Notice: Funksjonen _load_textdomain_just_in_time ble kalt feil. Innlasting av oversettelser for tekstdomenet astra ble utløst for tidlig. Dette er vanligvis en inikasjon på at noe kode i utvidelsen eller temaet kjører for tidlig. Oversettelser bør lastes inn med knaggen init eller senere. Se Feilsøking i WordPress for mer informasjon. (Denne meldingen ble lagt i versjon 6.7.0.) in /home/psykmagasinet/public_html/wp-includes/functions.php on line 6114
-Jeg har vunnet over døden så mange ganger - Psyken vår
takknemlig

-Jeg har vunnet over døden så mange ganger

Det stråler en varm følelse igjennom meg. Noe er i ferd med å skje. Noe positivt og noe godt, tror jeg.

Jeg har det fryktelig vondt, men håpet om en bedre fremtid ligger her foran mine føtter.
Det er bare jeg som kan gjøre noe, det er bare jeg som kan gjøre at jeg selv får det bedre. Det er dritt at det er sånn, men det er sånn det fungerer.

Det er hardt, jævlig hardt arbeid, men jeg tror det er verdt det, til slutt. Det er verdt all svette, tårer og blod, for foran meg ligger en hel verden og venter på meg. En verden full av gode, men også vonde ting. Men det er de gode tingene man må skrive ned i boka si.

Et nytt kapittel

Jeg har mange kapitler, på godt og vondt. Mange stengte dører som er lukket og låst, gjemt vekk. Og jeg har mange uskrevne kapitler som venter på å bli skrevet.

Kapitlene er som en reise. Livets reise. Vi vet aldri hva kapitlene kommer til å inneholde,
eller hvordan det vil ende, men vi velger selv hvordan vi vil forholde oss til det,
enten om man lukker kapittelet og går videre til neste, eller om man blir stående fast.

Jeg velger ofte dessverre å bli stående fast i et kapittel. Jeg klarer ikke legge det bak meg, klarer ikke helt å skrive det ferdig for så å gå videre. Jeg blir bare stående i all møkka. Jeg blir ofte stående igjen fordi det er vanskelig å lukke kapittelet, og fordi det er skummelt å skulle begynne på et nytt når jeg ikke vet hvordan kapittelet kommer til å ende!

Den enkle utvei

Jeg velger ofte den enkleste utvei, som er å gi opp. Jeg gir opp ting altfor lett.

Det er dumt.

Jeg jeg tør ikke helt å smake på det vonde. Når noen spør meg om noe og jeg svarer: Vet ikke. Så er ikke det fordi jeg ikke vet, men fordi jeg tør ikke kjenne på det som er i ferd med å dukke opp.

Jeg er feig kan man vel si. Men jeg er en kjemper også.
En kriger og jeg vinner for det meste….Til slutt.

Jeg har vunnet over døden så mange ganger, og det er jeg fryktelig glad for den dag i dag. Ja, jeg vil ofte dø. Jeg tenker mye på døden, men det er den syke delen av meg. For den friske delen vil leve, skrive nye kapitler og utforske verden som ligger for mine føtter.

Sola skinner. Jeg smiler litt igjen.

Jeg gleder meg til å begynne et nytt kapittel!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Del innlegget på:

------ Les også ------