatten rundt temaet i disse dager dreier seg i hovedsak om barn, og hvor mye barna tåler at du drikker. Barn og fyllefest hører ikke sammen, noe som burde være en selvfølge, men som dessverre ikke er tilfelle. Dette medfører at alt for mange barn i Norske hjem går en usikker og skremmende tid i møte med fulle foreldre som ikke klarer å styre seg. Likevel så tror jeg, om noe naivt, at de aller fleste som nyter alkohol i disse juletider med barn til stede, klarer å nyte et glass eller to og lar det bli med det til middagen.
Alkohol, sosial angst og drikkepress blant voksne
Jeg ønsker dermed å rette fokus på dette med drikkepress blant voksne og sosial angst. For det er faktisk slik at dette drikkepresset ikke gir seg etter endt skolegang. Utrolig nok så blir det bare verre. I alle sosiale sammenhenger så forventes det nesten at man drikker alkohol. Gjør du ikke det så er du enten en religiøs tørrpinne, en avdanket alkoholiker, eller hvis du er født med kvinnelig kjønnsorgan, så er du mest sannsynlig gravid når du avstår fra alkohol en kveld.
I disse juletider har vi, tradisjonen tro, julebord i alle mulige varianter. Vennejulebord, julebord med kollegaer, familiejulebord, og egentlig alt du kan sette foran julebord. Altså enda en anledning for å nyte alkohol med god samvittighet. Enda en anledning hvor man kan slippe hemningene fri, slappe av og gi litt faen. Ikke minst, enda en kveld med drikkepress for dem som ikke ønsker å ta del i denne ukulturen.
Hva gjør egentlig at vi er så avhengig av dette vinglasset så fort man samler en større gruppe mennesker sammen? Er vi alle sammen så sosiale analfabeter at vi trenger et sosialt lim for å kunne klare seg en hel kveld sammen med andre mennesker? For det er jo det alkoholen er, ei sosial krykke.
Alkoholen ble en falsk trygghet og jeg begynte å ty mer og mer til alkohol. Det endte derfor opp med flere års hard festing. Hjemme alene kvelder med vin, MYE vin og ukontrollerte fyllekuler som ofte endte i gråt eller sinne.
Et tilbaketrukkent folkeslag
I det siste har jeg observert mennesker både i edru og full tilstand. Og jeg merker så tydelig forskjell på hvordan sosialiseringen foregår. Som edru, er personene ofte litt tilbaketrukne, usikre, høflige og jevnt over mer forsiktige uten at det er så stort avvik at man kan begynne å sette psykiske diagnoser på personene.
Alle er vi forskjellige og noen er naturlig mer rolige enn andre. Det som skjer når alkoholen kommer inn og vettet gradvis forsvinner derimot, er at de samme personene blir oversosiale, hyggelige, brautne og mer joviale. Det er jo en naturlig reaksjon av alkoholen. Den gjør oss mer vågale, og vi slapper mer av. Det som er urovekkende er at vi er et samfunn hvor vi nærmest trenger alkohol for å samhandle med hverandre.
Vi Nordmenn er generelt et tilbaketrukkent folkeslag som har store intimsoner. Vi liker å holde oss for oss selv uten å blande seg inn i andres anliggende. I et samfunn hvor alkohol har blitt mer og mer vanlig, så er det også da naturlig å trekke slutninger om at vi innerst inne har et ønske om å være mer sosiale og utadvendte, men ikke tørr å være det uten alkohol. Stemningsleiet går naturlig også opp av rusmidler, og man blir i et lite øyeblikk gladere og mer oppstemt når man er påvirket av rus. Det er jo naturlig at man streber etter å ha disse følelsene. For det finnes jo ikke noe bedre enn å være fryktløs og lykkelig.
Kortvarig lykke
Denne lykken er derimot ikke evigvarende. Ei heller ekte. Og etter den søte kløe, kommer den sure svie: Angst, depresjon, og slitenhet er bare noen symptomer som dukker opp etter en hard kveld på byen i lystig lag. I tillegg har man alle de fysiske bivirkningene av alkoholen, som jeg for øvrig ikke skal gå så mye inn på. I det store og det hele så er ikke alkohol bra for verken vår psykiske- eller fysiske helse.
Hvis man i tillegg sliter psykisk i utgangspunktet, så er det ekstra viktig å være forsiktig med alkohol og øvrige rusmidler. For de forsterker bare symptomene på både godt og vondt. Selv har jeg lært dette på den harde måten, og holder for øvrig fortsatt på å lære.
Alkohol og sosial angst
Jeg oppdaget alkoholen i veldig ung alder og fant ut at jeg plutselig ble fryktløs ved inntak av dette rusmiddelet. Dette førte til en enorm frihetsfølelse. For ikke å snakke om trygghetsfølelse. Endelig turte jeg å slippe meg løs, snakke med folk og generelt bare være et utadvendt og lykkelig menneske.
En ny Stine var født og hun kom frem hver helg, og ellers når sjansen bøy seg. Dette er verken heldig eller særlig fornuftig, men likevel syns jeg det var deilig å ha en dag i uken hvor jeg bare kunne slippe meg løs og ikke bry meg om noe.
Dessverre så er alkohol kun en bandasje på såret. En krykke som holder deg oppe ei lita stund. Det løser ingenting og gjør stort sett mer vondt enn godt. Det er heller ikke lurt å konsumere for mye alkohol når man sliter med angst og depresjoner. Den forsterker ofte disse følelsene. Selv blir jeg ofte veldig dårlig og ødelagt både psykisk og fysisk mange dager etter alkoholinntaket. Til tross for dette så var jeg likevel villig til å ha det slik for å kunne være sosial uten å ha noe som helst bekymringer denne ene dagen i uken.
Alkoholen ble en falsk trygghet og jeg begynte å ty mer og mer til alkohol. Ikke bare når jeg ville være sosial, men jeg ville også bruke den for å dempe andre problemer. Det endte derfor opp med flere års hard festing. Hjemme alene kvelder med vin, MYE vin, ukontrollerte fyllekuler som ofte endte i gråt eller sinne. Etterfulgt av dager jeg heller kunne ønske jeg var død fremfor å sitte med denne uutholdelige fylleangsten på toppen av alt det andre.
Foto: cilsr via wehartit.com
Min identitet
Alkohol har i flere år vært min identitet. Edru Stine er mye roligere og det merkes blant folk, særlig folk som bare kjenner meg som fulle Stine.
«Hvorfor er du så rolig?»
«Drikker du ikke i dag?»
«Er du sur?»
Dette er spørsmål som kunne dukke opp, og det gjorde noe med meg. Jeg ble lei meg og jeg fikk enda mer angst. I mitt hode var dette en bekreftelse på at edru Stine var kjedelig og udugelig. Jeg ønsket dermed svært sjelden å vise meg i edru tilstand til de personene jeg vanligvis bare festet med. De som kun kjente meg som den utadvendte, fryktløse og morsomme jenta som alkoholen gjorde meg til.
Et viktig vendepunkt
Det var ikke før jeg ble gravid at dette virkelig gikk opp for meg. Nå fikk jeg tid til å revurdere hele min alkoholiserte karriere. Ikke minst så ble jeg tvunget til å finne min edrue identitet, samt tørre å vise den overfor andre. Det er fortsatt skummelt og vanskelig. Det hender at angsten tar overhånd, som dermed gjør at jeg må reise hjem eller la vær å gjøre ting fordi jeg ikke tørr.
En ting som likevel har forandret seg er at når jeg nå først nyter alkohol, så gjør jeg det for å kose meg. Jeg drikker ikke lenger for å bli fullest mulig. Jeg drikker heller aldri for å dempe symptomer på verken angst eller depresjoner.
Er jeg nedfor så skal jeg ikke drikke for å komme meg opp. Er den sosiale angsten så uutholdelig, så skal jeg likevel ikke ty til alkoholen for å våge å gjøre det som er skummelt. Enten står jeg i det med angsten som en skygge, eller så lar jeg vær. Å havne i den onde sirkelen som jeg var i er helt uaktuelt nå som jeg har et annet lite menneske å ta hensyn til. Jeg har en liten gutt som trenger en edru mamma som ikke må ty til alkohol hver gang noe blir vanskelig.
For meg har alkoholen vært ei krykke for den sosiale angsten. Jo mer jeg har brukt alkohol for å dempe symptomene på angsten, jo mer har jeg også etter hvert hatt behov for å ha alkohol for å komme meg gjennom ulike sosiale sammenkomster.
Det blir en evig ond sirkel. En sirkel hvor man etter hvert mister evnen til å kose seg med et glass vin for smakens skyld, men heller konsumerer bøttevis for rusens skyld. Dette for å flykte fra en virkelighet til en falsk virkelighet som kun eksisterer i noen få timer en kveld.
Et samfunn som ikke klarer seg uten sosial lim
Nå sier jeg ikke at hele Norges befolkning lider av sosial angst. Men jeg har inntrykk av at veldig mange som drikker alkohol syns at dette med sosialisering blir enklere. De aller fleste av oss er opptatt av hvordan vi fremstår. Vi syns at det kan være ubehagelig å treffe bekjente på butikken. Vi tar ofte omveier for å unngå situasjoner og personer fordi man ikke orker å stå i ubehageligheten det kan føre med seg. En ubehagelighet som forsvinner med alkoholinntaket og hvor man plutselig blir bestevenn med samme personen man tidligere i uka forsøkte å unngå.
Det som er paradoksalt med det hele er at når man faktisk begynner å lette litt på sløret og snakker om disse tingene med andre, så er det overraskende mange som syns det er vanskelig, flaut og ubehagelig med det å sosialisere seg med mennesker man ikke kjenner så godt. Uten at man nødvendigvis har sosial angst av den grunn.
En ting er sikkert: Den drikkekulturen vi har her til lands er en ukultur. Flatfyll er verken sunt eller særlig sjarmerende. I tillegg fører det som regel med seg mer vondt enn godt. Hvis vi alle hadde forsøkt å få nesa opp fra skjermene våre, tørt å møte blikket til hverandre og bare akseptert hverandre som den vi er, så hadde vi kommet veldig langt.
Et glass vin eller ei flaske vin i lystig lag en gang i blant er det selvsagt ikke noe feil med. Når vinen derimot blir ei skulder å lene seg på, og den ene flaska blir til ti hver gang det blir satt alkohol på bordet, så burde man kanskje stoppe litt opp å tenke på hva man egentlig holder på med. Det er i grunn helt meningsløst.
Likevel så går man i samme fella gang på gang, utrolig nok.
