Tenk deg en tsunami. En naturkraft så sterk at den tar liv av flere hundre tusen mennesker når den først inntreffer. Man kan ikke forestille seg hvordan det må være å møte på disse kreftene. Man må oppleve dem for å forstå hvor enorme de faktisk er.

Slik er mitt følelsesliv. En tsunami. Et hav av sterke følelser bare velter over meg og jeg har null kontroll over det som skjer. Jeg klarer ikke stoppe dem. Jeg klarer å løpe bort, men ikke lenger enn at de innhenter meg igjen ganske snart. Et evig kappløp mot krefter man har null styring over.

Det er vanskelig å planlegge. Det er vanskelig å leve en strukturert hverdag med alt det innebærer av jobb og andre plikter. Det i seg selv er et stort nederlag og gjør at dypet føles enda dypere.

Tenk at du skal løpe fra en tsunami daglig. Hver dag må du kjempe deg opp i høyden for ikke å bli tatt av bølgen. Lange, tunge bakker, fjell og kratt må du bestige for å komme i trygghet. En gang er vanskelig nok. De færreste av oss er i god nok fysisk form til å løpe i ulendt terreng på denne måten. Men som ved tsunamien, så kommer det uante styrker frem også i oss. Overlevelsesinstinktet. Så når farene lurer, så kicker det inn og du farer av sted som om du var Usain Bolt.

Det er likevel ikke dermed sagt at dette er noe du ville klart daglig. Disse uante kreftene kommer i begrensede mengder og du kommer til et punkt hvor du må gi opp.

Et evig kappløp

Slik er altså min hverdag. Den er preget av et kappløp mot en tsunami. En kraft så stor at man har problemer med å ta det innover seg hvor enormt dette faktisk er. Jeg kan ha dager, eller perioder hvor denne tsunamien byttes ut med en flodbølge, den avtar før den treffer land eller er stor nok til de største ødeleggelsene. Tidvis står vannet helt stille og noen ganger bare skvulper det litt. Men stort sett er det snakk om tsunamier i større eller mindre grad.

Derfor er det uhyre vanskelig å fungere optimalt. Det er vanskelig å planlegge. Det er vanskelig å leve en strukturert hverdag med alt det innebærer av jobb og andre plikter. Det i seg selv er et stort nederlag og gjør at dypet føles enda dypere. Jeg drukner i et hav av overveldende følelser og tanker. Følelser jeg ikke har kontroll over, eller som jeg klarer å sette ord på alltid. De bare er der.

Noen ganger blir jeg i tillegg tatt av en endeløs tomhet. Et ubeskrivelig vondt mørke som føles tungt, trist og skummelt, men som likevel ikke genererer noen som helst følelser. Likegyldighet og meningsløshet er alt som regjerer i disse periodene.

Andre perioder surfer jeg på bølgene. Alt er herlig og meningsfylt. Livet smiler og tanken på en ødeleggende tsunami er helt fjern. Frem til den helt ut av det blå plutselig dukker opp igjen, og jeg må på ny løpe for livet.

Les også: Er jeg dømt til å leve i en berg og dalbane for alltid?