Jeg kjenner jeg blir så sint på meg selv. Eller, jeg blir sint på angsten som tar over kroppen min, og som dermed blir en versjon av meg selv som jeg virkelig hater.
Det føles ut som jeg er todelt. Den ene delen av meg er selvsikker, har tro på meg
Hjertet dunker ekstra tungt, hendene mine skjelver. Jeg har ingen energi, jeg har bare ligget i senga hele dagen med øynene igjen.
Jeg er ikke sulten, bare sliten. Det har gått noen timer siden sist jeg spiste. Jeg har ikke spist noe siden 08.50 i går. Og egentlig ville jeg nå
Det stråler en varm følelse igjennom meg. Noe er i ferd med å skje. Noe positivt og noe godt, tror jeg.
Jeg har det fryktelig vondt, men håpet om en bedre fremtid ligger her foran mine føtter.
Det er bare jeg som kan gjøre noe, det er bare jeg som kan gjøre
Noen dager sier bare kroppen stopp. I dag er en slik dag. I dag er det ren vilje som holder meg oppreist. Mest av alt har jeg bare lyst til å legge med under en sten å bli der.
Eller under dyna, da det er litt mer behagelig enn å ligge
Jeg skulle egentlig sette meg ned i kveld å skrive et positivt innlegg. Et innlegg om de fine dagene, om alt det positive disse dagene bringer med seg og hvordan disse dagene ofte blir litt glemt bort i alt det negative.
Jeg skulle for øvrig satt meg ned med en gang.
Teatergruppa til eldstejenta skal ha premiere på skuespillet sitt idag. Mamma har reist for å se på sammen med bestevenninnen sin.
Mannen min har med eldstegutten på elevfest på skolen. Noe han har gledet seg til i en halv evighet.
Jeg har tatt med meg de to minste inn i dobbeltsenga, hvor
