Norge – Et av verdens rikeste land og et av verdens beste land å bo i. En velferdsstat som mange i hele verden drømmer om å bo i. Men er det så fantastisk som det ser ut som fra utsiden?

Jeg er syk. Mange av mine venner er syke. Vi er tankesyke, og vi trenger hjelp. Norge har resursene som trengs for å hjelpe oss, men prioriterer heller andre ting.

Det snakkes stadig om at psykiatrien her i landet skal bli bedre, men det virker for meg som at det bare blir dårligere og dårligere. For noen år tilbake hadde vi to psykiatriske sykehus her i Trondheim (Haukåsen og Østmarka), pluss to distriktspsykiatriske sentre (DPS) (Tiller og Leistad, sistnevnte er nå flyttet og kalles Nidaros). Det var mange plasser og mer rom for å få hjelp. Men så besluttet de å legge ned Haukåsen i 2007.

Da jeg kom inn i psykiatrien for fire år siden (2009), hadde Østmarka én åpen post for folk med “vanlige” lidelser som depresjon og angst (allmenpsykiatri), i tillegg til de fire akuttpostene, og postene for rus, psykose og sikkerhet. Men da de for en stund siden sluttet å tilby plass for allmenpsyk., så var det bare dps’ene igjen, som har så stort press at mange får alt for kort tid på seg, og mange ikke engang får komme dit.

Så nå sitter vi med to tilbud – Hvor du kommer fra avgjør hvilken dps du havner på. Fritt sykehusvalg gjelder visst ikke her.

Men det stopper ikke her. I følge ei som jobber på en av dps’ene, så kommer allmennavdelingen på denne DPS’en etter hvert til å stenge i helgene. Deretter vil halve avdelingen bli gjort om til en dag avdeling, så antall plasser kuttes ned med 50%, før de etter en stund skal gjøre om hele avdelingen til dagavdeling. Da har vi altså kun én DPS igjen for allmennpsykiatrien.

I tillegg til at antall plasser er kuttet ned, er det mindre rom for å være lenge innlagt. Man skal helst bare fort inn og fort ut. På akuttpostene regnes en uke som lenge. Det er press fra øverste hold om at folk bare skal være der i noen dager. Det er selvfølgelig noen unntak, men de fleste opplever nok at man blir skrevet ut altfor tidlig.

Det er også blitt strengere i forhold til oppfølging. Man skal ha minst mulig oppfølging når man ligger inne. Man skal helst klare seg så mye som mulig selv. Det er selvfølgelig bra at man skal prøve å klare seg selv, men noen ganger trenger man mer oppfølging.

En grunn til at det blir mindre rom for å få være innlagt, er at de vil at flest mulig skal gå i poliklinisk behandling. Det optimale er jo om man har god nytte av det, men poliklinisk behandling passer ikke for alle. Man må være klar for det. Noen blir fanget opp i tide og har kjempegod effekt av å gå i poliklinisk behandling, men det er også veldig mange som trenger litt ekstra hjelp, i form av en innleggelse.

Forskjellen fra å være på akuttpost og å være på en DPS er dessuten så stor at jeg vet om flere som har vært for friske til å være på akuttpost og for syke til å være på DPS. Dermed blir de bare sendt hjem. Det er umenneskelig.

Det snakkes stadig om at byggene som brukes i psykiatrien er for dårlige, men jeg mener at byggene er det minste problemet.

Konsekvensene av at psykiatrien blir dårligere og dårligere er store. Folk må bli veldig syke før de får hjelp, og da vil det ta mye lengre tid å bli frisk. Kanskje må folk bli uføretrygdet i flere år, og kanskje resten av livet! De siste årene er det også flere jeg kjenner/vet om som har tatt sitt eget liv fordi de ikke fikk den hjelpen de så sårt trengte.

Tenk, i en av de største byene i et av verdens rikeste land, i et av verdens beste land å bo i, finnes det mange mennesker som ikke ser annen mulighet enn å dø, fordi staten ikke vil ta seg råd til å gi dem hjelp.