Hode renner over av tanker. Negative tanker, positive tanker, skremmende tanker, triste tanker, vonde tanker og gode tanker. Alt sammen i et eneste stort tankekaos.
Nå er ikke jeg en verdensmester i å holde orden i noe som helst egentlig. Rydding og sortering er ikke min sterkeste side. Du kan si at på karakterkortet mitt står det LG i orden, så struktur og orden er ikke helt min greie.
Dette gjelder for øvrig ikke bare hylla på skolen i 8. klasse, eller klesskapet mitt som renner over av klær jeg aldri orker å brette. Dette gjelder hode mitt også. Forskjellen er at om jeg bare tar meg litt sammen så får jeg det ryddig i skap og hyller. Det er ikke like lett å gjøre det samme med tankene.
Haugen av tanker har vokst seg større enn noen gang
og kommodene nærmest skriker etter å få litt innhold.
Virtuelle skuffer og skap
Jeg husker på barneskolen. Jeg tror i alle fall at det var på barneskolen. Jeg har et vagt minne om at lærerinna lærte oss om tanker og hvordan man kunne sortere ulike tanker i virtuelle skuffer og skap i hodene våre. Om jeg ikke tar helt feil så var det i hovedsak snakk om negative tanker. Det var vel en måte å lære oss å takle disse på.
Når jeg tenker meg om nå så lærte hun oss vel bare å legge lokk på negative tanker og følelser fremfor å jobbe med dem. For når man legger bort noe i en skuff så er det jo nettopp det man gjør. Gjemmer det bort. Riktignok kan man ta det frem fra tid til annen, men det forsvinner ikke.
«Ta den triste tanken å legg den bort i skuffen for triste tanker.»
«Ta den sinte tanken å legg den bort i skuffen for sinte tanker.»
Og slik fortsatte det.
Jeg satt forundret og tenkte at dette kunne da ikke la seg gjøre. En tanke er en tanke. I hode mitt. Jeg så for meg alle disse skuffene i hode mitt. Før jeg visste ordet av det så satt jeg plutselig der med en masse kommoder i tillegg til alle disse tankene som skulle sorteres rundt i disse skuffene.
Det hele var veldig merkelig
Uansett hvor mye jeg forsøkte å plassere tankene mine bort så greide jeg det ikke. Likt som kleshaugen på soveromsgulvet mitt, så vokste også haugen av tanker seg større og større jo eldre jeg ble. Forskjellen var fortsatt den at om jeg bare gadd så kunne jeg fysisk flytte på klærne, brette dem sammen og plassere dem bort i ulike skap og skuffer. Tankene derimot, de lå som støpt i en kaotisk haug. Uansett hvor mye jeg forsøkte å legge dem i skuffer så forble dem i denne haugen.
Den ene triste tanken etter den andre dukket opp. I stedet for å plassere dem bort så tok jeg dem frem og matet dem. Skuffene forble tomme mens tankene ble liggende strødd rundt uten en eneste form for struktur.
Slik er det enda. Etter x antall år så har jeg fortsatt ikke greid å rydde opp i disse virtuelle skuffene. Haugen av tanker har vokst seg større enn noen gang og kommodene nærmest skriker etter å få litt innhold.
Det er rart hvordan denne hjernen fungerer. Hvordan det er så vanskelig å snu negative tanker. Fjerne dem, legge dem bort eller å kaste dem for godt. Positive tanker derimot. De tror jeg ligger i en liten skuff som jeg så vidt klarer å stabbe meg frem til i alt rotet. Disse tankene ligger godt bevart hvor de en og annen gang blir tatt frem, for så å bli stuet bort igjen like fort som de kom.
Litt sånn er det i virkeligheten også
De fine tingene, de man vil spare på, de forsvinner på uforklarlig hvis. Noen ganger finner man det når man ikke lenger trenger det, typisk. Når det er for sent. Da legges det bort igjen til neste gang man trenger det og når man vil finne det frem igjen, ja, da er det bore. Forduftet.
Hvorfor er det slik?
Det er merkelig hvor vanskelig det er å ta vare på de tingene som betyr noe, mens de tingene som ikke har noe verdi, de hoper seg opp i haugevis. Akkurat som de negative og vonde tankene og følelsene. De vil ikke slippe taket. De vil ikke legges bort i skuffer og skap. De bare ligger der i en kaotisk haug av rot!