Å være mamma byr på utfordringer for de aller fleste av oss. Særlig når man er mamma for første gang. Alt er i utgangspunktet nytt og skremmende.
Man skal ta ansvar for et helt nytt liv. Dette innebærer blant annet at du skal sørge for at denne vesle skapningen får de beste forutsetningene for et godt liv. Du skal gi han trygghet, lærdom og kjærlighet. En av livets store utfordringer. Riktignok en herlig utfordring, men likevel ingen dans på roser hele veien.
Sosial angst
En ekstra utfordring blir det når man slenger på litt psykisk sykdom. Litt angst her og litt depresjoner der toppet med mindreverdighetskomplekser som ironisk nok, er store som fjell. Så ja, det å skulle bli mamma for første gang var på mange måter et scenario som tatt ut av en vaskeekte Hollywood skrekkfilm for min del.
En av tingene jeg var redd for at skulle bli ekstra vanskelig var dette med sosial angst. For hvordan i all verden skal jeg kunne sosialisere barnet mitt når jeg selv ikke tørr å sosialisere meg?
Dette var et dilemma jeg virkelig slet med i de ni månedene jeg gikk gravid. Det var nok en del katastrofetanker ute å gikk. Tanker og forestillinger som ble overdrevet, i en allerede forskrudd hjerne, i ei hormontåke uten like. Krisemaksimeringen var derfor på topp i disse ni månedene og jeg klarte overhode ikke å se at dette skulle gå.
Over all forventning
Nå er jeg inne i den niende måneden som mamma og riktignok har det bydd på mange utfordringer på godt og vondt. Det som derimot har gått overraskende bra, er dette med den sosiale angsten. Når jeg sier det har gått bra så mener jeg at det har gått fint i den grad at jeg ikke har låst meg selv og barnet inne. Vi har ikke isolert oss fra den virkelige verden.
Jeg har klart å gjøre alt det jeg må gjøre som jeg fryktet at jeg ikke ville klare. Slik som å møte opp på diverse kontroller og legetimer. I tillegg strekker jeg grensen min når det gjelder komforsone ganske langt for den lille poden min.
Det og skulle gå ut i det offentlige og fordomsfulle rom helt alene med babyen var noe av det jeg gruet meg mest til. Det har heldigvis gått over all forventning. Det viktigste for meg er at han får det han trenger. Dette har for meg blitt en drivkraft til å gjøre ting jeg ellers ikke ville klart.
Om jeg blir sliten av det? Gjett om, men jeg er heldigvis ikke alene om foreldrerollen og lillegutt har en fantastisk pappa som stepper inn litt ekstra når jeg må ta en liten pause.
Mammahjertet er et hjerte av stål som finner frem uante styrker i en.
Lekeland til besvær
For noen uker siden fikk jeg utfordret denne angsten og grensene mine ble strukket i retninger som jeg aldri før har vært i når det gjelder sosial omgang med andre mennesker. For som tidligere nevnt så trenger barn å sosialisere seg og hvilke bedre steder er det ikke å sosialisere seg enn i lekeland? Det skal sies at planeten Pluto ikke var overfylt av overivrige og hyperaktive barn denne dagen, men vi traff nå på en og annen småtass som var på lillemann sin alder, og som han kunne få hilse på. En ting er sikkert, gutten har ikke arvet mamma sine sosiale antenner.
Her kryper man bort til ukjente og klatrer opp etter bena deres som en smidig liten katt. Vi skal for øvrig lære han at det ikke er greit å snakke med fremmede når han blir litt eldre, men i denne settingen så anså vi det som ganske trygt og uskyldig. Denne gesten fra lillemann førte oss selvsagt i prat med to hyggelige foreldre til en liten gutt som var på samme alder som vår.
Innvendig skrek jeg. Hele meg ønsket å synke ned i et sort hull. Mest av alt ønsket jeg å ta med meg guttungen å løpe ut fra hele lekeland. Den rasjonelle biten av meg klarte for øvrig å beholde fatningen og ble værende. Så da ble vi stående der å prate, mens ungene koste seg. Noe som til syvende og sist er det som er viktig, om det er aldri så ubehagelig for meg.
Midlertidig av og på bryter
Daglig må vi ut å gjøre ting som for mange er helt naturlig, men som for meg blir ekstra vanskelig og tungt. Likevel så er det som om det er en bryter som slår seg av når jeg er ute med lillemann. Som om jeg har en midlertidig bryter på den sosiale angsten. En bryter som gjør at jeg klarer å blokke ute de tingene som er vanskelig. De tingene jeg gruet meg mest til med å være mamma i det offentlige rom.
Det å gå å snakke babyspråk, leke og herje med han under andres påsyn var for eksempel noe jeg tenkte at aldri ville gå. I dag går jeg rundt i butikker, på gata og hvor som helst egentlig, og både synger, prater babyspråk og oppfører meg som en dulle mamma som om jeg aldri har gjort annet. Det er helt merkelig hvordan mamma Stine og angstfulle Stine klarer å skille lag når jeg er sammen med han. Dette gir meg styrke og mot herfra og til månen.
Det å være mamma er utfordrende på mange måter. For meg er det også noen tilleggs utfordringer som jeg må hanskes med på toppen av mammarollen. Dagen i lekeland og tiden jeg til nå har hatt med min lille skatt har lært meg at viljen til, og evnen til å legge til side egne problemer blir mye større når man har et lite barn å ta hensyn til. Hans behov overgår mine behov, ønsker og skavanker.
Alt fokus og alt energi går til å presse meg selv i forhold til min kjære lille gutt. Selv om jeg blir sliten, utmattet og tidvis så angstfull at jeg helst bare vil grave meg ned, så gir det så mye glede og så mye styrke at jeg aldri ville vært foruten.
Mammahjertet er et hjerte av stål som finner frem uante styrker i en.
