Det verste med depresjon er at den kommer ofte uanmeldt, uten at det trenger å være noe grunn.

Når du er deprimert, til tross for at alt rundt deg tilsier at du verken burde eller trenger å være deprimert, så blir man enda mer deprimert.

For hva er mer deprimerende enn å være tom og trist helt uten grunn? Det gjør liksom det hele enda mer meningsløst.

Hva er depresjon egentlig?

Men uansett hva som utløser en depresjon, så er det tungt, tomt og trist. En kvikksand av negative, vonde og tomme følelser. Depresjon er når du ikke lenger føler noen form for glede. Når alt er tomt. Når ingenting gir mening og alt du ønsker er å forsvinne ned i et sort hull.

Depresjon er når du kjemper en indre kamp med demoner som hele tiden forteller deg hvor tomt og meningsløst alt er.

Depresjon er når du ser at solen skinner ute og du bare vil legge deg ned i et mørkt rom å lukke verden ute fordi du ikke klarer å finne glede i lyse og solfylte dager.

Depresjon er når du ser mennesker du festet med for X antall år siden, som sitter på de samme festene enda, fortsatt 20+ år eldre enn deg, ikke kommet et skritt videre i livet, og du er misunnelig på deres liv.

Depresjon er når du ikke klarer å finne meningen med livet og leker med tanken på å forsvinne fra jordens overflate.

Depresjon er når du føler deg som en stor belastning for de rundt deg, og at verden ville vært et bedre sted uten deg.

Depresjon er når du helt ut av det blå mister all vilje til å leve. Når alt av vanlige gleder plutselig blir meningsløse og tunge. Depresjon er tomhet. Depresjon er mørke.

Høna og egget, hvem kom først?

Depresjon er en dans med djevelen. En djevel som trykker deg lenger og lenger ned i mørket. Et mørket av tomhet, selvforakt og bitterhet. Et mørke av frykt og meningsløshet.

Depresjon går hånd i hanske med angsten. Og når du er deprimert så kommer angsten snikende etter som en øksemorder i natten. Eller når du har angst, så kommer depresjonen krypende ut fra kroker og krinker og omfavner seg med all sin prakt. Det blir litt høna og egget situasjonen, hvem kom først?

Depresjon er altoppslukende, vondt, vanskelig og fører deg ned i en kloakktilværelse.

Du sitter på løsningen. Du vet hva som må til for å komme opp og ut. Men du orker ikke. Du gidder ikke. Du ser ikke poenget i det. Når depresjonen har tatt over så gir ingenting annet mening, enn depresjonen.

Den rasjonelle delen av deg fordufter ut i intet, og du sitter igjen med et irrasjonelt skall av deg selv og du går inn i et mørke av destruktivitet som du ikke klarer å komme ut av….Det er depresjon.