De bortglemte. De slitne, mistenkelige, skremmende, skitne og ”farlige” menneskene som raver gatelangs og snakker med seg selv. Som sitter i parker, under broer og på andre offentlige steder og setter sprøyter i armen, som sniffer hvitt pulver og som drikker av flasker gjemt i en pose. Menneskene som alle ser, men som få bryr seg om – De narkomane.

I aftenposten skriver de at nærmere 300 dør av overdose i Norge hvert år. De siste ti årene har 3000 narkomane mistet livet. Likevel så lover ikke politikere noen i forholt til tiltak som kan hjelpe narkomane ut av avhengigheten sin.

Lederen for stiftelsen Erlik, Anlov Mathiesen, mener de ikke lover noe på grunn av de høye kostnadene det vil føre med seg å sette i gang målrettede tiltak for å hjelpe narkomane. Mathiesen mener media og befolkningen generelt ikke bryr seg nok fordi vi tror rusavhengigheten dypest sett er selvforskyldt, og ikke ser mennesket bak avhengigheten. (Fra artikkelen «En narkoman er ikke noe verdt» i Aftenposten 13.juli.2013. 13.)

Hvem er egentlig mennesket bak avhengigheten?
Er det en festglad ungdom som ikke syns alkohol var spennende nok og gikk over til sterkere stoffer? Er det en ulydig tenåring som skal overgå alle grenser som settes av sine omsorgsfulle foreldre? Er det en voksen mann som bare en dag finner ut at det ikke er nok fart i livet og at han trenger noe sterkt for å sprite det opp litt? Eller kanskje det er en husmor som kjeder seg og tror at litt rus vil gjøre susen for en ellers kjedelig tilværelse?

Tilsynelatende normale mennesker ikke sant? Riktignok tar de kanskje et dumt valg når de velger å ta den første drinken, den første røyken, eller det første skuddet. Til tross for at de en eller annen gang i livet tok dette valget, så er det ikke greit å overse, spytte på og snu ryggen totalt til disse «idiotene» som bare en dag fant ut at de ville ha det litt morsomt. For kan  kan det tenkes at det er dyptliggende problemer som kommer av en kompliserte og vanskelige bakgrunn?

La oss ta av oss sort/hvitt brillene i noen minutter å gå ut av vår egen boble for en liten stund. Tenk at livet, verden, samfunnet og menneskene i dette samfunnet er fargeklatter dannet av fargekoder. Noen farger er enklere å blande sammen enn andre. Slik er det i det virkelige verden. Selv om du lever et A4 liv, så er det ikke dermed sagt at alle rundt deg gjør det.

-De bortglemte. De slitne, mistenkelige, skremmende, skitne og ”farlige” menneskene som raver gatelangs og snakker med seg selv. Som sitter i parker, under broer og på andre offentlige steder og setter sprøyter i armen, som sniffer hvitt pulver og som drikker av flasker gjemt i en pose. Menneskene som alle ser, men som få bryr seg om – De narkomane!

Alle takler ting forskjellig
Selv om du har taklet en vanskelig periode i ditt liv på en rasjonell måte, så er det ikke dermed sagt at alle andre er like rasjonelle. Husk at vi alle har ulike forutsetninger i livet. Og viktigst av alt – selv om mannen som sitter i parken med sprøyta i armen, eller kvinnen som trekker gatelangs for å få penger til sitt neste fiks i dag er godt voksen, så er det ikke dermed sagt at de var voksne når den første sprøyta ble satt, de første pillene ble svelget eller første gang hasjrøyken ble inhalert.

Hvis du tar av deg sort/hvitt brillene i bare noen minutter og betrakter mennesket under de skitne klærne, mennesket bak det slørete blikket og mennesket bak sprøytespissen som ligger rundt ham, så vil du kanskje se et forskremt lite barn som led under omsorgssvikt. Et barn som samfunnet allerede da snudde ryggen til. Et barn som ble slått, missbrukt og hatet av de som skulle elske det mest. Et fortvilet barn som på ingen måte visste bedre, som kanskje havnet i feile miljøer, som møtte voksne menn som ble en slags forskrudd farsfigur, som etterhvert ble like ondskapsfull som den biologiske faren som hun i alle år hadde lengtet etter å ha, og at denne farsfiguren til slutt tvang henne til å selge kroppen sin og til å ta dop.

Noens bagasje er tyngre å bære enn andres
Tenk på barna som vokser opp med rusavhengige foreldre, som til slutt sitter sammen med foreldrene sine å ruser seg. De samme barna som nå har blitt voksne ser du sikker i parken du går forbi daglige mens du rister fordomsfullt på hode og tenker at de bare kan takke seg selv for det livet de har i avhengighetens makt.

Her har du altså ulike menneskene med ulike bakgrunner som er oppvokst med ondskap, fysisk og psykisk vold og overgrep. Det er mennesker som har vokst opp uten å se et snev av godhet hvor de blir sviktet fra alle kanter. Noen av disse barna får rus inn med morsmelka omtrent, og der står du på din høye hest og ser ned på mannen i parken, rister på hode og tenker: Han har seg selv og takke!

Narkomani  er kanskje ikke er så selvkorsfylt likevel?
Klarer du nå å tenke at kanskje det er mennesker som i en vanskelig situasjon i et svakt øyeblikk tok et galt valg, eller enda verre, kanskje det er et lite barn eller en tenåring som ikke har vokst opp og lært forskjellen på rett og galt, at kanskje de ikke forstår omfanget av hvor alvorlig rus faktisk er, eller at de i et alkoholisert og rus infisert samfunn ikke vet bedre, og at de på bakgrunn av sin manglende dømmekraft som 13-16 åringer i dag har blitt syke av det valget de tok!

Blir det da riktig å snu ryggen til disse syke menneskene? Er det riktig at regjeringen setter en prislapp på menneskeliv og med det nærmest nekter å hjelpe rusavhengige fordi det koster for mye og fordi folk flest ikke bryr seg med slike saker i valgkampene? Burde ikke den manglende interessen til den vanlige mannen i gata gjøre at politikere i enda større grad tok dette på alvor og presset det inn i de offentlige debattene slik at folk flest ble mer bevisst på hva det å være avhengig av rus faktisk innebærer, ikke minst, slik  at de også får kunnskap om at rusavhengige nødvendigvis ikke bare kan takke seg selv for at de nå sitter på gata å blir spyttet på?

Det er vi som samfunn sitt ansvar å ta vare på og hjelpe hverandre, men det er politikernes ansvar at de som ligger nede får tilstrekkelig hjelp, at vi som samfunn har midler og mulighet til å hjelpe hverandre og det er politikernes ansvar at tilbudene til rusavhengige er tilstrekkelige og gode. PÅ kort sikt så koster det samfunnet mye penger, men på lang sikt så vil samfunnet tjene på det!

Ta av deg sort/hvitt brillene og ta deg tid til å tenke over dette neste gang du ser en skitten narkoman i parken, midt i byen eller andre steder du ferdes. Tenk på mennesket under de skitne klærne og bak de slørete øynene og tenk på den usynlige bagasjen han eller hun bærer på, bagasjen som nok er tyngre enn du noen gang kan klare å forestille deg, da vil du kanskje legge fra deg disse fargeløse brillene å se verden og menneskene i den med et mer fargerikt blikk på både godt og vondt, og kanskje du kan være en av dem som snakker opp for og hjelper de som av ulike årsaker ligger nede, enten det er rus, eller andre mer sosialt aksepterte årsaker som holder dem nede!