Et lite barn, søt og uskyldig, åtte år og livet er tung. Stygge ord, stygge blikk som ble brent inn for alltid.

Jo eldre hun ble, jo verre ble det. Ord og blikk gikk over til slag og fysisk vold. Ingen så. Ingen utstrakt hånd. Ingen hender å holde i, bare kalde vendte rygger i sikte.

Smerter og tanker, tanker om å ta sitt eget liv i en alder av 11 år.

Harde slag og stygge ord

Du er feit, stygg, brilleslange, ubrukelig og du kommer aldri til å bli noe. Ingen vil ha deg, du er VERDILØS! Disse ord husker hun godt og hun føler de enda. Hun tror på det de sa. Hun har hørt det samme så mange ganger at nå er det en del av henne.

Hun kan fortsatt føle slagene mot kroppen, og den kalde snøen de dynket henne i. Skolen ble et ork og helvete. Hun ville ikke på skolen og gråt seg selv i søvne hver kveld.

En sort og hvit tilværelse

Selvskading ble et problem i en tidlig alder, kniven ble hennes beste venn, de dessverre. Hun følte seg helt alene i en stor og kald verden, og hun visste ikke noe om hvor herlig livet kunne ha vært, for hun fikk bare dritt slengt i trynet.

Ikke noe lys, ikke noe farger, alt er svart og hvitt. Hun lurte på om hun skulle avslutte livet, forlate all dritten og alle problemene, men hun var for «feig».

Det ble laget en nettside om henne: feitjente.no, hvor dem skrev at hun bare kunne gå å dø,
at hun ikke fortjente å leve siden hun var så feit.

Kniven ble hennes bestevenn. Hun var jo bare en sjenert jente som var seg selv.

Hennes eneste mål for dagen var:

• Get up
• Survive
• Go back to bed

Livet var tungt å leve, og hun turte ikke si det til noen, ikke engang moren sin.

Latteren, den stygge latteren sitter fortsatt igjen. Og de stygge blikkene sitter som knivstikk i sjelen. Det gjør vondt, fortsatt, så mange år senere.

Fargene kom, men fremdeles var det grått

Når hun begynte på vgs sluttet mobbingen og en ny verden åpnet seg. Det ble farger og varme, men samtidig var det grått. Hun fikk flere venner og greide seg bedre på skolen, men inni seg hadde hun det helt jævlig. Selv om hun nå var omringet av mange venner, følte hun seg likevel helt alene, forlatt i mørket.

Hun var konstant redd, redd for å møte på mobberne. Redd for at helvete skulle begynne på nytt igjen, redd for blikkene, og ordene. For ord kan såre, ord kan drepe.

Les også: Det er ikke bare meg som ser de tapte kampene, men hele verden