De siste årene har jeg med jevne mellomrom fått høre at folk har snakket om meg bak ryggen min. De mener jeg faker og overdriver, og at det sikkert ikke er så ille som jeg sier det er. Jeg kan skjønne at det er vanskelig å forstå hvordan det er når man ikke har vært i samme situasjon selv, men det jeg synes er synd, er at de ikke kommer til meg med det. At de heller går til andre og snakker om det, så jeg ikke får sjansen til å forklare.

Jeg kan love dere med hånda på hjertet, ti kniver i halsen, mor og far i døden og alt det der, at jeg ikke spiller syk. Skulle jeg spilt noe jeg ikke er, så er en deprimert psykiatrisk pasient det siste jeg ville valgt. Det er ikke så jævlig morsomt å sitte hjemme hver dag, og det er ikke så jævlig morsomt å være innlagt på Østmarka. Det er ikke noe jeg gjør for moro skyld.

Egentlig så kan man ikke motta arbeidsavklaringspenger fra Nav i mer enn 4 år. Egentlig så skulle jeg blitt fratatt denne stønaden nå i vår, men på grunn av at jeg fremdeles er for syk til å jobbe, har det blitt bestemt at jeg skal få det i minst ett år til. Og det er ikke jeg som har tigget meg frem til det. Det er noe som Nav og psykologen min har bestemt sammen. Jeg har ikke engang sagt ett ord om saken. Det burde si sitt.

Vel, jeg kunne jo forsåvidt gått i behandling hver uke og faket en depresjon. Jeg kunne bare latt som at jeg hadde det så fælt, for å kunne gå hjemme og kjede meg hver eneste dag, men det hadde jeg ikke orket.

Jeg savner å gå skole, og jeg savner å jobbe. Jeg er 23 år, og har ikke fullført vgs enda. Det er ikke akkurat sånn at jeg synes det er så kult. Det er heller ikke særlig kult når folk spør meg hva jeg driver med, og jeg ikke har noe svar å gi dem. Det er innmari flaut å måtte svare “ingenting” eller “behandling”, når disse svarene får folk til å tenke sitt. Eller når det kommer frem at jeg har jobbet som frisørlærling og folk spør om jeg er utdannet frisør –Nei, jeg droppet ut etter 7 mnd. Det er også lite kult å tenke på det store hullet som kommer til å være i cv ’en min den dagen jeg er frisk nok til å søke etter jobb.

Nei, jeg faker ikke. Nei, jeg overdriver ikke. Jeg håper på å bli frisk nok til å få fullført vgs og få meg en jobb/utdanning så snart som mulig, så jeg slipper all denne stigmatiseringen og alle de ubehagelige spørsmålene. Jeg håper dere får et annet syn på saken av dette innlegget, og hvis dere fortsatt er i tvil, kom til meg med det, ikke til alle andre!