Å diagnostisere bipolar lidelse eller i det hele tatt å ha mistanke om det, kan være en stor utfordring. Det er veldig vanskelig spesielt for tenåringer i puberteten.
Det er lett å skylde på naturlige forandringer i kroppen. At man bare er sånn fordi man har vært sånn hele livet, noe som gjør det ekstra utfordrende å stille diagnosen i tidlig alder.
To typer
Bipolar lidelse, tidligere kjent som det å være manisk-depressiv, er en utrolig tung lidelse, spør du meg. Jeg vil også nevne at dette ikke er en ren fasit på hvordan det er å ha det. Jeg kan kun snakke for meg selv da det som regel utarter seg litt forskjellig hos alle. Men det er så klart visse likhetstrekk og symptomer man går utifra og som de aller fleste har.
Det finnes bipolar type 1, og type 2. I dette innlegget vil jeg nok legge mest vekt på type 2, rett og slett fordi det er det jeg har selv, og som jeg kan mest om.
For å dele disse typene litt grovt, så er det type 2 som er mest vanlig å ha, og er en mildere form enn type 1. De som har bipolar lidelse type 1 kommer gjerne ofte i en psykotisk tilstand der innleggelse er eneste utvei for å komme tilbake til «normalen», hvorav type 2 er såpass mye mildere og annerledes at innleggelse skjer sjeldent. Man vil altså fort merke forskjell på alvorlighetsgraden på disse typene, men det er dermed ikke sagt at det er lett å oppdage at noen har bipolar lidelse type 2.
Er det en enkel diagnose å stille?
Jeg må selv si at om jeg ser tilbake på livet mitt frem til min første psykologtime i 12 års alderen, så kunne jeg nok fått diagnosen min med en gang. Er det dog så enkelt? Det er dessverre ikke det. Å få denne diagnosen er slett ikke enkelt, og det er sjeldent de vil sette den før fylte 18 år. Diffuse symptomer kan gjøre det vanskelig å skille det fra symptomer grunnet puberteten, og utredning kan derfor ta utrolig lang tid. Det betyr dog ikke at det ikke skal tas seriøst.
Jeg skal nok ikke blindt si at de kunne gitt meg diagnosen i så tidlig alder, men med tanke på at de ikke hadde et problem med å stemple meg med andre alvorlige diagnoser så tenker jeg det kanskje hadde vært bedre. Visste dere også at bipolar lidelse ofte går hånd i hånd med ADHD/ADD? Det gjør det hos meg. Disse diagnosene har mange likhetstrekk som ikke alltid er like lett å se forskjell på.
Ofte kan man for øvrig selv ha en mistanke om å være bipolar, kanskje også fordi det er noe som kan gå i arv og da kan man jo gi et klart uttrykk for at du ønsker å få en utredning. Det er noe jeg selv føler man nesten må gjøre, i stedet for å vente til det er for sent.
Selv måtte jeg faktisk komme så langt at jeg ble innlagt før jeg fikk diagnosen, ettersom min daværende psykolog ikke ville sette diagnosen for tidlig. Det kunne gått veldig galt, men jeg ble godt mottatt av et supert helseteam og kunne egentlig ikke følt meg bedre ivaretatt.
Med god kommunikasjon, forståelse, god oppfølging og kartlegging av faktorer som burde elimineres så er det fult mulig å fungere og leve med denne sykdommen.
Hva vil det si å være bipolar?
Hvordan fungerer egentlig denne sykdommen og når burde man fatte mistanke? Kanskje et vanskelig spørsmål, men jeg skal forklare i korte trekk:
Sykdommen defineres av å ha et ustabilt stemningsleie, med to poler. Den ene er når man er lei seg, og den andre er når man er glad, bare at det her klassifiseres som depresjon/sucidalitet og hypomani/mani. Har man bipolar type 1, har man det som kalles mani og har man type 2 kalles det hypomani.
Hypomani og mani
Hypomani er altså den mildere formen av mani, og dette går ut på det å være ekstremt glad. Man blir altså helt euforisk, mister tråden til virkeligheten, har totalt fjern realitetsforståelse og ser ikke konsekvenser. Mange andre ting spiller så klart også inn. For eksempel så gir man ofte etter for impulser, får økt sexlyst, blir mer interessert i andre mennesker og rett og slett er mer utadvendt. Dette er i hvert fall ting jeg kjenner meg igjen i.
Ved mani blir man rett og slett psykotisk, der mange kan høre stemmer som ikke er der, har vrangforestillinger og tror de er på et spesielt oppdrag for å redde verden (Dette er bare eksempler).
Bipolar depresjon
Å være deprimert er sikkert noe de fleste vet hva vil si. Det er en indre tristhet som kan komme ut av ingenting, der alt man skal gjøre er et ork. Bare det å gå på do, eller i det hele tatt flytte seg fra senga er jo plutselig ekstremsport. Det er som å sørge over noe, uten at man kanskje har en grunn til det.
Det kan også bli så ekstremt at man blir suicidal, altså at man har selvmordstanker og vil ta livet sitt, eller til og med legger planer om å gjøre det. Dette gjelder da både om man har type 1 eller 2, men har man type 2 så er det depresjonen som er dominerende hos de aller fleste.
Det finnes heller ikke noe fasit på hvor fort dette forandrer seg. Du kan gå fra å ha det supert til å være ekstremt lei deg på en dag. Eller at hver av episodene varer i noen uker eller måneder. Er det ikke rart?
Kartlegging og selvhjelp
Selv hadde jeg egentlig mine egne mistanker om at jeg hadde denne lidelsen. Jeg tok det derfor opp med psykologen min. Jeg var for øvrig ikke så veldig begeistret over hennes fremgangsmåte på utredningen. Mye av grunnen for dette var fordi det tok alt for lang tid. Jeg tenkte derfor at det måtte finnes en måte å få litt fart i sakene på og jeg begynte derfor å føre et stemningsdiagram.
Jeg laget ett diagram for hver uke. Her brukte jeg ulike kategorier for å betegne humøret mitt, hvorav midten var helt normalt, øverste polen var hypomani og den nederste var suicidalitet. Slik kunne jeg dermed kartlegge humøret mitt for hver dag og tegne det opp i diagrammet.
Det er heller ikke galt å føre små notater ved siden av for å beskrive følelser man kjenner på eller om det har skjedd noe spesielt. Skal fortelle dere at psykiateren der jeg var innlagt satte utrolig stor pris på det. Og egentlig så satte jeg pris på det selv også.
Etter jeg hadde fått diagnosen og hadde blitt litt bedre kjent med sykdommen min og hvordan den utartet seg for meg, så fylte jeg ut to selvhjelpsskjema. Ett for depresjon, og ett for hypomani. Her skriver man altså når varsellampene burde begynne å blinke, hvordan man eventuelt kan unngå det, hva man skal passe på, og hvem som eventuelt skal kontaktes hvis det tar over hånd. Veldig greit og veldig fint for både deg selv og dine nærmeste.
Ubalanse i hjernen
Hvordan lever man med det? Og må man leve med det for alltid? Nå har ikke jeg levd så alt for lenge, men såvidt jeg har fått vite vil man nok ha denne lidelsen for alltid. Jeg har hørt flere si at de tror man kan bli frisk av det. Selv tror jeg derimot ikke at man kan bli helt friskmeldt. Bipolar lidese er ikke bare psykisk, det er også her snakk om en ubalanse i hjernen. En ubalanse som gjør at den ikke skiller ut nok dopamin eller serotonin. Det kan vel kanskje forandres, men det vet man jo ikke for sikkert.
Medisiner er dog noe som er en livredder for de aller fleste. De finnes ufattelig mange medisiner imot dette. Her er det nok fastlegen eller psykiateren din som kan hjelpe deg best. Det skader selvfølgelig ikke å lese seg litt opp på hva andre bruker, eller har brukt med tanke på bivirkninger og erfaringer med effekt. Da kan man lettere føre en dialog med behandler, samt komme til en enighet om hva man burde prøve.
Jeg har selv allerede gått igjennom så mange forskjellige medisiner. Jeg føler meg egentlig som et vandrende apotek. Til tross for dette har jeg enda ikke funnet de medisinene som virkelig hjelper meg. Tett oppfølging og kanskje alternativ behandling i tillegg, er noe som absolutt gjør det mye enklere. og da klarer man kanskje klarer å føle at man virkelig klarer å nyte livet som en frisk person iblant.
