«Hovedstaden i Tyskland?» Du tenkte lenge. Så på meg med et smil som oste selvsikkerhet, dette kunne du jo. Blikket ditt gav likevel tegn til usikkerhet. Jeg så redselen i øynene dine da du ikke helt klarte finne frem til ordet. «Ærh, geografi er alt for kjedelig,» svarte jeg på de fortvila signalene du sendte ut, «vi velger heller et annet emne!» Jeg trilta terningen, og flytta brikken min videre.
Mamma visste det var noe galt med deg lenge før du fikk bekreftet diagnosen din. Det var liksom noe med pappa som ikke stemte. Nye og nye småendringer dukka stadig opp i personligheten din. Mamma ble stadig mer bekymra og engstelig. Det var mamma som visste det var noe alvorlig galt med deg, lenge før alle andre. «Det er da ikke noe gale med meg!» Staheten din var nærmest ugjennomtrengelig. Det krevdes en utrolig styrke for å ta saken i egne hender, noe min mor har hatt i seg så lenge jeg kan huske. Men selvfølgelig var ikke du syk, og om du var syk gikk det jo alltid bra igjen med deg. En hjertetransplantasjon, utskifting av nyrer. Ingen fare. Ingenting og bekymre seg for. Du var jo udødelig. Var du ikke?
Jeg husker godt kvelden mamma bestemte seg for å ta grep, hun kunne ikke lenger leve på løgnen din om at alt var som normalt. Alt var ikke som normalt. Snarere tvert om. Jeg satt ved kjøkkenbordet og kikka ut vinduet. Venta på at ambulansen skulle komme. Klokka nærma seg vel rundt midnatt før det skjedde noe. Mamma var hos pappa. Jeg ble bare sittende å vente. Du ble innlagt den kvelden. Jeg klarte ikke helt se for meg at ambulansepersonell skulle være nødvendig, tydelig påvirket av min fars naive optimisme. Lite visste jeg da om hvor kraftig feil jeg skulle ta.
Det viste tydelige funn på CT-bildene. «Dere må komme. Helst så fort som mulig. Vi vil ha dere alle her med oss før vi informerer noe videre.» Bildene viste en stor og mørk skygge. På størrelse med en tennisball v
ar beskrivelsen som gikk igjen og igjen oppe på sykehuset. Mamma gikk ut for å prate med legen, og jeg var igjen inne på sykerommet du lå på. Du skjønte dette måtte være noe alvorlig, og optimismen din klarte ikke lenger skinne gjennom til meg. Du var oppgitt. Sliten. Redd.
«Skal vi se om det går noe bra på TV? Kanskje Bonanza går?» Smilte jeg falskt til deg, et mislykka forsøk på å lette på den tunge stemningen som var bredd seg som et tungt teppe utover i rommet.
Du svarte ikke, gav meg kun et skjevt smil tilbake, før du festa de redselsfulle og sinte øynene dine på det overfladiske TV-programmet som gikk på MTV. Helt ulikt deg. Du tok fjernkontrollen, skrudde opp lyden til den nådde nærmest maks volum. Vi sa ikke mer til hverandre den ettermiddagen.
De neste dagene på sykehuset gikk det bedre med humøret ditt, nok en gang henta du den nærmest uslåelige optimismen din. «Nå må vi ikke ta sorger på forskudd! Det er da ikke sikkert det er så ille som dere skal ha det til!». Du fant alltid de små gledene, selv i de mørkeste stundene. Og kvikk-lunsj var noe du hadde glede av helt til den siste dagen vi fikk med deg. Du lot alltid lyset vinne over mørket. «Det handler ikke alltid så mye om hvordan man har det, men heller hvordan man tar det!»
Det gikk fryktelig fort nedover med deg, likevel gikk den 3 måneders lange kampen samtidig utrolig sent. Det ble av og til for tungt å se deg, og jeg klarte ikke alltid bli med mamma til sykehuset for å besøke deg. Det ble for mye. Det var ikke pappaen min som lå hjelpeløs og forvirra i sykesengen. Personen jeg besøkte på sykehuset var så fullstendig motsatt av den gode pappaen jeg kjente. Vi mista deg gradvis dag for dag.
Du fikk ikke så mange strålebehandlinger du i utgangspunktet ble satt opp til. Tankene må ha surret i hodet på deg også. Hvorfor skulle de ikke fullføre behandlingen? Hvorfor ble du sendt hjem fra Bergen sykehus tidligere enn planlagt?
«Vi tror i beste fall det er snakk om 1 år dere har igjen». Jeg ville ikke ha kun et år med deg. Du skulle da ikke forsvinne fra livet mitt før jeg var godt voksen med egne barn og familie. Det var nærmest som å gå rundt i et levende mareritt den siste tida, den brutale nedgangen du gikk gjennom de siste ukene var nærmest ikke til å holde ut.
Vi var hos deg kvelden før du gikk bort fra oss. Sigbjørn med sin familie var der hos deg også den kvelden. Du syntes det var godt å ha oss rundt deg. Du hadde ikke mye krefter igjen, og vi bestemte oss for å la deg hvile etter en liten stund. «Vi kommer igjen til deg i morgen, Knut!» husker jeg min mor sa. Det var en svak og sliten person som lå på sykesenga. Men selvfølgelig holdt du fortsatt smilet på. «Ha det da, pappa!»
Jeg skulka skolen dagen etter. Akkurat som om jeg følte på meg det var noe som gikk galt. «Miracles happen to those who believe in them» – jeg trøsta meg med dette, og prøvde å få en visshet om at alt skulle gå bra. Jeg hørte telefonen ringe oppe, men tenkte ikke stort mer over det. Etter en stund kom mamma gråtkvalt ned. «Det er ikke mer. Pappa er ikke mer.» Det første jeg følte var sinne. Hvorfor? Hvorfor hendte dette? Finnes det virkelig en Gud, så hvorfor lar han dette skje? Hvorfor gjorde han ikke bare pappa frisk? Hvorfor, hvorfor, hvorfor…
Vi savner deg alle noe fryktelig. Spesielt tryggheten du gav. Hadde jeg bekymringer, klarte jeg som regel å glemme dem etter å ha prata med deg. Slik var det for så mange flere. Jeg kommer til å fortsette å flytte brikken videre, og godta at noen spørsmål bare vil stå åpent og forbli ubesvart. Men terningen triller videre. Sov godt, pappa!
«Your shadow» er låta jeg skrev til min far like etter han fikk diagnosen. Det var den ene kvelden mamma reiste opp til sykehuset for å besøke han, men jeg klarte ikke. Da ble denne låta til. Den skulle formidle at uansett hva, og hvor fort nedgangen kom til å gå, så hadde han meg. Jeg ville alltid være der med han og for han.
