I sommer ble Kristiansand rammet av en tragisk drapssak hvor en 17 år gammel jente ble drept, og en annen ung jente ble kritisk skadet. En 15 år gammel jente står bak disse grusomme handlingene, noe som har skapt reaksjoner i befolkningen; for det er ikke normalt at 15 år gamle jenter løper rundt og dreper folk. Et sted må noe ha sviktet.
I dag er det reist tilsynssak mot blant annet barnevernstjenesten og andre som var ansvarlig for den 15 år gamle drapssiktede jenta og forhåpentligvis kan dette gi noen svar. Det vil også forhåpentligvis føre til endringer og forbedringer for andre som er i lignende situasjon som denne femten åringen. For selv om hennes handlinger er grusomme og uakseptable, så er det likevel ikke akseptabelt at et helt samfunn har oversett og ledet denne unge jenta frem mot disse handlingene.
For å unngå at lignende saker skal skje igjen, så må det helt klart endringer til, både i barnevernstjeneste, psykiatri, helsetjenester og samfunnet for øvrig – Vi har alle et ansvar og vi må bli flinkere til å se og til å si ifra når man mistenker omsorgssvikt, slik at det slipper å gå så langt at barn må bli kasteballer i et tidvis umulig system. Slik at vi unngår at flere barn ender opp som drapsdømte.
En voldelig ungdom
«Marie» har i lys av denne tragiske saken et ønske om å dele sin historie som «utagerende ungdom» – en svingdørspasient, som hun kaller det. Hennes utageringer gikk så langt at hun ble voldelig, og den dag i dag sliter hun fortsatt med å kontrollere sinnet sitt og å ikke reagere med vold.
Kunne hennes historie vært annerledes om hun hadde blitt fanget opp tidligere? Om hun hadde blitt hørt?
– Noen ganger har jeg lurt på hvordan utviklingen min hadde blitt dersom noen hadde forstått at atferden min var et språk for at noe var galt, og at det var det eneste språket jeg kjente. I stedet ble jeg møtt med en kald skulder, baksnakking og hånlige ord.
«Marie» ble alltid sett på som umulig – Den ungen som var utagerende, sint og vanskelig å ha med å gjøre. Det ingen visste, var at dette hadde sammenheng med hvordan hun faktisk hadde det, både på hjemmebane, men også i skolen; problemer som startet allerede første skoledag.
Ingen reagerte på at hun alltid var alene
«Marie» hadde problemer med å få venner, og de vennene hun hadde før skolestart, de mistet hun. Dette gjorde noe med henne. Hun begynte å lure på hva som var galt med henne, for det måtte jo være noe galt, når ingen ville være med henne, måtte det ikke?
– I ettertid har jeg forstått at det ikke var min skyld, for det er de voksne som er ansvarlige for at barn opplever sosial mestring. Det var ingen som reagerte på at jeg alltid var alene. På skolen så de det ikke. Foreldrene mine så det, men fortalte meg alltid at jeg måtte være mer sammen med andre barn. Jeg prøvde, men fikk bare ikke kontakt med noen.
Etterhvert begynte de andre å mobbe henne, noe som gjorde ting både bedre og verre. Bedre fordi hun følte seg mindre usynlig, verre fordi siste rest av selvbildet hennes smuldret bort. Hun gikk fra å være et normalt barn til et barn med dårlig selvbilde og videre til et barn som hatet seg selv. Hun ønsket å dø, ikke fordi det var så ille å leve, men fordi hun syntes synd på de som måtte omgås henne.
Voldelig lillesøster
På hjemmebane var det ikke noe bedre. Her hadde hun en søster som var både psykisk- og fysisk voldelig mot henne. I tillegg spredte hun rykter om henne på skolen. Ikke nok med det, en gang fikk hun også tak i dagboken til «Marie» som hun spredte rundt på hele ungdomsskolen.
– Innholdet var ikke fint. Jeg var allerede fylt med selvhat og nå visste alle alt om meg, og hver dag mobbet de meg for alt jeg var. Jeg prøvde så godt å likne de andre. Jeg kjøpte like klær, prøvde å snakke likt som dem, men selv dette ble rakket ned på. Jeg var enten et utskudd eller ei hermegås, og begge deler var like ille.
Foreldrene visste ikke at «Marie» ble mobbet. Hun fortalte dem det ikke fordi hun følte at hun fortjente å bli mobbet – Altså tenkte jeg at negative kommentarer var konstatering av fakta, og tenkte dermed at det var riktig av dem å behandle meg slik.
«Marie» hadde behov for at en voksen i livet hennes anerkjente følelsene hennes
Det er vanskelig å forstå hvordan ting kunne gå så lang som det gjordet i hjemmet. Hvor var foreldrene? På spørsmål om dette så sier hun:
– Det som ble gjort da hun var voldelig, var at foreldrene våre var veldig klare på at de ikke skulle velge side, så de meldte seg helt ut. De henviste til BUP, hun nektet å dra, og hun fikk det stort sett som hun ville fordi hun ble voldelig hvis ikke.
Videre forteller hun at moren hennes ble utsatt for omsorgssvikt i sin barndom. «Marie» tror derfor at hun manglet kunnskap om tilknytting og barns utvikling og at dette nok er en av årsakene til at lite ble gjort på hjemmebane.
«Marie» er overbevist om at hun kunne tålt volden fra søsteren bedre, dersom en voksen i livet hennes hadde anerkjente følelsene hennes, noe hun mener at kunne vært gjort uten samtidig å ta lillesøsters side. I stedet fikk hun alltid beskjed om at det var hun som måtte skjerpe seg, fordi hun var eldst. Da var det ikke viktig at lillesøsteren fysisk var større enn henne allerede da hun var fem år. Eller at «Marie» var et sårbart barn i utgangspunktet, på grunn av mobbingen hun opplevde på skolen.
Første møte med psykiatrien
Som elleve åring forsøkte «Marie» å ta sitt eget liv. En episode på skolen utløste det hele. Det var dråpen som fikk begeret til å renne over for den unge jenta. En medelev hadde protestert høylytt mot å bli satt sammen med henne til et gruppearbeid de skulle gjøre. Ydmykelsen av å bli snakket nedlatende om foran hele klassen var for mye å bære, i tillegg til alt det andre vonde i livet hennes.
På toppen av det hele gjorde ikke læreren noe. Hun tillot denne jenta å snakke stygt om henne i alles påsyn, og attpåtil endte det opp med at hun fikk viljen sin – hun slapp å jobbe med «Marie.» Tårene presset på og hun var ute av seg resten av timen.
Etter denne episoden reiste «Marie» rett hjem og tok overdose på sovemedisiner. Det positive med dette er at «Marie» overlevde, og endelig begynte folk å se at hun ikke hadde det noe greit – enn så lenge. Hennes første møte med psykiateren ble et faktum.
Hatet seg selv
– Selvmordsforsøket mitt gjorde mamma oppmerksom på at noe var galt, og hun maste til jeg fortalte, og det ble tatt tak i. Jeg gikk i sjette klasse, og for første gang ble jeg ikke mobbet eller frosset ut på skolen. Det var alltid noen å være i lag med på skole, og jeg fikk til og med noen venninner. Men mobbingen jeg til da hadde opplevd, ble aldri tatt tak i. Og selvbildet mitt ble ikke bedre av å ha venner.
«Marie» syntes synd på dem som måtte være sammen med henne, og derfor begynte hun etterhvert å isolere seg. Uansett hva de rundt henne gjorde av positiv oppmuntring, så hjalp det ikke. Hun var ikke mottakelig for noe positivt. – Jeg hatet meg selv og mente at andre også burde hate meg. Jeg burde fått psykiatrisk hjelp allerede her, men siden det aldri ble snakket om igjen, fortsatte jeg skjevutviklingen.
Selvhatet vokste seg større og større, og til slutt rettet hun dette hatet mot alle andre også. Alle negative tanker ble selvforsterkende og de positive tankene slapp ikke til.
Måtte flytte hjemmefra som 16-åring
Årene mellom 14 og 19 år var ei tåke for «Marie». Som 14 åring var hun voldelig for første gang. Etter episoden hvor lillesøsteren hadde delt dagboken hennes på skolen så fikk hun nok. Alle årene med mishandling raste gjennom hode hennes, og det «klikket» rett og slett. Det endte opp med at hun skambanken søsteren sin, og herfra gikk ting enda mer nedover.
Hun hadde gjentatte selvmordsforsøk bak seg, mobbingen ble bare verre og hun begynte med selvskading. Men ingenting var nok til å bli innlagt. Hun fikk poliklinisk behandling og som 16-åring ble hun flyttet på hybel for å skjermes mot vold fra søsteren sin. – «Marie» var altså den som måtte flytte bort og bli etterlatt for seg selv, mens det var søsteren som i utgangspunktet var den voldelige.
Drømte om å drepe jenta som hadde mobbet henne i sjette klasse
Et stort problem for «Marie» i denne prosessen var at hun ikke snakket. Derfor var det vanskelig å hjelpe henne. Og hver gang hun opplevde at noe ikke var til hjelp, følte hun seg litt mindre verdt. Så hun sluttet å møte opp til psykologtimene fordi hun ikke følte kjemi med behandlere.
– Det var aldri noen som etterlyste meg. I tillegg var foreldrene mine kuttet ut av livet mitt nå, og jeg levde helt selvstendig, med deltidsjobb og skole, men ingen av delene gjorde jeg særlig bra, sier hun og tilføyer: Å gå inn i voksenlivet på denne måten, unner jeg ingen.
På toppen av alt som skjedde så begynte et fryktelig mørke å spire og gro i henne. Et mørke som hun ikke turte å fortelle om til noen.
–Jeg drømte om å drepe jenta som hadde mobbet meg i sjette klasse, og jeg håpet at jeg en dag skulle få mot til å gjøre det. Jeg drømte om å få tak i våpen og bli en av de berømte skoleskyterne. Jeg la meg ned på motorvegen midt på natta og håpet jeg skulle bli påkjørt, og jeg skadet meg selv, ruset meg og fikk anoreksi.
Levde i konstant kriseberedskap
Med jevne mellomrom «klikket» det for henne i all offentlighet. Men hver gang politi- og ambulansepersonell kom varme blikk, så ble hun til smør. I det hun roet seg, kuttet de dermed også ut hjelpen. De gjorde alt riktig, og senere gjorde de alt feil. Fordi hun var rolig, ble hun nektet videre hjelp. Men det var jo når hun var rolig, at hun endelig var klar til å ta imot hjelp, en hjelp hun ble nektet nettopp fordi hun var rolig – et paradoks.
Selv om «Marie» vet at handlingsmønsteret hennes ikke er konstruktivt så kommer likevel den utagerende siden hennes frem. Hun prøver så godt hun kan å skjerpe seg, men det er vanskelig å holde på kontrollen når det blir som verst.
Alle ble potensielle mobbere
For om lag et år siden så begynte hun på ny å gå til psykolog, på eget initiativ. Hun sier at det er først nå hun har blitt i stand til å se hvor ille ting har vært. Hvor sterk angsten har vært og hvor dype depresjoner hun har hatt. Hun levde i konstant kriseberedskap, hvor store deler av livet hennes har vært en eneste lang krise.
I en periode på ungdomsskolen ble det lagt lapper i jakkelomma hennes hvor det blant annet sto at hun var stygg. Eller hun kunne finne en tegning av en gris som sa: «Vi kan godt være venner».
Hun visste ikke hvem som sto bak disse tingene, og dermed ble alle til slutt potensielle mobbere. Hun stolte ikke på noen og trodde at alle ønsket henne vondt. For å ha kontrollen, ble hun derfor voldelig for å holde mennesker hun ikke stolte på, på avstand.
Burde fått tilbud om psykologhjelp etter mobbingen
«Marie» sin erfaring med helsevesenet er at man må være fysisk utagerende for å få hjelp. De gangene hun var rolig opplevde hun at alle bare tenkte at det gikk fint med henne, men det var langt fra sannheten. Når hun uteble fra skolen eller timer til psykolog, så var det ingen som undersøkte hvorfor. Iallfall ikke før hun begynte å bruke vold mot seg selv.
Hun ble i tillegg en mester på å si akkurat det hun visste at de forventet for å la henne være i fred. Og de gangene hun ikke sa noe, var hodet hennes fullt av destruktive tanker, men det var det ingen som forstod. Siden hun var rolig, antok de bare at hun hadde det greit.
Selv mener «Marie» at mye kunne blitt gjort annerledes. Blant annet så mener hun at hun ikke bare skulle fått være i fred. Da den første mobbesaken hennes ble ordnet opp i, burde hun allerede da vært tvunget til psykolog – Eller, jeg hadde garantert møtt opp frivillig, sier hun. Men ingen gav henne tilbudet, og selv var hun ikke i stand til å si hva hva ønsket.
Vi må slå ring om 15-åringen i Kristiansand
I tillegg til dette så mener hun også at hun ikke skullet fått lov til å flytte for seg selv som 16-åring. For selv om ting ble bedre utvendig – karakterene gikk opp og det så ut til å gå bedre, var hun helt knust og helt alene på innsiden. Igjen startet prosessen med å bli selvdestruktiv på nye måter, og på denne tiden begynte hun for eksempel å kutte seg i ansiktet før skolen og det var knapt et menneske som reagerte.
Et par av lærerne spurte ved én avledning hvordan det gikk, men da hun sa at det gikk fint, spurte de aldri igjen. Hadde de derimot vært litt mer pågående, vist at de var oppriktig bekymret, så ville hun kanskje hatt god nok tro på at den læreren brydde seg nok, slik at hun kunne fortalt at det ikke gikk greit.
– Alle gav opp så fort, ingen spurte hvorfor. Det er vel den største feilen som ble gjort. Det er fryktelig å leve slik, sier hun og fortsetter: Jeg velger derfor å sende en stor klem til jenta i Kristiansand, og et ønske om at vi kan slå ring rundt henne. Hun har selv gått ut og sagt at hun trenger hjelp, men hun har ikke blitt hørt. Dette er altså ikke hennes skyld. Det er de rundt henne som har sviktet.
Selv var «Marie» 28 år før hun endelig klarte å si at hun trengte hjelp, og det tok lang tid fra dette til hun faktisk ble mottakelig for det. – Hjelpeapparatet trenger utrolig store mengder tålmodighet, varme blikk og evnen til å sette seg på gulvet sammen med de som sliter, avslutter hun.
«Vanskelig» og «utagerende» atferd er også en form for kommunikasjon
«Marie» sin historie føyer seg i rekken av mange lignende historier. Barn som blir utsatt for omsorgssvikt, mobbing og som deretter ikke blir sett eller hørt. Ingen gjør noe. Alle står på sidelinjen og ser på. Hvor mange flere barn må leve den samme skjebnen før noe gjøres? Hvor mange barn må ende opp som drapsmenn, før samfunnet våkner?
I denne historien ser vi et mønster som gjentar seg; mor ble utsatt for omsorgssvikt, og viderefører denne omsorgssvikten over til sine barn, som igjen blir alvorlige syke på grunn av dette. Hvor er hjelpeapparatet og hvorfor griper ingen inn?
Vi trenger mer kunnskap om psykisk helse, om omsorgssvikt og om hvordan man skal fange opp barn som i det stille lider. Barnehager, skole og helsetjenester må komme på bane å gripe inn så tidlig som mulig. En inngripen som går på å hjelpe og veilede, og ikke bryte opp enhver familie som står overfor utfordringer som ved litt veiledning kanskje kunne blitt løst.
I tillegg trenger vi alle å bli flinkere til å si ifra når vi ser at noen blir mobbet eller behandlet dårlig. At barn kan gå så å si gjennom hele grunnskolen å bli mobbet uten at noen reagerer, det er faktisk ikke innafor.
Vold er aldri ok. Det er aldri en løsning og det kan ikke gå ustraffet hen. MEN, når volden starter allerede i barne- og ungdomsskolen, da burde varselsslampene til de rundt lyse og man må gjøre noe, fremfor å avfeie barnet og dets atferd som «vanskelig» og «utagerende».
