Sola skinner og varmegradene stiger på gradestokken ute. Det er vår! I dag skal jeg treffe en tidligere rusmisbruker som vil dele sin historie om hvordan veien inn til misbruket var og hvordan han kom seg ut av det.
Jeg må si jeg er litt spent, men samtidig gleder jeg meg. Det er alltid lærerikt å høre andres historie og jeg har tro på at det kan være en inspirasjon for mange å lese hvordan andre har og har hatt det i samme situasjon. Jeg skal nå fortelle historien til «Ola». Av hensyn til personvern har personen blitt anonymisert.
«Ola» er en ung mann på 40 år, trebarnsfar til trillinger på 3,5 år, gift og helsefagarbeider av yrke, i full jobb. Han er i godt humør og smiler bredt når han legger seg godt til rette på sofaen min. Sjenert er han overhodet ikke.
Jeg serverer han en kopp kaffe og skravla begynner å gå med en gang. På begge to. Vi finner lett tonen og det føles allerede nå som om jeg har kjent han i alle år. Nå kjenner jeg også at spenningen jeg har kjent på i forbindelse med denne dagen begynner å slippe taket.
«Ola» begynte, som veldig mange andre tenåringer å utforske alkohol fra 14- 15 års alder, men det holdt ikke bare med å utforske. Det ble mye festing og mange fyllekuler i denne perioden frem til han ble ca 16. Da testet han hasj og amfetamin for første gang. Dette holdt han på med til han var 17 år. På et eller annet tidspunkt i denne perioden ble han plutselig rammet av ekstrem panikkangst som følge av hasjrøyking. Han var redd for alt og alle og hadde det ikke bra. Det ble til at han kuttet helt ut i frykt for at noe forferdelig ville skje og var nykter i noen år.
Tilbake til rusen
Som 22- åring var han i salgsbransjen og reiste til Gran Canaria med en kompisgjeng. Han hadde tjent seg opp en god slant og penger var ikke noen mangelvare. Hele verden lå foran føttene hans og det var denne turen som ble vendepunktet tilbake til rusen igjen.
I løpet av denne turen som varte i 4 uker, fikk han lyst til å prøve kokain for første gang. Tilgangen til kokain manglet ikke og det ble ikke bare med prøvingen. Dette fortsatte han med da han kom hjem igjen. Han beskriver rusen som å «være konge på haugen» og kokain var lett tilgjengelig her hjemme også.
Det var ikke bare rusen som drev han, men også følelsen av spenning rundt det hele. Alt fra det å få tak i det til det å faktisk være kriminell. Det gikk en sport i selve prosessen av kjøp og salg og sulten på dette bare vokste. Han ville ha mer. Av alt.
Det første «skuddet»
I en alder av 26 år ble «Ola» veldig sliten og lurte på om det var noe vits i å leve. Han hadde ingen tanker om å ta livet sitt, men dystre tanker dukket ofte opp om hvordan fortsettelsen ville bli. Var det noe poeng å fortsette? Hvor ville det føre han videre?
I denne perioden jobbet «Ola» som dørvakt på et utested og kjøp og salg fortsatte. Det var ikke vanskelig i denne bransjen. Tilgangen på dop var alltid der og det fantes alltid kjøpere. «Ola» møtte ruset på jobb, men ingen sa noe eller brydde seg. Det skuret og gikk. Det var også på dette tidspunktet at han testet heroin for første gang. De første gangene røyket han det før han gikk over til å «sette skudd».
«Ola» hadde satt seg godt til rette på et handicap toalett på et kjøpesenter for å sette et skudd i fred og ro. Fred og ro fikk han. I 7,5 timer!
Jeg reflekterer over det «Ola» forteller meg og undres om han var redd første gangen han satte nåla i armen. Selv ville jeg vært livredd, men «Ola» var ikke det. Han forklarer at når du kun er ute etter rusen så spiller det ingen rolle hvordan du gjør det, bare man får rusen. Han forteller at han selv visste at det å bruke heroin var helt på trynet, men trodde at dette var noe han enkelt kunne slutte med siden han ikke hadde gjort det så lenge.
Han tok feil. Veldig feil.
Slutte «cold turkey»
Første avrusingen hadde han hjemme hos sine foreldre uten noen form for hjelp utenfra eller substitutt for rusen som fortsatt hang igjen i kroppen. Han bestemte seg for å slutte «cold turkey». Han beskriver det som et rent helvete med abstinenser, skjelvinger og hetetokter.
Han var helt ute av seg selv og hadde null matlyst. Det gikk ikke an å prate med han og «Ola» stengte alle ute. Han ville ha fred. På denne avrusningen gikk han ned 20 kg og ble liggende på sofaen i en måned. Foreldrene var rådville og ikke minst fortvilte. Men suget på rus var der fortsatt da han bestemte seg for å møte verden igjen.
Vi tar en liten pause og nipper til hver vår kaffekopp. «Ola» er like blid og vi prater om andre ting innimellom. Om barn, livet generelt og andre ting vi begge er opptatte av. Praten flyter lett og det er ikke stille et øyeblikk. Det ser ut som om «Ola» ligger godt på sofaen min. Bena er plantet godt oppi og han har dandert puter bak ryggen.
Vi hopper fra det ene temaet til det andre før vi plukker opp tråden igjen. Ute skinner sola på sitt sterkeste og gradestokken har nå krøpet opp mot 10 varmegrader i mars måned. Jeg finner frem notatblokka igjen og setter meg til rette. Mye går på hukommelsen, men langt ifra alt så jeg må notere litt underveis.
«Ola» forteller at han har forsøkt å trappe ned på heroin ved hjelp av Xanor. Han beskriver det som en medisin fra helvete og tilbake igjen med heftige bivirkninger i form av krampeanfall som grand mal (slik som ved kraftig epilepsi) som ikke fristet til gjentakelse. Det resulterte også i et fall ned en trapp hvor han omtrent slo seg helseløs og ikke visste hvor han befant seg.
«Ola» har ikke forsøkt metadon og forteller at det er ytterst få som får dette. Rottegift beskriver han det som og det er forbeholdt de aller tyngste rusmisbrukere som ikke har profittert på noe som helst annet. Et annet sideaspekt ved metadon er også at man kan ruse seg på det. Ikke ved å drikke dosen som blir utlevert på apoteket, men å sette det som et skudd.
LAR (Legemiddelassistert rehabilitering)
I perioden fra «Ola» var 26 til 35 år har han vært inn og ut på avrusning 25- 30 ganger. Alle gangene resulterte i at han fant veien tilbake til rusen igjen. Rusen hadde fått et så hardt grep rundt «Ola», at han ikke fant noen varig vei ut. Avrusningene var helt frivillige og han la seg frivillig inn hver gang, men når suget på rus ble for sterkt var det bare å tusle ut døra igjen. Han beskriver også hvordan det var den gang på avrusning sammenlignet med hvordan det er nå.
Før ble man liggende på et rom eller i en gang og det var ikke et menneske å se. Man var overlatt til seg selv uten tilsyn og dørene var alltid åpne. Tilbudet var jo frivillig og da måtte man ordne seg selv så godt man kunne. Narkotika ble også flittig benyttet på disse åpne avrusningsklinikkene. Å bli overlatt til seg selv uten noen form for støtte eller oppmuntring og noen varme ord er ikke lett og det bar ut på gata igjen. Hver gang.
Jeg stopper opp og reflekterer litt over dette selv. Hvor var hjelpeapparatet? Bor vi ikke i et av verdens rikeste land med et av verdens beste helseordninger? Er rusmisbrukere mindre verdt enn andre? Det er ubegripelig at dette fikk skje. «Ola» forklarer at det har blitt bedre nå, men for bare noen år siden så var det faktisk slik og vi skal ikke så mange år tilbake. Når vi først er inne på temaet avrusning spør jeg litt om LAR og om han har vært innom der.
Over en periode på 4 år var «Ola» inn og ut av LAR. Han forteller at han her følte seg som en halvnarkoman. På LAR så får man jo substitutt for rusen man er avhengig av, men det fungerer ikke så bra. Han kjørte en sidemisbruk ved å kjøpe benzo og amfetamin utenom det han fikk tildelt og ble dermed ikke kvitt avhengigheten eller suget på rus.
Opplegget på LAR er kanskje ikke så bra som mange forestiller seg. «Ola» sier at det er jo noen år siden han var der og at ting kanskje har blitt bedre nå, men det er utrolig lett å ruse seg ved siden av. Da blir jo hele poenget borte og tilbudet virker mot sin hensikt. Han sier at det trenger å bli et strengere regime. Slik det er nå er det for lett. Medisiner blir smuglet ut og solgt videre på gata.
Lykken er kortvarig
Jeg hopper litt tilbake til tiden da han gikk på heroin og spør og graver videre. «Ola» brukte heroin daglig fra han var 26 til han var 32. Jeg er nysgjerrig av natur og vil vite hvordan rusen føles og ber han om å beskrive den for meg. «Ola» retter seg litt opp i sofaen og er helt klar på hvordan denne følelsen er. Helt fra hvordan jaget etter pengene begynner til å få tak i et skudd. Magen knyter seg, svetten står ut av panna og tankene om hvordan han kan få tak i neste skudd er det eneste han tenker på.
Fra skuddet settes beskriver «Ola» det som en utrolig deilig varme som sprer seg i hele kroppen. Hver fiber og hver celle omfavner en jevn strøm av behagelig ro og varme og det kjennes ut som om man svever rundt på en rosa fluffy sky. Verden er perfekt akkurat i det øyeblikket heroinet sprer seg rundt i kretsløpet, men lykken er dessverre kortvarig. Ofte dreier det seg bare om noen minutter. Allerede da begynner klappjakten igjen etter neste skudd. «Ola» beskriver det veldig godt og sier at å være rusmisbruker er en 260 % stilling. Man er på jobb når man sover, er våken, rusa eller rusen er ute av kroppen.
«Ola» forteller meg en historie fra en gang da desperasjonen var så stor etter å få satt et skudd at han og en kompis brukte vann fra en sølepytt på gata i Oslo. Han forteller at han husker det som om det var i går. Vannet ble filtrert først en gang, så en gang til før det ble blandet på skjeen med sitronsyre og skutt inn i armen. Hygiene er ikke det viktigste når desperasjonen er som verst. Han forteller at når heroinet begynte å strømme gjennom årene, kunne han kjenne smaken av sølevannet bre seg rundt i munnen. Jeg sitter nesten stum og faktisk litt sjokkert og lytter videre og penser samtalen videre inn på overdoser.
Et under at jeg er i live
«Ola» har som de fleste andre rusmisbrukere tatt flere overdoser. Han sier selv at det er et under og helt ubegripelig at han fortsatt er i live. 4- 5 ganger hvor han har tatt overdose har han blitt funnet av tilfeldige forbipasserende. Han har blitt funnet både i bilen, på gata og på et offentlig toalett på et kjøpesenter. Episoden fra kjøpesenteret skiller seg litt ut fra de andre. «Ola» hadde satt seg godt til rette på et handicap toalett på et kjøpesenter for å sette et skudd i fred og ro. Fred og ro fikk han. I 7,5 timer!
«Ola» ble funnet ved en tilfeldighet da senteret skulle stenge for kvelden og han ble fraktet i ambulanse til nærmeste sykehus. I de 7,5 timene hadde han kun pustet noen ganger og var en hårsbredd fra døden. Det resulterte i innleggelse på sykehus i rundt 2 uker og det ble påvist organsvikt flere steder, deriblant nyrene. Som ved et under ble han helt frisk og ble utskrevet.
«Ola» beskriver det som en veldig hårfin balanse mellom det å oppnå rusen man ønsker seg og det å ta en overdose. Den er så hårfin at man selv ikke vet hvordan det vil gå. Det eneste som betyr noe er å få satt skuddet. Han brydde seg ikke om hva som skjedde, bare han fikk det. Jeg spør om han noen gang har tatt overdose for å ende det hele ved å ta sitt eget liv, men slik har det aldri vært. Det er jeg glad for å høre. Mannen jeg møter i dag er høyst oppegående og glad i livet sitt.
Jeg er også litt nysgjerrig på hvor lett det er å få tak i såkalte narkotiske preparater fra leger. «Ola» forteller at dette var veldig enkelt før og man var gjerne en legeshopper. Det var lett å klikke seg inn på google og lete etter symptomer og hva som var den «rette» medisinen for akkurat det. Slik hadde man alltid tilgang på piller. Private leger utenom fastlegeordningen ble flittig benyttet selv om konsultasjonen kostet mye mer enn pillene man fikk utskrevet.
Hallusinogener har han aldri prøvd og jeg blir faktisk litt overrasket. Det er noe som aldri har tiltalt «Ola», så han har holdt seg helt unna. I forbindelse med at dette blir tatt opp kommer vi inn på både cannabis og ayahuasca (psykotropisk plantedrikk- hallusinogen) som medisinsk bruk. Vi har begge troen på at cannabis har et stort potensiale innenfor medisin. Det har vist seg effektivt som smertelindring og lindring av spasmer hos pasienter med blant annet parkinson.
«Ola» og jeg penser litt inn på livet vi lever og hvordan samfunnet har blitt og vi reflekterer litt sammen om at vi mennesker ikke er skapt for å leve som vi gjør nå. Vi lever i et samfunn fullt av tvang og med det kommer også mange diagnoser tvunget over oss. Disse diagnosene fantes ikke for bare 100 år siden. «Ola» fortsetter med at når barna hans er voksne vil han reise til Peru for å prøve Ayahuasca for å ta en reise inn i seg selv og utforske det som er på innsiden. Han er opprinnelig nysgjerrig av natur, men vet ennå ikke om han kommer til å gjøre det.
Jeg spør i samme slengen om alkohol og om han tar seg en øl i sommervarmen eller et glass vin til maten etc. «Ola» sier nei. Han har festet så mye, mye mer enn de aller fleste, i sin ungdom at det føler han overhodet ikke noe behov for. Han har ikke bannlyst det og det er ei heller et bevisst valg, men han har bare ikke lyst på og lar derfor være.
Vendepunktet
«Ola» er i dag rusfri og har vært det i 3 år. Jeg er kjempestolt av han som har klart det for det står det respekt av. Vendepunktet til «Ola» kom da kona var rundt 2 måneder på vei med trillinger. Dette var første gang han skulle bli pappa! Tankene spant rundt i hodet og han gikk i seg selv og tok en avgjørelse; «Skal ungene mine vokse opp uten en pappa? Nei, de fortjener en pappa! Det er på tide å ta ansvar for eget og andres liv».
«Ola» tok ferden sørover til Kristiansand og la seg inn frivillig på avrusning. Der ble han løpet ut og har siden vært rusfri.
Det er fortsatt dager hvor det kan bli tøft hjemme og på jobb hvor det hadde vært deilig å bare ta en pille for å slappe av, men han vet at han ikke kan. Etter siste avrusning og etter at trillingene ble født, ble alt annet i livet satt på vent og det er nå den største jobben begynner. Å fortsette og være rusfri. «Ola» forteller at jobben som rusmisbruker var tøff, men den tøffeste jobben er nå og vil alltid være det. Det er faktisk en 280 % stilling og vi avrunder samtalen med det.
