Det har vært stille her inne. Lenge. Det er generelt det med jevne mellomrom. Alle planene, idene, visjonene, tankene. Alt renne over i hode mitt som Niagara falls, jeg tar fatt på det uten helt å tenke. Jeg starter i en ende, uten struktur. Uten en plan. Den former seg etter hvert som jeg holder på, tenker jeg.

Maskineriet går i 140 km/t. På et tidspunkt så er jeg dømt til å krasje. Endre kjøreretning og smelle hardt inn i en fjellvegg. Slik er det alltid. Slik var det også denne gangen. For mye tanker. For mange ideer, for mye driv og alt får dårlig konsentrasjonsevne, fører til at en i utgangspunktet god ide, bare blir et eneste stort kaos.

Et usortert rot som ligger og kverner der oppe i hode mitt. Det er Psykmagasinet. Hjertebarnet mitt, som jeg ikke klarer å pleie slik jeg skulle ønske. Men en dag, en dag skal barnet mitt blomstre.

Jeg må lære meg til å ta små skritt, uten å ta meg vann over hode. Justere litt på farta slik at jeg ikke kjører i disse fjellveggene hele tiden. Fordelen med å kjøre inn i imaginære fjellvegger, er jo at jeg alltid overlever. På et eller annet vis så klarer jeg å børste av meg den fryktelige smerten som smellet medfører. Det tar bare litt tid og denne gangen tror jeg endelig jeg har lært noe.

Et år med mye angst

Det siste året har vært preget av usedvanlig mye angst. En form for angst jeg aldri før har opplevd. På det verste var jeg sikker på at jeg kom til å klikke. Jeg var overbevist om at nå blir jeg psykotisk. Jeg rant ned dørene på legevakten, fortvilet, sint, gråtkvalt. 

«HJELP meg! Jeg holder på å miste fatningen!»

«Du er ikke gal, du har angst. Du må prøve å slappe av!» 

«Jeg vet da for faen at jeg har angst! Men det holder på å klikke for meg. Jeg føler jeg svever mellom virkelighet og fantasi. Jeg ser ting jeg ikke vil se. Det er ikke normalt. Jeg er redd jeg blir psykotisk.» 

«Jeg har sett mange psykosepasienter, du er ikke en av dem. En psykotisk person vil aldri være klar over at de er psykotiske. Du kan ta det helt med ro.» 

«Dra til helvete!»

Overbevist om at det skal klikke for meg

Jeg løper jeg gråtende ut av legevakta. Fortvilet. Hjelpeløs. Overbevist om at jeg kommer til å forsvinne fra meg selv. Gå inn i en dyp, indre transe som jeg aldri kommer meg ut av. Den Stine som alle kjenner kommer til å dø.

Kroppen vil fortsette å leve, men jeg – jeg vil dø. Og hva vil skje da? Hva vil jeg være i stand til å gjøre? Hva om jeg skader meg selv? Eller enda verre, skader noen andre? Jeg orker ikke tanken på det.

Pulsen øker, hjertebanken eskalerer, jeg blir svimmel. Nummen. Jeg holder på å forsvinne, nå skjer det, tenker jeg, mens jeg iherdig forsøker å holde sjelen min intakt. En eller annen indre drivkraft langt der inne strever med å holde rasjonaliteten oppe. «DU ER IKKE GAL! SKJERP DEG!»

Ambulanse. Jeg må ringe ambulanse. Dette kan umulig vær normalt. Noen må bare hjelpe meg. Dette orker jeg ikke mer. Jeg går fra hengslene. Får ikke puste. Kveles. Kroppen holder på å dø, tåler ikke mer nå. Den kan umulig tåle mer nå. Enten klikker jeg eller så dør kroppen min.

«Du har bare angst.»

Bare angst du liksom. Bare. Hadde du kjent den smerten jeg kjenner på nå, så hadde du revurdert ordene dine kraftig. Det er ikke noe bare over angst.

Måtte legge meg inn

Jeg trodde for øvrig at jeg hadde hatt angst tidligere. Og det har jeg også. Det har vært helt forferdelig. Sosial angst. Generalisert angst. Helseangst. Panikkanfall. En hel masse angst gjennom et noenlunde langt liv. Men det siste året har vært preget av angst med stor A. To innleggelser senere og jeg sitter nå her og skriver litt igjen. Med et indre håp om at jeg snart kan ta fatt på hjertebarnet mitt. Pleie det. Skape et liv for det. Vi får se.

En dag skal Psykmagasinet skinne. Kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen, men en dag. Jeg håper bare du som leser er tålmodig. At du som følger ønsker å fortsette å følge selv om det ikke alltid skjer så mye her inne. At du som blogger ønsker å fortsette å blogge, fordi dine ord betyr så utrolig mye for så mange og jeg vet at vi sammen kan skape en viktig plattform – en dag.

Livet slo knockout på meg, nok en gang. Jeg holder på å reise meg igjen. Den siste innleggelsen var avgjørende for meg og våknet noe i meg slik at jeg nå klarer å ta fatt på livet mitt. Jeg jobber daglig med å ta over førersetet i livet mitt igjen. Et sete hvor angsten har fått herje og styre i alt for mange år.

Angsten og jeg holder på og bli venner nå. Vi to skal leve et langt liv sammen og da må vi samarbeide og jeg vil være sjefen. Det tar bare litt tid. Men jeg tror vi begynner å komme til enighet nå. Så fremtiden ser lys ut <3

Les også:  Dag Sørås: –Angsten Var Bare En Kjip Ting Som Plaget Meg En Stund

Relevante lenker:

Psykologforeningen.no  – Hva er angst og angstlidelser?

NHI.no – Panikklidelse