Noen ganger så virker det som om angsten er styrt av klokken. Hver kveld så begynner den sakte men sikkert å ta over kroppen min. Når viseren nærmer seg midnatt så banker hjertet raskere og raskere. Som om alt er så mye farligere da, for tenk hvis?

Av og til føles det som om angsten har bestemt seg for å «banke på døren» når klokken nærmer seg midnatt, og den reiser ikke igjen før morgenen gryr – Nå er det riktignok litt ekstraordinært på grunn av disse medisinene som har ødelagt meg og som jeg forsøker å få ut av systemet mitt –Men i det store og det hele så er angsten verst på kveldstid, altså den generelle angsten.

Dette er generalisert angstlidelse

På helsenorge sine nettsider så beskrives generalisert angstlidelse slik:

«Generalisert angstlidelse er en tilstand med «frittflytende» angst, det vil si at angsten ikke er varig knyttet til spesifikke situasjoner eller gjenstander. Tilstanden preges av vedvarende sterk spenning, uro, rastløshet og bekymringer, samt somatiske symptomer som skjelving og svimmelhet.

Det er ofte ting eller hendelser i dagliglivet som blir gjenstand for overdreven angst, for eksempel bekymring for at barna dine skal bli påkjørt, partneren din skal bli syk eller lignende.» (1)

Dette går jeg altså daglig og kjenner på, mer eller mindre hele dagen. Men på dagtid når jeg er i aktivitet eller gjør noe og andre rundt meg er våkne og til stede, så klarer jeg å ha litt mer kontroll over angsten. I alle fall på de kroppslige symptomene.

Når klokken derimot sakte men sikkert nærmer seg leggetid, så er det som om kroppen går i beredskap, at noe skal skje og at den må være på vakt.

Det gir faktisk ikke mening, samtidig som det gir mening – hvis det gir mening (?)

Tenk hvis?

Angsten er så forbannet irrasjonell, enda verre er det når du vet. Du vet at tankene dine er irrasjonelle. Du vet at det er angsten som styrer og ikke fornuften. Du vet at den økte hjerterytmen, sammen med muskelspenningene, svimmelheten og nummenheten er symptomer på angst – irrasjonelle tanker og følelser.

Likevel så klarer du ikke å slappe av. Du klarer ikke å slå deg til ro med det, for tenk hvis? Det er alltid et «tenk hvis», i alt jeg gjør. For tenk hvis det denne gangen faktisk er noe fysisk galt med meg. Eller tenk hvis det akkurat denne dagen skal skje en bilulykke og at noen jeg er glad i er involvert i denne ulykken.

Tenk hvis noen kommer å skyter vilt rundt seg når jeg er på konsert eller på andre arrangementer. Tenk hvis hjertet slutter å slå i løpet av natten, jeg slutter å puste og ingen legger merke til det, ja – Tenk hvis?

Kan skje hvor som helst, når som helst

Alt dette er i realiteten noe som kan skje, og dermed er det vanskelig å slå seg til ro med at «det bare er angst» og at jeg er irrasjonell. Hadde jeg gått rundt og fryktet at aliens skulle bortføre meg eller at jeg var oppriktig redd for at et fly eller andre helt usannsynlige ting skulle skje med meg, så hadde det enda vært en ting. Men bilulykker, hjertestans og terror er ganske vanlige ting, som kan skje alle, når som helst og hvor som helst.

Så jeg bekymrer meg jo over rasjonelle ting, ting som kan skje. Hvor mange prosent sjanse det er for at det vil skje akkurat meg, eller noen jeg er glad i, det er en helt annen sak. Dog er jo denne sannsynligheten like stor eller like liten – alt ettersom hvordan du ser det – for de fleste av oss. Så når noen kommer til meg med prosentregning og statistisk så sier jeg bare:

«Det sa sikkert h*n som ble rammet av terror, bilulykke, sykdom osv. også, før de ble rammet selv.»

Med andre ord så hjelper ikke disse tallene stort for meg. Ikke så lenge «tenk hvis» tanken regjerer i hode mitt. Den irrasjonelle, rasjonaliteten om jeg kan si det slik. Det er i alle fall slik jeg ser det. For på sett og vist så er det rasjonelt, samtidig som det ikke er det. Noe jeg er fullstendig klar over, sånn egentlig.

Så selv om det er rasjonelle ting å bekymre seg over, så forstår jeg jo at det er både irrasjonelt og meningsløst å gå å bekymre seg over disse tingene. For det er til syvende og sist ting man ikke har kontroll over. Skjer det, så skjer det. Da kan jeg liksom ikke gjøre så mye fra eller til.

Angsten styrer livet mitt

Man kan forsøke å ha noen forehåndsregler å forholde seg til. Man bruker jo sikkerhetsbeltet når man kjører bil for eksempel. Sikkerheten rundt arrangementer med store folkemengder økes og det er store og små tiltak vi alle gjør i hverdagen for at man skal ha best mulig forutsetninger for å ha en viss sikkerhet rundt oss. En liten «garanti». Man hopper liksom ikke ut av et fly uten fallskjerm.

Likevel så skal man ikke la disse tingene styre livet heller. Man må jo fortsatt leve, selv om farlige ting kan skje. For det er nemlig farlig å leve, man skal til slutt dø – spørsmålet er bare når. Et spørsmål vi ikke kan svaret på før det faktisk skjer.

Med andre ord så burde man omfavne livet og nyte hvert sekund. Leve i nuet, uten alle disse unødige bekymringene over når det skal ta slutt. Bekymringer over ting du ikke kan kontrollere.  Angsten burde ikke styre hvordan du lever, jeg vet jo det så inderlig godt, men jeg klarer ikke la vær, for tenk hvis?

Forbanna på angsten

Jeg hater at jeg går glipp av så mye fordi jeg ikke tørr, for tenk hvis? Eller fordi jeg etter hundre og ørtende døgn sitter våken på grunn av frykt for å dø i søvne – som om jeg vil dø noe mindre på dagtid når jeg sover hvis jeg først skal dø – og dermed er alt for trøtt til å gjøre noe når alle andre er våkne.

Så uansett, så «velger» jeg  enten selv å avstå fra ting i frykt for at noe kan skje, eller jeg kan rett og slett ikke være med på ting, fordi jeg er for trøtt etter ikke å ha sovet. Med andre ord  så styrer angsten på en eller annen måte livet mitt.

I skrivende stund så kjenner jeg at jeg blir litt forbanna på angsten. Det er en sleip jævel, som når den førts har fått innpass i livet ditt, ikke er lett å kaste ut igjen.

Jeg vet at hjertet slår ekstra hardt fordi jeg nå av en eller annen grunn har angst. Jeg vet at svimmelheten skyldes disse forferdelig medisinene som skal ut av systemet mitt, og jeg vet uroen og bekymringene, de er totalt meningsløse. Går verden under i natt, ja så gjør den det, uten at jeg kan gjøre noe fra eller til.

Likevel så klarer jeg ikke å slå meg til ro med det, enkelt og greit….For tenk hvis?

Les også: Jeg tørr ikke sove om natten

Referanser: 

(1) Helsenorge.no – Angstlidelser