Jeg sitter i sofaen i kjellerstua mi som vanlig. Musikken ljomer på anlegget mitt, som også er vanlig, og jeg vet ikke helt om jeg nyter det eller ei.

Til tross for at musikken er det hjertet mitt banker hardest for, så klarer jeg ikke helt å føle den i dag. Jeg bare hører akkorder og vokal sammensatt i det fjerne, men det blir liksom bare med det.

Ting snur så fort

For det er gjerne sånn det blir når de dulter deg i skuldra og ikke lar deg være i fred. Det er egentlig rart, hvor fort og uplanlagt det kan komme. I utgangspunktet gikk det greit i dag, og jeg kunne kjenne sola som varmet meg i ansiktet, til tross for de alt for mange minusgradene på målestokken.

Og jeg vil jo kjenne sola. Jeg vil føle den.

Men her sitter jeg altså, sammenkrøket i hjørnet av sofaen, og alt jeg kjenner på er den intense tomheten som tar over kroppen min. Kanskje kunne jeg unngått det hvis jeg skrudde lyset på, hvis jeg hørte på Topp 50 på Spotify istedenfor Inge Bremnes og Sigur Rós, kanskje kunne jeg følt både musikken og sola og regnet hver eneste dag hvis jeg gjorde ting annerledes.

Livets skole

Jeg bruker å si at jeg er elev ved livets skole når folk spør om hvor og hva jeg studerer. Det er jo sant også, det er jo egentlig det. Jeg har så mange spørsmål, og jeg har jo også så mange svar, men der jeg har svar mangler jeg spørsmålet og der jeg har spørsmål finnes det absolutt ingen svar.

Ikke alle som vandrer har gått seg vill, sa en vis mann en gang. Det er bare litt vanskelig å fortsette på stien, når man ikke klarer å se fremover.

Jeg lar blikket feie over gulvet, og skulle ønske det var nok til å rydde opp i rotet. Tenker på alt jeg burde gjort i dag, tenker på at jeg bare sitter her fanget av tankene og bare sluker mine egne tanker i nye.

Kan man egentlig føle på tomheten?

Jeg tror ikke at tomhet er synonymt med ingenting. Tomheten er mye.

Så lenge vi bare føler sola.

«C»