Jeg står på badet og ser i speilet, og en jente står der på andre siden av glasset og stirrer tilbake på meg. Hun ser trist ut og øynene hennes er nesten helt tomme.
Mens jeg står der og ser på henne, kjenner jeg hatet bygge seg opp i meg.
Uroen kribler gjennom kroppen. Nummenheten tar fatt fra topp til tå. Gispet etter pusten hjelper lite. Lungene tettes litt etter litt, snart er all luft ute og panikken er klar for å ta over.
"Skal jeg virkelig dø nå?"
Den brennende følelsen vil ikke gi seg, følelsen av et flammehav som kaster seg
Jeg skriver en personlig blogg hvor jeg tar opp ulike temaer innenfor psykisk helse, blant annet skriver jeg også om mine egne problemer i forhold til dette. En ting jeg går rundt og lurer på er hva som gjør at så mange mener det ikke er så lurt for fremtiden
Det er normalt for alle å bli slitne etter en dag på jobb, eller etter at de har hatt mye på programmet den siste tiden. Men når man er deprimert er man sliten på en helt annen måte. Man blir liksom aldri uthvilt.
For de såkalt “friske” hjelper det som regel
Hvordan skal man forklare for de rundt seg hvorfor man ikke klarer å delta på ting, hvorfor man ikke klarer å gjøre husarbeid, og hvorfor man ikke kommer seg i dusjen? Det er veldig vanskelig å få andre til å forstå, det tror jeg alle som sliter kjenner seg igjen
