Det er normalt for alle å bli slitne etter en dag på jobb, eller etter at de har hatt mye på programmet den siste tiden. Men når man er deprimert er man sliten på en helt annen måte. Man blir liksom aldri uthvilt.

For de såkalt “friske” hjelper det som regel og bare ta det rolig en dag eller to, men når man er deprimert, kan man være så rolig som bare det, uten at det hjelper.

Det går i ett når du er syk
Timene, dagene, ukene og månedene glir bare forbi, og du står fast. Du sover på nettene, men når du våkner igjen så fortsetter det bare. Dagene er helt like, uansett om du fyller dem med noe eller ikke.

Tenk deg at du sitter på et tog. Du vet hvor du vil av, men toget kommer aldri fram. Det bare kjører og kjører i voldsom fart. Men selv om toget raser framover så fort at du knapt nok kan se hva som er utenfor vinduet, kommer du aldri dit du skal.  Lyden av toget borrer seg fast i hjernen din så du ikke klarer å tenke på noe annet.

Sånn føles det noen ganger når man er deprimert. Toget står for livet, mens farten symboliserer tiden som raser forbi. Man rekker knapt nok å se utover seg selv fordi depresjonen er som et par mørke briller. Man ser ikke lengre farger og det vakre i livet, og man hører ikke vakre ord og sanger. Alt man hører er de negative stemmene i hodet.