Jeg skulle egentlig sette meg ned i kveld å skrive et positivt innlegg. Et innlegg om de fine dagene, om alt det positive disse dagene bringer med seg og hvordan disse dagene ofte blir litt glemt bort i alt det negative.

Jeg skulle for øvrig satt meg ned med en gang. Når gleden veltet over meg og dagen var fin. Det snur så fort. Jeg lever i en evig berg og dalbane. Det er vel nettopp det som er hovedingrediensen i en bipolar lidelse også, svingninger mellom to poler. Opp og ned.

Rapid cykeling?

Vanligvis varer en episode flere dager. Enten er man deprimert over en lengre periode, eller så er man hypoman/manisk over en lengre periode. Jeg svinger veldig og kan tidvis svinge fra dag til dag, og time, til time. Noe som gjør at jeg mistenker at jeg er en av de bipolare som har blandede episoder, eller rapid cykeling, som det heter. Som innebærer hyppige og kontinuerlige svingninger.

Dette er utrolig slitsom. Det gjør alt så veldig uforutsigbart og planlegging av ting blir dermed veldig vanskelig, da jeg aldri på forhånd kan vite hvordan formen min er når jeg først skal gjøre det jeg har planlagt. Struktur og planlegging er dermed to ting som passer svært dårlig inn i min hverdag, men som ironisk nok, også er to viktige hovedingredienser for å leve så stabilt som mulig med en bipolar lidelse.

Ironi er morsomt, er det ikke…?

Positive øyeblikk

Vel, som sagt så ønsket jeg egentlig å rette fokuset mot de gode dagene. I dag kjente jeg virkelig på gleden og den energien glede gir. Det var en god dag. En fin start på dagen, og det fikk meg til å tenke: Man er egentlig ikke så flink til å omfavne de gode dagene. I alle fall så er ikke jeg flink til det.

Dette med at hverdagen, livet og fasaden på død og liv skal opprettholdes av perfekte illusjoner av virkeligheten, er for meg veldig fjernt. Der andre kanskje fokuserer på å utelukkende dele det positive i sosiale medier, er jeg mer den negative stemmen. Ikke akkurat på min private facebook konto, da jeg ikke skal spamme ned andres feed med pessimistiske holdninger til livet. Men jeg har bygget en plattform på nett og i sosiale medier som skal lette på sløret og fokusere på det negative. Det vonde.

Jeg innser at det fort kan bli veldig negativt. At man også da fort kan oppfattes som en negativ og klagete person. Det er et inntrykk jeg for øvrig er veldig redd for å gi, men så får jeg jo prøve å gi litt F i hva slags inntrykk folk har av meg. På nett er dette litt lettere enn i virkeligheten, og dermed faller det meg også mer naturlig å dele det negative.

Dog er det ikke slik at livet mitt er blottet for oppturer. Jeg bare prater ikke så ofte om det. Uten at jeg helt forstår hvorfor. Kanskje det er en frykt for at det som skjedde i dag, skal skje. Vissheten om at disse oppturene er så kortvarige gjør at det er lettere å bare la vær å dele dem.

Vise alle sidene

Jeg tenker uansett at det er viktig å vise alle sider av livet og hverdagen. Og som psykisk syk, når mye generelt er grått og trist, så burde man i aller høyeste grad være flink til å omfavne de gode dagene. Tillate seg selv å kjenne på dem, og akseptere at de nødvendigvis ikke varer evig, men at det er lov å leve litt i nuet og nyte de fine øyeblikkene.

Dette er noe jeg er svært dårlig på. Leve her og nå. Noe jeg jobber iherdig med å bli flinkere på.

Livet er jo tross alt nå. Ikke i går og ikke i morgen, men akkurat NÅ.

Håp

Vel, det ble ikke helt som planlagt dette innlegget. Jeg skulle jo fokusere på det positive. For det er jo faktisk slik at til tross for mye nedbør, så skinner også sola. Nå er vi jo på vei inn i en lysere tid også. Noe som forhåpentligvis vil hjelpe, og gjøre at polene stabiliserer seg litt. Sommeren er desidert den tiden hvor oppturene varer lengst.

Jeg lever i håpet i alle fall. Håpet om lysere tider. Mer stabile tider. I mellomtiden får jeg holde meg fast i denne berg og dalbanen

Les også: Slik får jeg hverdagen til å bli enklere med en bipolar lidelse