Stine Nilsen

Sosial angst: En selvopptatt lidelse?

Pusten blir tyngre. Hjerte dunker fortere…Fortere. Talen blir stotret og merkelig. Du skjelver og føler deg klam. Alt du ønsker er å søke tilflukt i din trygge havn hjemme bak lukkede dører. Bak hvor ingen kan verken se, eller høre deg. En slik dag hadde jeg i dag.

Dette er følelser som oppstår i sosiale sammenhenger for en person med sosial angst. «Hva mener de om meg?». «Ser de på meg nå?». Meg, meg, meg. Sosial angst – Frykten for andre mennesker. Egentlig en veldig selvopptatt lidelse. For du går konstant og tenker på hvordan andre mennesker oppfatter deg. Som om du er så veldig betydningsfull. Som om verden roterer rundt deg, og alt du gjør er til observasjon av menneskeheten. Alle øyner er rettet mot deg.

Jeg er ikke selvopptatt

Selvsagt vet jeg at det ikke er slik. Jeg er i grunn ikke veldig selvopptatt heller. Likevel er jeg veldig opptatt av hvordan jeg blir oppfattet når jeg beveger meg utenfor husets fire vegger. Jeg blir plutselig veldig opptatt av om andre ser meg, hvordan de ser på meg, og hvordan de oppfatter meg. Jeg tenker konstant på hva de tenker om meg. Om de syns jeg er rar. Om de går hjem og ler av den rare jenta de så på butikken tidligere den dagen.

Du har så lite tiltro til deg selv at du overhode ikke klarer å akseptere at andre mennesker skal se deg…Slik du er. Fordi du misliker det de vil se så alt for sterkt.

Hvorfor de skulle bruke tid og energi på å tenke på at jeg gjorde noe rart, er jo helt hinsides. Ikke minst så vet jeg at det høres voldsomt selvopptatt ut. For hver og en av oss har som regel nok med vårt eget, som om man da ikke skulle begynne å tenke på meg i tillegg. En person de mest sannsynlig ikke kjenner en gang.

Den rasjonelle delen av meg tviler på at de husker at jeg stammet litt ekstra. Snublet foran dem. Eller hva som helst annet jeg kan gjøre – tre måneder senere. Likevel så ligger det lang fremme i mitt minnet i flere måneder. Så da er det lett for den irrasjonelle delen av meg å ta over og dermed innbiller meg at det selvsagt ligger like langt frem i minnet til alle andre også.

Kom meg ut, men ikke uten angsten som spiser meg opp innenfra……

Baby foran angsten

I dag kjente jeg ekstra på dette. Alle blikk var rettet mot meg. Alle smilte av hvor rar jeg var. Jeg følte meg som en strandet hval i et sirkus. Hvor alle skuelystne peker og ler av den rare skapningen som ligger der og plasker på land. Hvorpå denne skapningen – altså meg– hveser febrilsk etter luft.

Lite hjelper det når man har en søt baby med seg. Finnes det noe større samlingspunkt enn et skjønt lite barn? Dette er forsåvidt en positiv ting. En fin måte å komme i kontakt med andre mennesker. Et naturlig samtaleemne. Dog veldig vanskelig når angsten blomstrer og du overhode ikke ønsker å konversere med andre mennesker fordi du føler deg som en sosial analfabet.

Drivkraften min for å komme ut i dag var nettopp den lille forventningsfulle skapningen som jeg har født. Det satt langt inne å komme seg opp og ut, men vi kom oss ut. Hans behov kommer før mine. Og vi satt oss på kafe sammen.

Vi koser oss – Alle øyne på meg.– Men vi koser oss!

Slutt å se på meg.

Jeg vil hjem…NÅ!

Talen min er elendig. Jeg skjelver. Jeg snubler bortover gulvet nå. Alle øyne på meg. Jeg vil dø. Jeg vil hjem. Ikke prat med meg!

Tankene raser gjennom hode i lysets hastighet. Det er så utrolig slitsomt. Å gå ut på en dag som dette, med all denne angsten, det krever så enormt mye. Alle krefter, all energi, alt jeg har, krever det. Jeg blir oppbrukt. Sliten. Ferdig.

Er det ikke bare å la være å bry seg?

For deg som ikke kjenner til problematikken så høres det både selvopptatt og rart ut. For er det ikke bare å ikke bry seg om alle andre. Alle de andre som garantert ikke bryr seg om deg? Spør du nok.

Jo, du har et poeng. Men noe i meg klarer bare ikke å slå meg til ro med at andre kan le av meg. At de kan se meg –Usikre, klønete og teite meg.

Det handler ikke om selvopptatthet. Men om usikkerhet. Man er så usikker på seg selv, at det blir altoppslukende. Du har så lite tiltro til deg selv at du overhode ikke klarer å akseptere at andre mennesker skal se deg slik du er. Fordi du misliker det de vil se så alt for sterkt. Noe som fører til ekstra usikkerhet og den sosiale analfabetismen dukker opp og tar over hele deg og du føler deg plutselig enda mer udugelig.

Usikkerhet og sjenanse

Veldig mange er usikre rundt fremmede mennesker. Nordmenn generelt er ikke akkurat et veldig folkelig og sosialt folkeslag som slår av en prat med sidemannen på bussen. Jeg vet også at mennesker er en fordomsfull rase. Når jeg dømmer meg selv nedenom og hjem. Så orker jeg ikke tanken på at resten av befolkningen skal gjøre det samme.

Det er helt tragisk. Særlig med tanke på at man stadig hører om andres usikkerhet. Det kleine første møte. De kleine «fint vær i dag» samtalene. Alle opplever vi det en eller flere ganger i løpet av dagen. De fleste misliker det og kjenner på ubehaget som oppstår i disse situasjonene.

Et fåtall er for øvrig som meg, som overtenker og lar disse situasjonene og disse opplevelsene styre livet. Det preller ikke av så fort jeg forsvinner fra den gitte situasjonen. Det fortsetter å kverne i tankene i timer, uker og måneder etter. Og skulle jeg være så uheldig å treffe på den eller de som jeg har følt dette sosiale ubehaget overfor. Så slår angsten ut i full blomst igjen og jeg ønsker bare å synke ned i et digert, sort hull.

Les også: En mamma med sosial angst