I natt kom du igjen. Som lyn fra klar himmel. Plutselig var du der, i din mørke, skremmende drakt. Du tok kvelertak på meg, sørget for at jeg akkurat fikk nok oksygen til å holde meg våken, men likevel så lite oksygen at jeg følte at jeg skulle svime av når som helst.

En sadistisk djevel, det er hva du er. Du nyter hvert pinefullt sekund. Du livnæres av min frykt.  Adrenalinet vokser. Hjerte pumper fortere mens kroppen blir slappere. Jeg svimler mens jeg gisper etter luft. Kan du ikke bare se til helvete å gå din vei?

Hjelpesløs

Såpass har jeg lært om deg alle disse årene jeg har kjent deg. Du er ikke farlig, du har det bare i kjeften. Likevel så blir jeg så forbanna redd. Gang på gang så slår du meg ut. Gang på gang tar du pusten fra meg, og jeg ligger tilbake sammentrukken som et lite barn, livredd og hjelpeløs.

Det er litt min feil også. Jeg inviterer deg jo inn, gjør jeg ikke? Ofte står du bare der og lusker. Jeg ser deg mens jeg forsøker så godt jeg kan å ignorere deg. Men noen ganger er du bare så påtrengende. Du har en irriterende stor makt over meg. En makt som til slutt gjør at jeg åpner døren på vidt gap og lar deg tre inn i min verden, min kropp, mitt hode, mitt sinn.

Akkurat ja: MITT!

Utslitt

Jeg blir like overrumplet hver gang. Jeg sitter igjen spørrende og undrer: Hva er galt med meg? Hvorfor klarer jeg ikke bare å snu ryggen til deg etter alle disse årene? Du er som en invaderende ekskjæreste som ikke vil gi slipp. En psykopat i natten som elsker å pine meg.

Når skal du gå lei?

Jeg er i alle fall lei. Du sliter meg ut, gjør meg trett og irritabel. Jeg vil så gjerne snu ryggen til deg, lukke døren for godt, men jeg klarer det ikke. Du har en ubeskrivelig stor makt over kroppen min, en makt jeg ikke klarer å overstyre.

Vær så snill å gå din vei…..Angst

Les også: Til deg som sliter med angst